Leifern

Hvis en litt falmende norsk kunstner vil ha oppmerksomhet og oppslutning (for ikke å snakke om økonomisk støtte fra skattebetalerne) så er det et emne som alltid gir utbytte, og det er å gjøre et eller annet mot Israel. Det finnes ingen grenser for hvor høylydt og grotesk det er, for budskapet er viktigere enn kvaliteten på kunsten.

Vibeke Løkkebergs film “Tårer i Gaza” er det det siste i en lang rekke slike innslag.

Det er mye som kan sies om emnet hun tar for seg, men ettersom norske sinn forlengst har gjort seg opp en mening om dette, er det ingen vits i å få frem et nyansert bilde. Og det vil jo heller ikke Løkkeberg. Dette er en film som taler med store bokstaver og mange utropstegn.

Det er imidlertid interessant å se på hennes debattform.

Mikael Godø, som synes det er nødvendig å innlede sin anmeldelse av filmen med å vise at han er minst like forbannet på Israel som Løkkeberg (og er etter alt å dømme en ekspert på urban krigføring), forteller følgende:

Petter Eide, generalsekretær i Norsk Folkehjelp, mente i Dagsavisen at filmen var «veldig dårlig», at den avpolitiserte konflikten og «klientifiserte» palestinerne. Løkkeberg og Terje Kristiansen (ektemann/produsent) svarte i kronikkform med å sitere Desmond Tutu, som har sagt at den som forholder seg nøytral i møte med urettferdighet, ender opp på overgriperens side. «Dette gjelder også deg, Petter Eide,» skrev de og ba ham «avkrefte at han ikke også var en Israel-venn».

og

Flere har påpekt det de kaller «juks» i «Gazas tårer», blant dem universitetslektor Hans Eirik Voktor, som ledet en paneldebatt med Løkkeberg i september og sa han hadde mistet tiltro til filmen etter å ha undersøkt den nærmere. Løkkeberg og Kristiansen slo tilbake i Rogalands avis — igjen via debattinnlegg — og mente han hadde «valgt å mistenkeliggjøre filmen og løper dermed overgriperens ærend».

I en debatt med Conrad Myrland, som er leder i Med Israel for Fred, forekommer følgende utveksling:

Myrland: Det er tydelig at filmen handler om å sverte Israel. Effekten av filmen blir at Israel fremstår som verdens mest brutale krigsmakt…

Løkkeberg: Men det ser man jo!

Myrland påpeker også at det er gjort grove og misvisende feil i oversettelsene av arabisk i filmen. Og etter at debatten mellom de var avsluttet, sa Løkkeberg seg til Myrland og sa “Du må ha et hjerte av stein.”

Flere ting er påfallende med alt dette:

• Løkkeberg bekrefter Myrlands beskyldning. Hun vil fremstille Israel som “verdens mest brutale krigsmakt”, enda hun overhodet ikke har grunnlag for en slik påstand.
• Hun setter likhetstegn mellom hennes utrykksform og innholdet det skal formidle. Det er som om jeg skulle malt et portrett av Kongen og beskyldt de som syntes bildet var dårlig (hvilket det helt sikkert ville vært) for å være antimonarkister, eller verre.

Med andre ord holder hun den politiske saken og de humanitære hensyn gissel for sin egen “kunst”. Hun vil ha seg frabedt kritikk, for den anser hun som suspekt. Alle som har noe å utsette på filmen hennes blir svar skyldige på moralske hensyn.

La meg si dette:

Menneskelige tragedier, som disse tre barna hun tar for seg, fortjener å bli tatt alvorlig. Hver eneste gang man slurver med fakta, roter til kontekst, legger frem forenklede ansvarsforhold, legger til ting for å dramatisere eller trekker fra ting som virker banale, så blir den reelle tragedien mindre troverdig.

Disse tre barna, sammen med altfor mange flere, er ofre for en krig og en konflikt som de ikke fortjener – og som jeg får håpe de slipper å arve. Jeg føler det veldig sterkt.

Når Løkkeberg gjør så slett håndverk med sin film at selv et velvillig publikum (hvilket i alle hovedsak norsk presse og akademia er til alt som er anti-israelsk) synes det blir for mye budskap og for lite fakta, så har hun skadet barnas sak. Når hun attpåtil beskylder kritikerne for å være på “feil” side i saken, så fornærmer hun barna.

Frode Fanebust, som såvisst ikke har som vane å skrive hagiografier over norsk politisk liv, leverte inn følgende kommentar til mine spydige oppgulp om avsløringen om USAs overvåkningsaktiviteter i Norge:

Not shocking, since political surveillance has been all too prevalent also in Norway, for various reasons – some good, most bad – at least since WWII. As late as in the 1970′s (and who knows up until when), your professional career could easily be stunted because someone, somewhere, knew something. It was in you file, unknown to you, uncorroborated maybe, sometimes only a rumour. But it was still there, and someone knew. Or thought they did, because when the files were opened (those we know of), some was real, and a lot was laughable BS.

Jeg har ikke satt meg helt inn i Lund-kommisjonens arbeid, men i og med at bekymringen gikk på “politisk overvåking” var hele problemet at den politiske ledelsen i den til enhver sittende regjering brukte hemmelige tjenester til å kontrollere politisk opposisjon.

I den sammenhengen har den radikale venstresiden grunn til å være paranoid, og det er også den gruppen som har vært mest aktiv i anti-amerikansk aktivisme.

Men det er jo en forskjell her, og det er at amerikanerne synes forholdsvis lite interessert i å påvirke norsk politikk, men er derimot veldig interessert i å identifisere punkter i terrornettverk.

However, paying Norwegian ex-cops to spy on other Norwegians and report directly to the US government is more problematic than sharing information between each state’s secret services.

At det er tidligere politifolk kan være problematisk, men det kommer alt an på: om eks-politiet brukte fortrolige opplysninger i sitt arbeid for amerikanske arbeidsgivere. Om de utga seg for å være norsk politi. Om de brøt lover som de, av alle, burde ha kjennskap til. Men det er ingenting i veien for at tidligere politifolk kan ta seg det arbeidet de selv ønsker.

As an legal expert on the matter put it on Norwegian news last night: It doesn’t really matter whether someone somewhere in whatever department once approved this, as it should be clear to the US that no one would have the authority to cede the state’s independence.

Men dette er, som man sier på engelsk “to beg the question“. Hvis det er slik at norsk suverenitet er krenket, så har noen gjort noe galt noe sted. Men det vet vi ikke ennå – de juridiske sidene av saken som kommer fra “eksperter” (alltid et farlig begrep i slike debatter) som legger usikre antagelser til grunn. I alle fall har USA temmelig begrenset ansvar i å klarlegge hvem som fra norsk side som er bemyndiget til å gi slike tillatelser. Jeg antar at det finnes etablerte diplomatiske kanaler og protokoll for samarbeid innenfor etterretning.

Let’s turn this around a little: Is it OK for the Syria to pay Americans to spy on other Americans and report directly to the Syrian embassy? If not, is it OK for Canada or Israel to do so? Where do you draw the line?

La meg først si at norsk suverenitet gjelder likt overfor alle, enten de er allierte, venner, eller fiender. USA har ikke noe mer rett – juridisk eller moralsk – til å forgripe seg på våre lover enn Russland, Irak, eller Syria.

Men det kan – teoretisk sett – være lovlig for PST å dele opplysninger med andre lands politi og etterretningstjenester. Uten tvil er slik aktiviteter underlagt strenge restriksjoner. Men det vi snakker om her, er at USA har rekruttert norske statsborgere til å gjennomføre visse aktiviteter. Så er spørsmålet: var disse aktivitetene ulovlige? Eller bidro til ulovlige aktiviteter? Og i så fall: ligger ansvaret hos USA for å ha bedt nordmenn bryte lover, eller hos nordmennene som brøt lovene, eller begge deler?

These are valid – and interesting – issues. As a practical matter, spying goes on, of course. Even among friends. But that is a reason to think harder about it, not less.

Helt enig. I praksis foregår det stadig lovbrudd, og det vet alle. Som de mange spionutvekslingene tyder på, er spionasje og etterretning en egen bransje med egne spilleregler. Man slipper unna med alt mulig rart hvis man ikke blir tatt.

Amerikanerne gjør det de må og kan for å forebygge og etterforske trusler mot sine interesser. Det gjør også vi, om i langt mer beskjedent omfang. Kanske greier vi, eller er nødt til, å gjøre det uten å bryte lover. Men vi kan være sikre på at også Norge benytter seg av opplysninger som er innhentet på ulovlig vis.

Som samfunn er vi nødt til å etterforske alle mistanker om lovbrudd, enten de skal ha skjedd i et ærend vi støtter eller nyter godt av.

Jeg tror vi kan være sikre på at nå jobbes intenst for å finne ut to helt forskjellige ting: hva har egentlig skjedd, og hvordan ble det oppdaget.

Tom Arild Haugen (@tomarildhaugen) utrykker i sin blogg fortørnelse over en sosiologisk undersøkelse utgitt i bokform i “Cannabiskulturen” og i en kronikk i Dagbladet som ennå ikke er kommet på web.

Det er langt igjen til vi får en konstruktiv debatt i Norge om narkotikapolitikk. De som tar til ordet for en mykere kriminalpolitikk, endog legalisering, blir bare beskyldt for grovt moralsk forfall.

Om Haugen gadd å sette seg inn i sakene, vil han finne ut følgende:

• Cannabis som rusmiddel:
  • Er vanedannende, men ikke veldig vanedannende. (Lenken er til et eksempel. Mye er skrevet om dette)
  • Har skadevirkninger, men disse er beskjedne sammenlignet med andre rusmidler
• Cannabis som legemiddel er faktisk veldig lovende for mange helsemessige problemer.
• Det er klart at generelt forbud mot rusmidler fører til mange problemer, og det er uklart hvilke fordeler det har.

Uten at han gjør det eksplisitt, har Haugen som premiss at cannabis er en såkalt gateway drug til rusmidler som er mer vanedannende og farligere (slik f.eks. alkohol er). Slik beskriver han det:

De fleste av de gamle kompisene deres fra dette miljøet er døde som følge av sin rusavhengighet. Når disse få overlevende forteller om sine ufattelig mange nær-døden-opplevelser, sine psykoser, sin kreftsykdom, sine hjertestans, hopp fra fjerde etasje, og så videre, er det få av tilhørerne som får lyst til å bli en del av den cannabiskulturen som Pedersen og Sandberg beskriver.

Det er jo ingen av disse som døde av overdose av cannabis. Det finnes ikke et eneste kjent tilfelle av at cannabis er livsfarlig i store doser, og jeg tror faktisk noen har testet den grensen. Men folk dør av å sprøyte uren eller for mye heroin. Ofte også i sammenheng med at de skal ha et siste stikk etter en pause, eller at de ikke var kjent med renheten av stoffet, eller at de ble solgt dritt.

Det skal bli interessant å se hva som er den egentlige nyheten i forbindelse med avsløringen om at USA har ansatt 50-60 personer for å drive etterretningsvirksomhet i Norge.

Det er i hvert fall ingen nyhet at nordmenn overvåkes. Jeg skal vedde på at en eller flere norske, britiske, amerikanske, russiske, israelske, kinesiske, indiske, iranske etterretningsorganisasjoner har tykt dossier med usedvanlig kjedelige opplysninger om meg. Det meste har de antagelig fått uten å bevege seg ut av en skrivebordsstol i sine hjemland.

Det er heller ingen nyhet at utenlandske etterretningsorganisasjoner driver virksomhet i Norge, og at mye av det er i strid med norsk lov og suverenitet. Selvfølgelig gjør de det, og det hadde vi også gjort, om vi a) syntes det var nødvendig og b) hadde evnen til det. Alle land setter sin egen sikkerhet over andre lands lovverk. Vi kan mislike det alt vi vil, men det er den harde realitet i vår verden.

Blir de tatt, så blir det bråk. Og det vet de. Derfor lyver de og sniker seg unna. Welcome to the real world.

Det som kan være interessant er om enkelte deler av vår regjering har stilltiende samtykket til denne aktiviteten uten å informere andre deler. Og ikke minst: hvorfor.

Skal jeg være kynisk, vil jeg tro det er fordi det finnes deler av vår statsmakt som ikke er helt til å stole på.

Det er lett å glemme at det faktisk finnes folk som forsker og studerer disse så politiserte spørsmålene om kriminalpolitikk og kriminalomsorg. Og jo mer man leser om det, jo mer utydelige blir problemstillingene, og jo mer grunn er det til å føle seg ille til mote om vår sivilisasjons reaksjon på forbrytelser.

Vi “straffer” forbrytere av flere grunner:

1. For å få dem ut av samfunnet og derved gjøre dem mindre farlige
2. For å få til en avskrekkende effekt på andre som kunne føle seg fristet til å gjennomføre en forbrytelse
3. For å rehabilitere forbryteren, gi ham/henne en tenkepause, utdannelse, dannelse til å bli en samfunnsnyttig borger
4. For å gi utløp for vår harme ved å hevne oss på forbryteren

Dette er greit nok, men når dette settes i praksis, har vi noen alvorlige problemer:

• Det blir gjerne vikarierende motiver. Vi drives nok oftere av hevnlyst enn det som er stuerent å innrømme, og så snakker vi desto mer om avskrekking, for eksempel.
• Dette gjør at den faktiske politikken stemmer godt overens med våre egentlige motiver, men dårlig overens med våre påståtte motiver.

Hvis man for eksempel ser på strafferammer på ulike forbrytelser, burde jo f.eks. enkelte typer drap “straffes” med forholdsvis korte fengselsopphold, tett oppfølging etterpå, osv., ettersom drapsmennene (og -kvinnene, for de finnes) ikke har flere ektefeller å drepe i ren fortvilelse. Mens for eksempel utøvere av organisert kriminalitet burde virkelig sitte inne i lang tid.

Her er en samling av sitater fra Sylvi Listhaug kom med i forbindelse med styret om dødsstraff. Dette er hentet fra et intervju Lars Glomnes utga i VG:

Jeg skjønner jo at folk mener enkelte handlinger er så grusomme at de skal straffes hardere…Da mener jeg de bør sitte og pines i fengsel, så å si, heller enn å slippe unna med døden…jeg er ikke tilhenger av dødsstraff…Men jeg mener en del forhold burde kvalifisere til en faktisk livstidsdom. Det er verre for en forbryter å sitte i fengsel livet ut enn å få en dødsdom… Når det gjelder drap av barn, er det definitivt behov for strengere straffer. Tar du livet av en unge bør du få en straff du aldri glemmer… [det haster ikke med renovering av fengsler, fordi] Jeg mener en må gjøre noe med standarden. Jeg synes det er hårreisende at standarden i fengsel flere steder er bedre enn det man ser på sykehjem.

Til dette kommer det mange interessante reaksjoner.

VGs sammendrag av Listhaugs uttalelser er at “kriminelle bør pines i fengsel“, altså underforstått at det i straffen skal inngå direkte og overlagt pining (eller hur?).

Jeg mangler åpenbart fantasi, og forsto Listhaug derfor dithen at det å sitte i fengsel, å pines med frihetstap (så å si), er en verre straff enn å bli tatt av dage gjennom dødsstraff.

Om jeg misforsto henne, og at hun mente at pining bør inngå i fengselsstraffer, 1) kommer det ikke frem i resten av det hun sier, der hun sier at oppussing av fengsel bør få lavere prioritet enn oppussing av pleiehjem, og 2) gidder åpenbart ikke VGs journalist å stille et oppklarende spørsmål.

Det er visst gangbar journalistikk å fortolke sitatet på verst mulig måte, og det ville jo ikke gått om man stilte oppfølgingsspørsmål.

Så kommer Knut Storberget på banen og sier to ting.

• Det ene er at han (mis) forstår (med vilje?) Listhaug dithen at  ”hun ber om tøffere forhold i norske fengsler”, enda det Listhaug konkret ber om er lengre straffer. Listhaugs poeng synes å være at fengselsstraff er en “pine”, og i den grad det er det, er det tverrpolitisk enighet om at det er “pine” forbrytere (unntatt Arne Treholt, da) må finne seg i. Jo, og at bostandarden på pleiehjem bør være høyere enn i fengsel.
• Det andre er følgende “Vi ser også at det på noen områder bør være straffeskjerpelser, men vi må ha to tanker i hodet på en gang”

Altså er han enig med det Listhaug faktisk sa, men uenig i noe hun slett ikke sa.

Antagelig fordi Storberget sliter med tanken om at det går an å både være FrP-politiker og ha mer enn en tanke i hodet på en gang. Samtidig som han går og tygger tyggegummi samtidig. Til samme tid, altså.

Dødsstraff har vært praktisert i – så vidt jeg vet – alle samfunn gjennom historien. Det er bare de siste 30-60 årene at folkeopinionen i industrialiserte land har snudd seg mot denne formen for straff.

Anbefaler denne utmerkede essayen av Scott Turow om denne saken.

Så viser det seg at omtrent 25% av nordmenn fremdeles er for dødsstraff. Og at drøye halvparten av FrP-velgere er for, enten generelt eller under spesielle omstendigheter. (Det hadde vært greit om Aftenposten skilte mellom disse to, men da hadde kanskje FrP sett nyansert ut).

(Som ventet kommer anti-FrP hylekoret på bane og gjør sørger for at FrP får masse oppmerksomhet. At det blant FrP er en større andel som er for dødsstraff, det regnes antagelig som nok et “bevis” på hvor forferdelig FrP er. Og nok en grunn til at folk som aldri ville stemt på FrP likevel bør fortsette med det).

Noen punkter her fra meg:

• Vi skal ikke late som dødsstraff er helt fremmed for oss nordmenn. Vi startet henrettelser av landssvikere og krigsforbrytelser med stor iver like etter annen verdenskrig. Iveren avtok (heldigvis) ganske fort, men det var en Arbeiderpartiregjering med basis i en ukonstitusjonell anordning som sto for disse drapene.
• Vi skal ikke under så veldig mye press før oppslutningen for dødsstraff tiltar. En serie barbariske mord, terrorisme, eller annet vil ganske sikkert forsterke hevnlysten blant nordmenn. Når vi har nedlagt forbud mot dødsstraff under alle omstendigheter, mener vi egentlig ikke “for all tid”. Det skal veldig sterke politikere til for å motstå presset om å stå mot et eventuelt press for å “ta livet av svina”. Vi har ikke mange sterke politikere for tiden.
• Argumentene for og mot dødsstraff er langt mer nyanserte og komplekse enn det som kommer frem i disse dager. Det virker kanskje irrelevant å sette seg inn i disse argumentene nå som vi i Norge har tatt beslutningen, men dette er et av spørsmålene som krever aktive holdningsarbeid og ikke bare parolebasert propaganda.

Jeg skriver dette fordi vi blir ikke et moralsk samfunn ved

1. proklamasjon – vi leser og opp vedtar at vi som samfunn hever oss over det andre (særlig USA) driver på med, og
2. arroganse – der vi grunngir dette (implisitt) med at vi har kommet lengre enn de andre, ja egentlig alle andre.

Hvis vi virkelig vil avskaffe dødsstraff for godt, og ikke bare mens det er lett, må vi ha en pågående og seriøs debatt om det. Vi må forstå og drøfte argumentene på begge sider av saken.

Og hvis vi forblir overbeviste om at vi ikke skal ha dødsstraff (hvilket jeg inderlig håper), så bør grunnlaget for det være godt utredet og kjent, ikke minst i offentlig debatt. Med andre ord bør vi være mer forberedte, mer ydmyke, og mindre selvgode.

Det er for meg påfallende hvor lett mange – faktisk de fleste – i den skravlende klassen avviser alt Fremskrittspartiet kommer med, og ofte uten å høre på hva utspillet egentlig går ut på. Så overbeviste er anti-FrPerne om sin egen moralske og intellektuelle overlegenhet at det er blitt opplest og vedtatt at:

Hvis det kommer Fremskrittspartiet, er det dumt, ondt, eller begge deler.

For den som ikke følger med, spekulerer Siv Jensen grovt på det. Hun legger frem en sak som hun vet media vil vri og vrenge til noe sensasjonelt. Så kommer hun på TV, der hun får oppklart og nyansert det. Dermed får hun oppnådd tre ting:

• Anledning til å legge standpunktet frem på en måte som hun vet har bred appell
• Undergravd troverdigheten til dem som kategorisk avviser alt som lukter FrP
• Forsterket inntrykket av at FrP er et offer i det politiske spillet

Og slikt blir det stemmer av. For Fremskrittspartiet, altså.

Man kan lure på hensikten med å utgi en barnebok der Siv Jensen fremstår som en demon. Markedet er for det første begrenset til dem som 1) allerede hater Siv Jensen (som om hat har en legitim rolle i politisk liv), og 2) ikke ønsker en saklig politisk debatt. Jeg har dessuten en mistanke om at det på sikt virker mot sin hensikt å formidle en slik karikert utgave av virkeligheten til barn.

Fremskrittspartiet gjorde jo også det eneste riktige i sin reaksjon på boken. Generalsekretær Mo sier

Jeg greier ikke å hisse meg opp over det. Fra tid til annen har både rapartister og andre gjort seg morsomme og forsøkt å selge ting på vår bekostning. Vi har trykkefrihet her i landet, og folk må få skrive hva de vil.

Det er en voksen reaksjon, og Mo vet utmerket godt at han tjener på det.

For folk vet jo – gjennom sin egen livserfaring – at man kan være enig med redelige, ordentlige folk som har kommet til en annen konklusjon om saker og ting. De kan mene mye rart om Siv Jensens person og oppfatninger uten å tro at hun vil innføre et blodig, rasistisk, og totalitært regime i Norge ved første anledning.

Elin Ørjasæter er i sin spalte om denne saken inne på politisk vold. Enten den rettes mot minoriteter i en atmosfære som er forgiftet av fremmedhat, eller mot politiske personligheter i en atmosfære som er forgiftet av demagogiske utspill som denne barneboken.

Det er faktisk to sider av samme sak, for vi bør ikke tåle å leve i et samfunn der politisk debatt ikke er fri, åpen, og fremfor alt saklig, og heller ikke et samfunn der folk som ser “annerledes” ut skal føle seg truet eller hetset. Bjørn Gabrielsen fikk aversjon mot FrP-hets da han la merke til at et publikum syntes det var komisk at Siv Jensen trengte politibeskyttelse. Han har det rette instinkt.

Storberget forsøkte nok å håve inn litt for mye politisk gevinst i å legge ansvar på FrP for skytingen på Hvalstad, men han hadde et legitimt poeng:

Man kan si de utroligste tingene i Norge (se bare på Nina Karin Monsen, Johan Galtung, og andre) uten å stå juridisk ansvarlig for det. Men man unnslipper ikke sitt moralske ansvar. Hvis man mistenkeliggjør asylsøkere som snyltere og verre, bygger man under rasjonalisering for vold.

Hvis man gjør politiske motstandere til totalitære djevler, bygger man også opp under slik rasjonalisering. Det er derfor Siv Jensen trenger politibeskyttelse, og det er derfor denne barneboken er uanstendig.

Når Rolf Vestvik, kommunikasjonssjef i Flyktninghjelpen betegner Elin Ørjasæters innlegg om TV-aksjonen som “kunnskapsløs”, håpet jeg at hans innlegg skulle gi meg, i det minste, mer kunnskap. I motsetning til Elin, ga jeg til TV-aksjonen, men under litt tvil, for jeg synes det er så mye støy og feiring omkring det hele.

Men Vestvik skuffet, og det stort. Han kommer ikke med noen nye opplysninger og imøtekommer ingen av Elins poeng. Men det er plenty av personangrep på henne.

Det er overveldende støtte for TV-aksjonen, så Vestvik trengte strengt tatt ikke gjøre annet enn å ta til motmæle overfor Elin. Særlig etter at aksjonen var over og folk flest helst vil rasjonalisere valget de allerede hadde tatt. Det er en ting at gavmildhet svir, det er noe annet hvis man føler seg lurt.

Men Vestvik gjorde likevel dumt, for han hadde en utmerket (og gratis) anledning til å gjøre rede for alt det gode Flyktninghjelpen gjør ved å henlede oppmerksomheten på sånne ting som: hvordan pengene brukes, hvilke resultater de gir både på kort og lang sikt, hvilken prosent går rett til saken, og organisasjonens langsiktige strategi. Det skulle vært masse lenker til statistikk, regnskap, beretninger, video, og alt mulig annet. At han ikke gjorde det, får meg til å tro at Elin kanskje hadde mer rett enn jeg først trodde.

Den store faren med folkefester som denne TV-aksjonen er at det gjerne dreier seg om å feire gavmildhet.

Fra Murder in the Cathedral:

Det er lett å bli overbeviste om at mer penger automatisk fører til en bedre effekt, men slik er det beviselig ikke.

Nordmenn ville trolig gjort mer godt i verden hvis de (vi) ble oppdratt og informert til å se kritisk på bistand. Det er et stort og sammensatt emne som betyr liv og død for mange mennesker. Det dreier seg om langt mer enn vår selvfølelse. Det dreier seg om å løse en floke av et problem.

Og til dette bidro Elin Ørjasæter mer enn Rolf Vestvik.

Jagland har bidratt med en op-ed i New York Times, der han forklarer hvorfor Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris. Forsåvidt et bra innlegg, for Jagland er en smart og idealistisk fyr.

Men han tar feil på et vesentlig punkt, nemlig dette:

But they are wrong: international human rights law and standards are above the nation-state … The nation-state, the [Universal Declaration of Human Rights] said, would no longer have ultimate, unlimited power.

Alle internasjonale avtaler, blant dem FNs charter, bekrefter selvråderett som helt fundamentalt.

Dette er blant annet et vesentlig punkt i diskusjoner om hva som er casus belli, for i utgangspunktet er en stats selvråderett ukrenkelig. Krig kan bare hjemles der en stat truer en annen stats vitale interesser. Om Jagland skulle tas bokstavelig, ville det internasjonale samfunnet ha lovlig hjemmel til å angripe et land som reaksjon på humanitære krenkelser innenfor landet. Man kunne saktens ønske at et slikt prinsipp kunne anvendes i f.eks. Burma og Nord-Korea, men den gang ei.

Ved å påstå at det finnes en overnasjonal myndighet som overgår selvråderett, utviser Jagland en naivitet som er utbredt bare i Norge og i sekretariatets korridorer i New York.

Men Jagland har et langt sterkere argument som kokte bort i kålen. Nemlig dette:

• Nobelkomiteen har i mange tiår hatt som premiss at humanitære verdier er grunnleggende for å sikre langvarig fred i verden.
• Ved å være uavhengig av politisk krefter, står Nobelkomiteen i en særstilling i å påpeke forhold der fred trues ved at menneskets grunnleggende krav på frihet og verdighet krenkes.
• Komiteen har aldri vært redd for å holde mektige stater ansvarlige for brudd på slike rettigheter. (Eksempler er det mange av, men det gjelder å velge dem forsiktig.) At noen av beslutningene har vært omstridte, er risikoen vi tar. Det er i alle fall viktigere at vi holder oss til prinsippene våre enn at vi alltid blir likt.

Her ville Jagland artikulert en doktrine som lenge er blitt gjort gjeldende, nemlig at fred er en konsekvens av menneskerettigheter, og ikke omvendt. Dernest at ansvaret for tildelingen hviler på komiteen og komiteen alene – om ingen av verdens regjeringer hadde stilt seg positive til en tildeling, ville komiteen likevel ha gjort sitt arbeid.

Dette hadde passet godt inn i komiteens mandat og historie. Å definere ny folkerett er derimot ikke det.