Leifern

Tenker man 50, 100, 200 år frem i tiden er trolig Denkmal für die ermordeten Juden Europas det mest varige av alle minnesmerker over Shoah. Det er den amerikanske arkitekten Peter Eisenman som står bak utformingen av minnesmerket.

Min elleve år gammel datter og jeg ankom minnesmerket etter å ha stått på parkeringsplassen der Hitlers kansleri og bunker en gang hadde vært, like ved den indre muren rundt Vest-Berlin. Der er det ingenting som minner om et minnesmerket, dog er det en liten informasjonsplakat som informerer om stedet.

Fra gaten ser minnesmerket over de myrdene europeiske jødene flatt ut. Betongblokkene er firkantede, noe ujevne,  med grå, unyanserte overflater. Det er ingenting innbydende ved dem, men heller ingenting frastøtende.

Men de dekker en dal. Guiden ba oss gå fra et gatehjørne til det andre, slik at vi måtte gå diagonalt gjennom minnesmerket. Datteren min gikk i forveien, for hun ville filme vandringen.

Jeg gikk inn i minnesmerket, og det var også å gå ned i det. Blokkene steg omkring meg til jeg var oppslukt av dem, vandret i en verden som besto av rette linjer i alle dimensjoner. Jeg manglet oversikt men følte meg likevel utsatt.

Min datter forsvant for meg med en gang, men i noen få øyeblikk kom hun til syne da hun krysset foran mitt synsfelt. Jeg var redd for at hun var skremt av opplevelsen, at hun mistet motet og ville ha hjelp til å komme ut på andre siden. Flere ganger da jeg så henne forsøkte jeg å følge etter henne, men det var nytteløst. Hun dukket bare opp i øyeblikk, lenge nok til at jeg visste at hun var i dalen, men for kort til å følge med.

Det ble tyngre å puste, det grå, ubetonte fylte tilværelsen min. Perspektivet ble unøyaktig, jeg visste ikke hvor langt det var til utgangene, enda de alltid var synlige. Det ble tyngre å gå, noe som krevde mer vilje enn å bare sette et ben foran det andre. Men det ble også umulig å tenke at jeg bare kunne sette meg. Bakken var kald, hard brosten.

Jeg pustet lettere da jeg kom ut i dagslyset. Det var en ganske alminnelig høstdag i Berlin rett utenfor.

Kanskje vil det være en dag når detaljene fra Shoah ikke vil fremtre like tydelige, en dag når det ikke lenger er midler til å holde ved like minnesmerkene ved dødsleirene, når folk flest undrer seg om det hele er litt overdrevet. Kanskje mest fordi det virker så utrolig at noe slikt kunne skje. Men da kan det være at dette minnesmerket greier å overbevise følelsene der intellektet er gjenstridig.

Jeg så på Debatt i kveld, der den nyeste sex-serien Trekant, som altså er beregnet på “de unge” ble debattert. Slaget sto mellom dem som mente sex var et sammensatt tema (og derfor var gammeldagse og i verste fall “kristenkonservative”) og de som veldig gjerne ville være progressive og på linje med “de unge”.

Inntrykket jeg sitter igjen med er at det programmet mangler aller mest, er fantasi og ambisjon.

Den mest påfallende kommentaren i denne diskusjonen var denne:

Programmet handler ikke om følelser, det handler om sex.

For det er “de unge” (slik kun en musikkjournalist som Håkon Moslet egentlig kan forstå) er det ikke følelser forbundet med “gladsex”. Det er “bare sex”.

Det dreier seg altså om nytelse.

Som om forventninger, fryd, kåthet, spenning, fantasi, innlevelse, osv., ikke er følelser. Som om vi ikke søker mental nytelse i sex.

Det er banalt å påstå at sex bare dreier seg om fysisk nytelse. Hvis det hadde vært sant, hadde vi alle vært fornøyde med  ha hver vår anatomisk tilpassede dildo som vi oppsøkte ved behov, slik kuene vandrer bort til melkeautomatene.

Det er greit å innse at folk anvender mange ulike følelser når de har sex, og at kjærlighet og romanse ikke er den eneste “gyldige”. Jo mer man setter seg inn i det, jo mer komplisert blir det.

For det er også banalt å tro at unge har et enklere syn på sex enn oss eldre, at de på sett og vis vil greie seg godt hvis de bare får teknikken forklart.

Det er langt mer ambisøst å lage et program som faktisk tar for seg sex i sin helhet. Der man i tillegg til anatomi og teknikk også tar opp fetisjer og kinks på en ordentlig måte, og ikke minst BDSM. Helse og risiko er langt mer komplisert enn folk aner, og hva intimitet egentlig betyr i et fullt og innholdsrikt sexliv.

Jeg tror faktisk det ville vise seg at det er et langt mindre generasjonsskille enn det produsentene bruker som premiss for sitt program.

Det er faktisk folk i Norge som har sex som fagfelt. Det er en del å lære av dem, også.

Gina Barstad synes Julie Voldberg er på villspor når hun beskylder motstandere av pelsdyrbransjen for å drive dobbeltmoral, og der er jeg mye enig med henne, altså Barstad. Men i vanlig SV-stil kan hun ikke dy seg for å sende et sidespark mot Voldbergs parti på tampen av hennes blogg.

For det andre vil jeg gjerne gratulere Voldberg med å endelig ha oppdaget at arbeidere internasjonalt [sic] lider under groteske arbeidsforhold, som ofte krever både helse og liv. … Det er både mulig og nødvendig å ha to tanker i hodet samtidig. I SV gjør vi hvert fall begge deler, mens i Høyre gjør de verken eller.

Altså: Barstad mener 1) dette med dårlige arbeidsforhold er helt nytt for Høyre, og at 2) “de” i Høyre ikke greier å tenke to tanker samtidig.

Da jeg påpekte dette i twitter, skjedde følgende:

@leifern: på grunnlag av 1 uttalelse mener stortingsrepresentant @ginabarstad at hele @Hoyre er både uvitende, og dumme http://bit.ly/cALiuB

Jeg tenkte at enhver person som først i 2010 har oppdaget at det finnes farlige arbeidsforhold er uvitende, og enhver person som ikke greier å ha to tanker i hodet samtidig er dum. Selv om en slik betraktning krever at jeg har to tanker samtidig. Hun svarte:

@ginabarstad: Det har jeg ikke sagt. Derimot har jeg sagt at dere [sic] har dårlig politikk.

@leifern: hvem er “dere”? Les hva du selv skrev. “endelig ha oppdaget” .. “Høyre gjør .. verken eller.. ” holde to tanker.

@ginabarstad: Høyre motarbeider arbeidsrettigheter internasjonalt og hjemme. Derfor en ny vri fra dem. Jeg har ikke kalt noen dum eller utvitende

Men det gjør hun jo. Hun vil bare ikke bli holdt ansvarlig for det.

Hans Rustad skriver et langt men leseverdig innlegg i document.no der han klager over at all hylingen og skrikingen over USAs (angivelig ulovlige) overvåking, samtidig som vi ikke synes det minste bekymret over langt skumlere krefter andre steder.

Sammenstillingen har noe for seg.

Men realiteten er at Norge har et legitimt krav om at utenlandske diplomater skal følge norske lover. Vi er simpelthen nødt til å etterforske mistanker om lovbrudd. Ellers verdsetter vi ikke vår selvstendighet og våre rettsprinsipper. Uansett om disse har skjedd for å fremme saker vi er enige med, eller som gagner oss.

Her gjelder det likevel å holde flere tanker i hodet på en gang.

1. Om vi, av (legitim) frykt for politisk motivert overvåking har vingeklippet vår egen etterretningstjeneste. I så fall vil det ha tre mulige effekter:
   • Etterretningen blir for dårlig, og vår sikkerhet trues
   • Norske etterretningstjenester finner måter å bryte, eller omgå loven på
   • Vi overlater det ubehagelige arbeidet til utenlandske, helst allierte, etterretningstjenester
2. Om overvåkingen som foregår – forhåpentligvis av den lovlige typen – er rettet mot de målene som faktisk truer oss mest.
3. Om det er rett arbeids- og ansvarsfordeling mellom norske og amerikanske myndigheter når det gjelder etterretning i Norge.

Alle disse tre er aktuelle, relevante, og viktige spørsmål. Aviser, NRK, og alle andre som nå uttaler seg friskt, har ikke svaret på noen av dem, og det har forsåvidt ikke Hans Rustad heller. Vi kan bare spekulere, synse, legge frem påstander som vi bygger på skjøre premisser.

Hvis en litt falmende norsk kunstner vil ha oppmerksomhet og oppslutning (for ikke å snakke om økonomisk støtte fra skattebetalerne) så er det et emne som alltid gir utbytte, og det er å gjøre et eller annet mot Israel. Det finnes ingen grenser for hvor høylydt og grotesk det er, for budskapet er viktigere enn kvaliteten på kunsten.

Vibeke Løkkebergs film “Tårer i Gaza” er det det siste i en lang rekke slike innslag.

Det er mye som kan sies om emnet hun tar for seg, men ettersom norske sinn forlengst har gjort seg opp en mening om dette, er det ingen vits i å få frem et nyansert bilde. Og det vil jo heller ikke Løkkeberg. Dette er en film som taler med store bokstaver og mange utropstegn.

Det er imidlertid interessant å se på hennes debattform.

Mikael Godø, som synes det er nødvendig å innlede sin anmeldelse av filmen med å vise at han er minst like forbannet på Israel som Løkkeberg (og er etter alt å dømme en ekspert på urban krigføring), forteller følgende:

Petter Eide, generalsekretær i Norsk Folkehjelp, mente i Dagsavisen at filmen var «veldig dårlig», at den avpolitiserte konflikten og «klientifiserte» palestinerne. Løkkeberg og Terje Kristiansen (ektemann/produsent) svarte i kronikkform med å sitere Desmond Tutu, som har sagt at den som forholder seg nøytral i møte med urettferdighet, ender opp på overgriperens side. «Dette gjelder også deg, Petter Eide,» skrev de og ba ham «avkrefte at han ikke også var en Israel-venn».

og

Flere har påpekt det de kaller «juks» i «Gazas tårer», blant dem universitetslektor Hans Eirik Voktor, som ledet en paneldebatt med Løkkeberg i september og sa han hadde mistet tiltro til filmen etter å ha undersøkt den nærmere. Løkkeberg og Kristiansen slo tilbake i Rogalands avis — igjen via debattinnlegg — og mente han hadde «valgt å mistenkeliggjøre filmen og løper dermed overgriperens ærend».

I en debatt med Conrad Myrland, som er leder i Med Israel for Fred, forekommer følgende utveksling:

Myrland: Det er tydelig at filmen handler om å sverte Israel. Effekten av filmen blir at Israel fremstår som verdens mest brutale krigsmakt…

Løkkeberg: Men det ser man jo!

Myrland påpeker også at det er gjort grove og misvisende feil i oversettelsene av arabisk i filmen. Og etter at debatten mellom de var avsluttet, sa Løkkeberg seg til Myrland og sa “Du må ha et hjerte av stein.”

Flere ting er påfallende med alt dette:

• Løkkeberg bekrefter Myrlands beskyldning. Hun vil fremstille Israel som “verdens mest brutale krigsmakt”, enda hun overhodet ikke har grunnlag for en slik påstand.
• Hun setter likhetstegn mellom hennes utrykksform og innholdet det skal formidle. Det er som om jeg skulle malt et portrett av Kongen og beskyldt de som syntes bildet var dårlig (hvilket det helt sikkert ville vært) for å være antimonarkister, eller verre.

Med andre ord holder hun den politiske saken og de humanitære hensyn gissel for sin egen “kunst”. Hun vil ha seg frabedt kritikk, for den anser hun som suspekt. Alle som har noe å utsette på filmen hennes blir svar skyldige på moralske hensyn.

La meg si dette:

Menneskelige tragedier, som disse tre barna hun tar for seg, fortjener å bli tatt alvorlig. Hver eneste gang man slurver med fakta, roter til kontekst, legger frem forenklede ansvarsforhold, legger til ting for å dramatisere eller trekker fra ting som virker banale, så blir den reelle tragedien mindre troverdig.

Disse tre barna, sammen med altfor mange flere, er ofre for en krig og en konflikt som de ikke fortjener – og som jeg får håpe de slipper å arve. Jeg føler det veldig sterkt.

Når Løkkeberg gjør så slett håndverk med sin film at selv et velvillig publikum (hvilket i alle hovedsak norsk presse og akademia er til alt som er anti-israelsk) synes det blir for mye budskap og for lite fakta, så har hun skadet barnas sak. Når hun attpåtil beskylder kritikerne for å være på “feil” side i saken, så fornærmer hun barna.

Frode Fanebust, som såvisst ikke har som vane å skrive hagiografier over norsk politisk liv, leverte inn følgende kommentar til mine spydige oppgulp om avsløringen om USAs overvåkningsaktiviteter i Norge:

Not shocking, since political surveillance has been all too prevalent also in Norway, for various reasons – some good, most bad – at least since WWII. As late as in the 1970′s (and who knows up until when), your professional career could easily be stunted because someone, somewhere, knew something. It was in you file, unknown to you, uncorroborated maybe, sometimes only a rumour. But it was still there, and someone knew. Or thought they did, because when the files were opened (those we know of), some was real, and a lot was laughable BS.

Jeg har ikke satt meg helt inn i Lund-kommisjonens arbeid, men i og med at bekymringen gikk på “politisk overvåking” var hele problemet at den politiske ledelsen i den til enhver sittende regjering brukte hemmelige tjenester til å kontrollere politisk opposisjon.

I den sammenhengen har den radikale venstresiden grunn til å være paranoid, og det er også den gruppen som har vært mest aktiv i anti-amerikansk aktivisme.

Men det er jo en forskjell her, og det er at amerikanerne synes forholdsvis lite interessert i å påvirke norsk politikk, men er derimot veldig interessert i å identifisere punkter i terrornettverk.

However, paying Norwegian ex-cops to spy on other Norwegians and report directly to the US government is more problematic than sharing information between each state’s secret services.

At det er tidligere politifolk kan være problematisk, men det kommer alt an på: om eks-politiet brukte fortrolige opplysninger i sitt arbeid for amerikanske arbeidsgivere. Om de utga seg for å være norsk politi. Om de brøt lover som de, av alle, burde ha kjennskap til. Men det er ingenting i veien for at tidligere politifolk kan ta seg det arbeidet de selv ønsker.

As an legal expert on the matter put it on Norwegian news last night: It doesn’t really matter whether someone somewhere in whatever department once approved this, as it should be clear to the US that no one would have the authority to cede the state’s independence.

Men dette er, som man sier på engelsk “to beg the question“. Hvis det er slik at norsk suverenitet er krenket, så har noen gjort noe galt noe sted. Men det vet vi ikke ennå – de juridiske sidene av saken som kommer fra “eksperter” (alltid et farlig begrep i slike debatter) som legger usikre antagelser til grunn. I alle fall har USA temmelig begrenset ansvar i å klarlegge hvem som fra norsk side som er bemyndiget til å gi slike tillatelser. Jeg antar at det finnes etablerte diplomatiske kanaler og protokoll for samarbeid innenfor etterretning.

Let’s turn this around a little: Is it OK for the Syria to pay Americans to spy on other Americans and report directly to the Syrian embassy? If not, is it OK for Canada or Israel to do so? Where do you draw the line?

La meg først si at norsk suverenitet gjelder likt overfor alle, enten de er allierte, venner, eller fiender. USA har ikke noe mer rett – juridisk eller moralsk – til å forgripe seg på våre lover enn Russland, Irak, eller Syria.

Men det kan – teoretisk sett – være lovlig for PST å dele opplysninger med andre lands politi og etterretningstjenester. Uten tvil er slik aktiviteter underlagt strenge restriksjoner. Men det vi snakker om her, er at USA har rekruttert norske statsborgere til å gjennomføre visse aktiviteter. Så er spørsmålet: var disse aktivitetene ulovlige? Eller bidro til ulovlige aktiviteter? Og i så fall: ligger ansvaret hos USA for å ha bedt nordmenn bryte lover, eller hos nordmennene som brøt lovene, eller begge deler?

These are valid – and interesting – issues. As a practical matter, spying goes on, of course. Even among friends. But that is a reason to think harder about it, not less.

Helt enig. I praksis foregår det stadig lovbrudd, og det vet alle. Som de mange spionutvekslingene tyder på, er spionasje og etterretning en egen bransje med egne spilleregler. Man slipper unna med alt mulig rart hvis man ikke blir tatt.

Amerikanerne gjør det de må og kan for å forebygge og etterforske trusler mot sine interesser. Det gjør også vi, om i langt mer beskjedent omfang. Kanske greier vi, eller er nødt til, å gjøre det uten å bryte lover. Men vi kan være sikre på at også Norge benytter seg av opplysninger som er innhentet på ulovlig vis.

Som samfunn er vi nødt til å etterforske alle mistanker om lovbrudd, enten de skal ha skjedd i et ærend vi støtter eller nyter godt av.

Jeg tror vi kan være sikre på at nå jobbes intenst for å finne ut to helt forskjellige ting: hva har egentlig skjedd, og hvordan ble det oppdaget.

Tom Arild Haugen (@tomarildhaugen) utrykker i sin blogg fortørnelse over en sosiologisk undersøkelse utgitt i bokform i “Cannabiskulturen” og i en kronikk i Dagbladet som ennå ikke er kommet på web.

Det er langt igjen til vi får en konstruktiv debatt i Norge om narkotikapolitikk. De som tar til ordet for en mykere kriminalpolitikk, endog legalisering, blir bare beskyldt for grovt moralsk forfall.

Om Haugen gadd å sette seg inn i sakene, vil han finne ut følgende:

• Cannabis som rusmiddel:
  • Er vanedannende, men ikke veldig vanedannende. (Lenken er til et eksempel. Mye er skrevet om dette)
  • Har skadevirkninger, men disse er beskjedne sammenlignet med andre rusmidler
• Cannabis som legemiddel er faktisk veldig lovende for mange helsemessige problemer.
• Det er klart at generelt forbud mot rusmidler fører til mange problemer, og det er uklart hvilke fordeler det har.

Uten at han gjør det eksplisitt, har Haugen som premiss at cannabis er en såkalt gateway drug til rusmidler som er mer vanedannende og farligere (slik f.eks. alkohol er). Slik beskriver han det:

De fleste av de gamle kompisene deres fra dette miljøet er døde som følge av sin rusavhengighet. Når disse få overlevende forteller om sine ufattelig mange nær-døden-opplevelser, sine psykoser, sin kreftsykdom, sine hjertestans, hopp fra fjerde etasje, og så videre, er det få av tilhørerne som får lyst til å bli en del av den cannabiskulturen som Pedersen og Sandberg beskriver.

Det er jo ingen av disse som døde av overdose av cannabis. Det finnes ikke et eneste kjent tilfelle av at cannabis er livsfarlig i store doser, og jeg tror faktisk noen har testet den grensen. Men folk dør av å sprøyte uren eller for mye heroin. Ofte også i sammenheng med at de skal ha et siste stikk etter en pause, eller at de ikke var kjent med renheten av stoffet, eller at de ble solgt dritt.

Det skal bli interessant å se hva som er den egentlige nyheten i forbindelse med avsløringen om at USA har ansatt 50-60 personer for å drive etterretningsvirksomhet i Norge.

Det er i hvert fall ingen nyhet at nordmenn overvåkes. Jeg skal vedde på at en eller flere norske, britiske, amerikanske, russiske, israelske, kinesiske, indiske, iranske etterretningsorganisasjoner har tykt dossier med usedvanlig kjedelige opplysninger om meg. Det meste har de antagelig fått uten å bevege seg ut av en skrivebordsstol i sine hjemland.

Det er heller ingen nyhet at utenlandske etterretningsorganisasjoner driver virksomhet i Norge, og at mye av det er i strid med norsk lov og suverenitet. Selvfølgelig gjør de det, og det hadde vi også gjort, om vi a) syntes det var nødvendig og b) hadde evnen til det. Alle land setter sin egen sikkerhet over andre lands lovverk. Vi kan mislike det alt vi vil, men det er den harde realitet i vår verden.

Blir de tatt, så blir det bråk. Og det vet de. Derfor lyver de og sniker seg unna. Welcome to the real world.

Det som kan være interessant er om enkelte deler av vår regjering har stilltiende samtykket til denne aktiviteten uten å informere andre deler. Og ikke minst: hvorfor.

Skal jeg være kynisk, vil jeg tro det er fordi det finnes deler av vår statsmakt som ikke er helt til å stole på.

Det er lett å glemme at det faktisk finnes folk som forsker og studerer disse så politiserte spørsmålene om kriminalpolitikk og kriminalomsorg. Og jo mer man leser om det, jo mer utydelige blir problemstillingene, og jo mer grunn er det til å føle seg ille til mote om vår sivilisasjons reaksjon på forbrytelser.

Vi “straffer” forbrytere av flere grunner:

1. For å få dem ut av samfunnet og derved gjøre dem mindre farlige
2. For å få til en avskrekkende effekt på andre som kunne føle seg fristet til å gjennomføre en forbrytelse
3. For å rehabilitere forbryteren, gi ham/henne en tenkepause, utdannelse, dannelse til å bli en samfunnsnyttig borger
4. For å gi utløp for vår harme ved å hevne oss på forbryteren

Dette er greit nok, men når dette settes i praksis, har vi noen alvorlige problemer:

• Det blir gjerne vikarierende motiver. Vi drives nok oftere av hevnlyst enn det som er stuerent å innrømme, og så snakker vi desto mer om avskrekking, for eksempel.
• Dette gjør at den faktiske politikken stemmer godt overens med våre egentlige motiver, men dårlig overens med våre påståtte motiver.

Hvis man for eksempel ser på strafferammer på ulike forbrytelser, burde jo f.eks. enkelte typer drap “straffes” med forholdsvis korte fengselsopphold, tett oppfølging etterpå, osv., ettersom drapsmennene (og -kvinnene, for de finnes) ikke har flere ektefeller å drepe i ren fortvilelse. Mens for eksempel utøvere av organisert kriminalitet burde virkelig sitte inne i lang tid.

Her er en samling av sitater fra Sylvi Listhaug kom med i forbindelse med styret om dødsstraff. Dette er hentet fra et intervju Lars Glomnes utga i VG:

Jeg skjønner jo at folk mener enkelte handlinger er så grusomme at de skal straffes hardere…Da mener jeg de bør sitte og pines i fengsel, så å si, heller enn å slippe unna med døden…jeg er ikke tilhenger av dødsstraff…Men jeg mener en del forhold burde kvalifisere til en faktisk livstidsdom. Det er verre for en forbryter å sitte i fengsel livet ut enn å få en dødsdom… Når det gjelder drap av barn, er det definitivt behov for strengere straffer. Tar du livet av en unge bør du få en straff du aldri glemmer… [det haster ikke med renovering av fengsler, fordi] Jeg mener en må gjøre noe med standarden. Jeg synes det er hårreisende at standarden i fengsel flere steder er bedre enn det man ser på sykehjem.

Til dette kommer det mange interessante reaksjoner.

VGs sammendrag av Listhaugs uttalelser er at “kriminelle bør pines i fengsel“, altså underforstått at det i straffen skal inngå direkte og overlagt pining (eller hur?).

Jeg mangler åpenbart fantasi, og forsto Listhaug derfor dithen at det å sitte i fengsel, å pines med frihetstap (så å si), er en verre straff enn å bli tatt av dage gjennom dødsstraff.

Om jeg misforsto henne, og at hun mente at pining bør inngå i fengselsstraffer, 1) kommer det ikke frem i resten av det hun sier, der hun sier at oppussing av fengsel bør få lavere prioritet enn oppussing av pleiehjem, og 2) gidder åpenbart ikke VGs journalist å stille et oppklarende spørsmål.

Det er visst gangbar journalistikk å fortolke sitatet på verst mulig måte, og det ville jo ikke gått om man stilte oppfølgingsspørsmål.

Så kommer Knut Storberget på banen og sier to ting.

• Det ene er at han (mis) forstår (med vilje?) Listhaug dithen at  ”hun ber om tøffere forhold i norske fengsler”, enda det Listhaug konkret ber om er lengre straffer. Listhaugs poeng synes å være at fengselsstraff er en “pine”, og i den grad det er det, er det tverrpolitisk enighet om at det er “pine” forbrytere (unntatt Arne Treholt, da) må finne seg i. Jo, og at bostandarden på pleiehjem bør være høyere enn i fengsel.
• Det andre er følgende “Vi ser også at det på noen områder bør være straffeskjerpelser, men vi må ha to tanker i hodet på en gang”

Altså er han enig med det Listhaug faktisk sa, men uenig i noe hun slett ikke sa.

Antagelig fordi Storberget sliter med tanken om at det går an å både være FrP-politiker og ha mer enn en tanke i hodet på en gang. Samtidig som han går og tygger tyggegummi samtidig. Til samme tid, altså.