Leifern

Apropos: George Orwell skrev “A Hanging” i 1931.

Det er så grusomt at man knapt orker å forestille seg det. En kvinne på 40 år gammel trekkes ut av cellen sin tidlig om morgenen, ikledd mørke klær, et skaut av et slag, og blir av vaktene trukket ublidt frem foran en stol, med en løkke over. Det er mange som venter på henne, og alle hater henne. De vil ha henne død.

Hun forsøker så godt hun kan å be noen bønner, men blir overveldet og trygler og ber for livet sitt. Til ingen nytte. De stabler henne opp på stolen, trekker løkken stramt rundt nakken, og så kommer en mann frem fra folkemengden og sparker stolen vekk. Hun faller altfor kort, løkken strammer seg rundt halsen hennes, og hun fornemmer med en eneste gang at hun ikke lenger kan puste. Hun er i en umulig situasjon og mister fort – men ikke fort nok – bevisstheten og dør etter det. Ansiktet hennes blir fordreid av skrekk og den fysiske påkjenningen, antagelig slipper både tarmen og blæren alt løs, og liket hennes blir hengende, umulig langt, uten verdighet igjen foran de fremmøtte, de blodtørstige.

Saken til Shahla Jahed viser med all tydelighet mye av det som er galt i Iran, og totalitære regimer som Iran.

• Hun ble elskerinnen – eller sex-slaven – til Nasser Mohammad Khani, en tidligere fotballstjerne i Iran. Dette var gjort mulig gjennom et smutthull i iransk lov som tillater “midlertidige” ekteskap, der menn (men ikke kvinner) kan ha sex med opptil fire ulike kvinner på en gang uten at det regnes som utroskap. Han kan skifte ut den ene eller andre ved en pro forma skilsmisse.
• Noen tok livet av den “egentlige” konen til Khani, Laleh Saharkhizan i 2002. Det er mulig det var Shahla, men det kan også ha vært Khani selv, eller en helt annen person. Iransk rettspraksis, der tortur, og voldtekt som tortur, anvendes, gjør det umulig å vite hva som egentlig skjedde.
• Om det var Khani, hadde han antagelig alt å tjene på å legge skylden på Shahla. Han var da også tilstede ved henrettelsen.
• Prinsippet bak henrettelsen var at den myrdedes etterlatte har rett til blodhevn. Om de ikke gjør krav på en slik gjengjeldelse, ville Shahla blitt benådet.
• Mens stening er en henrettelsesform der mange deler ansvaret men ikke en person kan få skylden for drapet, er dette motsatt: det er flere ledd som må samtykke i henrettelsen for at den skal finne sted. Helt til det punktet at offerets sønn trakk stolen bort fra under Shahla.

Men hun er ugjenkallelig død. Laleh Saharkhizan er fremdeles død. Et ganske stort antall iranere har drept et menneske uten noen tanke på rettsikkerhet eller nåde. Man kan bare håpe at oppstyret rundt denne saken setter en demper på lynsjestemningen i Iran, og kanskje også i andre land der slikt tillates.

Hvis man skal tro at innlegget i Adressa er skrevet av henne, støtter Marjam Margrethe Salvesen Bhatti Hamas generelt, og spesielt “angrep på jødiske kolonier.” Hennes yrke er visst også “Gaza-aktivist.”

Men det er ikke hennes hovedpoeng. Det hun klager over, er at artikler i norske aviser, som denne, fikk PST (muligens) til å varsle egyptiske myndigheter, slik at hun ble nektet adgang til Egypt. Dette, mener hun, går på rettsikkerheten løs.

Batthi har åpenbart ikke fått med seg at det å reise inn i et fremmed land er et privilegium og ikke en rett. Egypt kan avvise av de grunnene de selv finner for godt, og trenger ikke gi andre forklaringer enn det deres egne lover tilsier. Og det er fint lite UD kan eller bør gjøre med det.

Jeg ser ellers ingen vesentlige uoverenstemmelser mellom det som fremkom i VG og det hun skriver selv i sin kronikk. Kanskje er VG-artikkelen litt unøyaktig om navnet hennes, men det er ingenting som tilsier at hun er terrorist eller har som hensikt å begå terrorhandlinger. Hun levner ingen tvil om hva hun mener, blant annet at Israel må legges ned og jødene flytte til Tyskland eller USA. Og at hun sympatiserer med en organisasjon som i følge de fleste vestlige land driver terrorisme.

Det har

Men det som kommer aller mest frem er hvor fryktelig synd hun synes på seg selv. Hun er, må man forstå, et offer. Hun og hennes mann, som syntes å skyte på en synagoge i Oslo var en legitim måte å vise avsky for Israels politikk på.

Det er mange viktige problemstillinger innenlands og utenlands, og behandling av pelsdyr er utvilsomt en av dem. Alt som kunne og burde sies om saken er blitt sagt, og vel så det.

Men da to ledere i Unge Venstre, Julianne Ferskaug og Daniel Heggelid Rugaas, innledet sitt svar i Minerva til Jan Arild Snoen ved å påstå at “det er lenge siden noen har ødelagt sin troverdighet grundigere enn det Jan Arild Snoen gjør i innlegget “Dyrelik rundt halsen” 17. november” stusset jeg.

For det er ingenting i det Ferskaug og Rugaas skriver som setter Snoens troverdighet i fare. De er riktignok uenige med ham, og legger frem argumenter og fakta som forklarer hvorfor. Og antagelig vil Snoen kunne svare på disse argumentene med sine egne. Kanskje kan de bli enige om enkelte ting, trolig vil de forbli uenige om andre. Og forhåpentligvis vil deres utveksling heve kunnskapsnivået om denne saken. Slik det bør være.

I mellomtiden blir ingressen hengende som et eksempel på hvor lavt debattnivået kan synke. Debattanter kan helt klart ødelegge sin troverdighet med sine innlegg, og som Ole Jørgen Benedictow antyder i et annet innlegg i Minerva, er det mange flere som burde mistet troverdighet over enkelte dårlig underbygde påstander.

Men her virker det som Ferskaug og Rugaas tar det med i slengen, fordi de er vant til at ad hominem angrep er en del av debattformen. Det holder ikke med at Snoen er uenig eller sogar på villspor. Han driter seg ut ved å mene noe annet enn Ferskaug og Rugaas.

Det kunne jo være fristende å svare med samme mynt: Ferskaug og Rugaas mister troverdighet som debattanter ved å komme med en så usaklig ingress. Unge Venstre taper som organisasjon fordi de har så lite troverdige ledere.

Men det ville være å mildest talt kaste babyen ut med badevannet. Det er mye fornuftig i omtrent alt det andre de to skriver, og de er sikkert dyktige ledere som jobber hardt på vegne av sitt parti. Vi får forholde oss til det de vil få frem, og ikke det de av dårlig vane tar med i tillegg.

Ettersom norske aviser, kringkasting, o.a. åpenbart ikke ser noe stort behov for å dementere feil som de i (forståelig) vanvare eller (mindre forståelig) slurv publiserer, er det på tide at vanlige borgere gjør arbeidet for dem.

Her er det snakk om slike feil som bidrar til et unyansert, tendensiøst, eller på annen måte villedende inntrykk. Om noen ikke greier å stave Hadia Tajik riktig, bør det være litt pinlig for dem, men påvirker neppe folkeopinionen særlig.

Dette dugnadsarbeidet skal rette opp faktafeil, ikke dømme hva feilene kommer av. Det bør være rikelig med muligheter for trackbacks slik at folk kan lese kritikk, polemikker, og proklamasjoner på andre websteder.

Det må bli et dugnadsarbeid, for det er veldig veldig mye å ta fatt i. Det beste ville være om det var frivillige “vakter” som på forhånd meldte seg til bestemte dager, utgivelser, eller emner. Vi tagger med datoer, media, emner, og annet. Det hadde vært fint om vi etterhvert fikk til statistikk, og kanskje også priser.

Publikum skal kunne komme hit og ettersjekke ting de har lest, hørt, og sett i media. Hvis noe høres litt besynderlig eller overdrevent ut, kan det være at det er det.  Håpet er at journalister også titter her for å lære av sine feil og kanskje gjøre bedre neste gang.

George Gooding har tatt seg besværet med å klage Aftenposten inn for Pressens Faglige Utvalg for måten avisen omtalte foreslåtte endringer i grunnskolepensum i Texas. Det vil jeg berømme ham for, og selv om jeg deler hans pessimisme om utfallet, tror jeg at slike klager bidrar til mer seriøs dekning.

Nå har jeg inntrykk av at Gooding selv er på den konservative fløyen i amerikansk politikk og forsvarer derfor noe han selv er enig i. Og det har han all mulig rett til å gjøre. Jeg finner meg selv langt mer på midten, men er til syvende og sist mer bekymret for Tea Party tendensene på høyresiden enn “big government” tendensene på venstresiden, enda jeg ikke er begeistret for noen av dem.

Men når det gjelder norsk pressedekning av amerikansk politikk, er jeg helt på linje med ham.  Amerikanske republikanere får regelmessig sine standpunkter og egenskaper karikert inntil det ugjenkjennelige i norske media.

Det er så jeg får inntrykk av at norske journalister forsømmer spesifikk sannhet for å få frem det de mener er en mer generell, overordnet sannhet. Antagelig at politisk konservative folk er intellektuelt og moralsk defekte. Og at USA, tross alle bevis på det motsatte, er det største trusselen mot menneskeheten. Publikum har visst ikke godt av nyanse. De blir forvirret av å sette seg inn i motpartens argumenter. De trenger nyheter servert på enkelt, velsmakende vis.

Som et Happy Meal på McDonald’s.

Det burde være elementært at man må kjenne de standpunktene de er uenige med. Det er dessverre blitt mer vanlig i Norge (og andre steder) å debattere stråmenn enn faktiske meninger. De som reserverer seg mot norsk “mainstream” må finne seg i å bli diktert hva de egentlig mener. Særlig hvis de er amerikanere.

Jeg gikk på Ringstabekk ungdomsskole i Høyrekommunen Bærum, og der var det vanlig å “drite ut” folk i skolegården ved å tillegge dem meninger de ikke hadde, forvrenge deres innsigelser, og latterliggjøre det man ville at de skulle mene.

Jeg er fremdeles ikke ajour med alle de populærkulture personlighetene i Norge, men jeg fikk serverte dette innlegget av Are Kalvø da jeg på twitter funderte på om all dette engasjementet på vegne av pelsdyr også kunne komme en skole i Afrika til gode.

Det er mulig Ari Kalvø vanligvis er en morsom fyr, men dette er et eksempel på innlegg som i hovedsak frir til allerede etablerte meninger.

Folk er nemlig fortørnet over at Julie Brodtkorb Voldberg (obs obs Høyrekvinne obs obs) synes det er dobbeltmoralsk av enkelte kjendiser å engasjere seg så voldsomt om pelsdyrnæringen men er totalt fraværende når det gjelder saker som – etter hennes skjønn – er langt viktigere, som arbeidsforholdene til bomullsarbeidere enkelte steder i verden.

Kalvø surfer denne opinionen og lager en karikatur av stråmannen folk har gjort av Voldbergs innspill. Hvorfor, spør han, gidder noen å bry seg om noe som helst når det alltid er andre ting som synes viktigere?

Jeg er visst allerede av SV innmeldt i Høyre, men før noen setter meg på samme side som Voldberg i denne saken, men jeg synes hun bommet med dette innspillet. Frode Fanebust sa det godt på sin Facebook-side:

I stedet for å angripe dobbeltmoralen, som jeg ikke synes er større i denne sammenhengen enn i svært mange andre, kunne hun bidratt i debatten med at de som mener pels er problematisk OGSÅ bør tenke over hvordan bomull produseres. Kort sagt bli mer bevisste i forhold til valg av klær og materialer. I stedet setter hun opp to grupper med potensielle do-gooders mot hverandre. Det er helt unødvendig, med mindre Voldberg ønsker å lage en større kontrovers for å plassere seg selv midt i den.

Det er alt jeg vil si om Voldberg i denne sammenhengen.

Tilbake til Kalvø. Hverken Voldberg eller noen andre jeg har sett uttale seg om denne saken mener det han beskylder dem for.

Han trekker den verst tenkelige fortolkningen av Voldbergs mening til sin ytterste konsekvens og får da medhold av den etterhvert store skaren av folk som helst vil slippe å forholde seg til hva deres meningsmotparter faktisk mener. Det er alltid lettere å late som de mener noe annet.

Men her er det verdt å merke seg  et utvalg kvitringer i utvekslingen på twitter da jeg klagde over at Kalvøs innlegg var dumt:

@leifern: @HvaHunSa – hun sammenlignet holdninger og lurte på om det var konsekvens i dem. Mer gyldig argumentasjon enn Kalvø.

@hvahunsa: @leifern @ottgrims Sammenligning? Voldberg sammenlignet ikke, hun satte to saker opp mot hverandre. Big difference.

Vent: Å sette to saker opp mot hverandre er helt forskjellig fra å sammenligne dem?

@abokevin: @HvaHunSa Helt enig. Kalvø er morsom og poengterer flott det meningsløse i å kritisere engasjement for en sak kontra en annen @leifern

@hvahunsa: @leifern Hun sammenlignet ikke holdninger. Det har hun ikke grunnlag for å gjøre, uansett. Voldberg er på jordet. Kalvø er på ballen!

@hvahunsa: @leifern Skjønner ikke denne humørløsheten. Kalvø er komiker, vet du, derfor litt andre virkemidler enn i ordinær debatt.

@sjetilv: @HvaHunSa Kalvø er bra, men jeg har også merket et mønster i hvem som likte akkurat denne så godt @leifern

@hvahunsa: @sjetilv @leifern Jepp. Nemlig alle som er for en demokratisk rett til å engasjere seg i de sakene man selv vil

Her får jeg mitt pass påskrevet av Heidi. Jeg (og antagelig Voldberg) står altså i opposisjon til den demokratiske retten til å engasjere seg i sine egne saker. Fordi jeg syntes at Kalvø med sitt forsøk på humor bommet.

Da er det bare å grue seg til friminuttet.

Tenker man 50, 100, 200 år frem i tiden er trolig Denkmal für die ermordeten Juden Europas det mest varige av alle minnesmerker over Shoah. Det er den amerikanske arkitekten Peter Eisenman som står bak utformingen av minnesmerket.

Min elleve år gammel datter og jeg ankom minnesmerket etter å ha stått på parkeringsplassen der Hitlers kansleri og bunker en gang hadde vært, like ved den indre muren rundt Vest-Berlin. Der er det ingenting som minner om et minnesmerket, dog er det en liten informasjonsplakat som informerer om stedet.

Fra gaten ser minnesmerket over de myrdene europeiske jødene flatt ut. Betongblokkene er firkantede, noe ujevne,  med grå, unyanserte overflater. Det er ingenting innbydende ved dem, men heller ingenting frastøtende.

Men de dekker en dal. Guiden ba oss gå fra et gatehjørne til det andre, slik at vi måtte gå diagonalt gjennom minnesmerket. Datteren min gikk i forveien, for hun ville filme vandringen.

Jeg gikk inn i minnesmerket, og det var også å gå ned i det. Blokkene steg omkring meg til jeg var oppslukt av dem, vandret i en verden som besto av rette linjer i alle dimensjoner. Jeg manglet oversikt men følte meg likevel utsatt.

Min datter forsvant for meg med en gang, men i noen få øyeblikk kom hun til syne da hun krysset foran mitt synsfelt. Jeg var redd for at hun var skremt av opplevelsen, at hun mistet motet og ville ha hjelp til å komme ut på andre siden. Flere ganger da jeg så henne forsøkte jeg å følge etter henne, men det var nytteløst. Hun dukket bare opp i øyeblikk, lenge nok til at jeg visste at hun var i dalen, men for kort til å følge med.

Det ble tyngre å puste, det grå, ubetonte fylte tilværelsen min. Perspektivet ble unøyaktig, jeg visste ikke hvor langt det var til utgangene, enda de alltid var synlige. Det ble tyngre å gå, noe som krevde mer vilje enn å bare sette et ben foran det andre. Men det ble også umulig å tenke at jeg bare kunne sette meg. Bakken var kald, hard brosten.

Jeg pustet lettere da jeg kom ut i dagslyset. Det var en ganske alminnelig høstdag i Berlin rett utenfor.

Kanskje vil det være en dag når detaljene fra Shoah ikke vil fremtre like tydelige, en dag når det ikke lenger er midler til å holde ved like minnesmerkene ved dødsleirene, når folk flest undrer seg om det hele er litt overdrevet. Kanskje mest fordi det virker så utrolig at noe slikt kunne skje. Men da kan det være at dette minnesmerket greier å overbevise følelsene der intellektet er gjenstridig.

Jeg så på Debatt i kveld, der den nyeste sex-serien Trekant, som altså er beregnet på “de unge” ble debattert. Slaget sto mellom dem som mente sex var et sammensatt tema (og derfor var gammeldagse og i verste fall “kristenkonservative”) og de som veldig gjerne ville være progressive og på linje med “de unge”.

Inntrykket jeg sitter igjen med er at det programmet mangler aller mest, er fantasi og ambisjon.

Den mest påfallende kommentaren i denne diskusjonen var denne:

Programmet handler ikke om følelser, det handler om sex.

For det er “de unge” (slik kun en musikkjournalist som Håkon Moslet egentlig kan forstå) er det ikke følelser forbundet med “gladsex”. Det er “bare sex”.

Det dreier seg altså om nytelse.

Som om forventninger, fryd, kåthet, spenning, fantasi, innlevelse, osv., ikke er følelser. Som om vi ikke søker mental nytelse i sex.

Det er banalt å påstå at sex bare dreier seg om fysisk nytelse. Hvis det hadde vært sant, hadde vi alle vært fornøyde med  ha hver vår anatomisk tilpassede dildo som vi oppsøkte ved behov, slik kuene vandrer bort til melkeautomatene.

Det er greit å innse at folk anvender mange ulike følelser når de har sex, og at kjærlighet og romanse ikke er den eneste “gyldige”. Jo mer man setter seg inn i det, jo mer komplisert blir det.

For det er også banalt å tro at unge har et enklere syn på sex enn oss eldre, at de på sett og vis vil greie seg godt hvis de bare får teknikken forklart.

Det er langt mer ambisøst å lage et program som faktisk tar for seg sex i sin helhet. Der man i tillegg til anatomi og teknikk også tar opp fetisjer og kinks på en ordentlig måte, og ikke minst BDSM. Helse og risiko er langt mer komplisert enn folk aner, og hva intimitet egentlig betyr i et fullt og innholdsrikt sexliv.

Jeg tror faktisk det ville vise seg at det er et langt mindre generasjonsskille enn det produsentene bruker som premiss for sitt program.

Det er faktisk folk i Norge som har sex som fagfelt. Det er en del å lære av dem, også.

Gina Barstad synes Julie Voldberg er på villspor når hun beskylder motstandere av pelsdyrbransjen for å drive dobbeltmoral, og der er jeg mye enig med henne, altså Barstad. Men i vanlig SV-stil kan hun ikke dy seg for å sende et sidespark mot Voldbergs parti på tampen av hennes blogg.

For det andre vil jeg gjerne gratulere Voldberg med å endelig ha oppdaget at arbeidere internasjonalt [sic] lider under groteske arbeidsforhold, som ofte krever både helse og liv. … Det er både mulig og nødvendig å ha to tanker i hodet samtidig. I SV gjør vi hvert fall begge deler, mens i Høyre gjør de verken eller.

Altså: Barstad mener 1) dette med dårlige arbeidsforhold er helt nytt for Høyre, og at 2) “de” i Høyre ikke greier å tenke to tanker samtidig.

Da jeg påpekte dette i twitter, skjedde følgende:

@leifern: på grunnlag av 1 uttalelse mener stortingsrepresentant @ginabarstad at hele @Hoyre er både uvitende, og dumme http://bit.ly/cALiuB

Jeg tenkte at enhver person som først i 2010 har oppdaget at det finnes farlige arbeidsforhold er uvitende, og enhver person som ikke greier å ha to tanker i hodet samtidig er dum. Selv om en slik betraktning krever at jeg har to tanker samtidig. Hun svarte:

@ginabarstad: Det har jeg ikke sagt. Derimot har jeg sagt at dere [sic] har dårlig politikk.

@leifern: hvem er “dere”? Les hva du selv skrev. “endelig ha oppdaget” .. “Høyre gjør .. verken eller.. ” holde to tanker.

@ginabarstad: Høyre motarbeider arbeidsrettigheter internasjonalt og hjemme. Derfor en ny vri fra dem. Jeg har ikke kalt noen dum eller utvitende

Men det gjør hun jo. Hun vil bare ikke bli holdt ansvarlig for det.

Hans Rustad skriver et langt men leseverdig innlegg i document.no der han klager over at all hylingen og skrikingen over USAs (angivelig ulovlige) overvåking, samtidig som vi ikke synes det minste bekymret over langt skumlere krefter andre steder.

Sammenstillingen har noe for seg.

Men realiteten er at Norge har et legitimt krav om at utenlandske diplomater skal følge norske lover. Vi er simpelthen nødt til å etterforske mistanker om lovbrudd. Ellers verdsetter vi ikke vår selvstendighet og våre rettsprinsipper. Uansett om disse har skjedd for å fremme saker vi er enige med, eller som gagner oss.

Her gjelder det likevel å holde flere tanker i hodet på en gang.

1. Om vi, av (legitim) frykt for politisk motivert overvåking har vingeklippet vår egen etterretningstjeneste. I så fall vil det ha tre mulige effekter:
   • Etterretningen blir for dårlig, og vår sikkerhet trues
   • Norske etterretningstjenester finner måter å bryte, eller omgå loven på
   • Vi overlater det ubehagelige arbeidet til utenlandske, helst allierte, etterretningstjenester
2. Om overvåkingen som foregår – forhåpentligvis av den lovlige typen – er rettet mot de målene som faktisk truer oss mest.
3. Om det er rett arbeids- og ansvarsfordeling mellom norske og amerikanske myndigheter når det gjelder etterretning i Norge.

Alle disse tre er aktuelle, relevante, og viktige spørsmål. Aviser, NRK, og alle andre som nå uttaler seg friskt, har ikke svaret på noen av dem, og det har forsåvidt ikke Hans Rustad heller. Vi kan bare spekulere, synse, legge frem påstander som vi bygger på skjøre premisser.