Leifern

Når man diskuterer konflikter, særlig de av den langvarige typen, så blir det mye frem og tilbake om historie, hvem som gjorde hva mot hvem og når, hvilke krav er mest overbevisende, hvem som er mest umoralsk, osv. Og hvis en utenforstående (eller en som er en part, forsåvidt) setter seg inn i historien med et åpent sinn, vil de oppdage at det er mange historier som kan fortelles og som er like sannferdige, fra det ene eller andre ståsted.

Men det viktigste i en væpnet konflikt er å få slutt på den. Og da har historiske debatter en viss verdi hvis man kan enes om en, samlende versjon. Men om det er umulig, gjelder det å se fremover.

Og da blir det praktisk. Da dreier seg om tillitsbyggende tiltak, og jo mer intens konflikten er, jo mer beskjedne de blir. Det gjelder å få orden på hva som er grunnleggende og hva som er symptomatiske motsetninger. Fremfor alt er det viktig å ha for seg at enhver fred er bedre enn en fortsatt krig.

Men fred er ikke bare at man slutter å kjempe. Både på arabisk og hebraisk er ordet for fred (henholdsvis ? ? ? og ???? ) henspiller på at ting er hele (i motsetning til brukket eller fragmentert) og harmonisk. Og dette får man ikke til med erklæringer, enighet, eller tunge kompromisser som påtvinges den ene eller andre parten.

For å ta det spesifikt med Israel og palestinerne, foregår det konkrete feil på begge sider.

Israelsk politikk har lenge vært seierherrenes politikk (slik den også var for de allierte etter annen verdenskrig) i og med at man har regnet med at palestinerne etter hvert må simpelthen ta til takke med det Israel finner for godt, eller finne seg i en evig konfliktsituasjon. At selv Sharon snakket om “okkupasjon”, at nyhistorikerne får bredere aksept, og at de fleste israelere går inn for en tostatsløsning, er positive om kanskje ikke helt overbevisende tegn.

Palestinske holdninger har alltid vært at bare seier vil rettferdiggjøre lidelsene de er blitt påført. Dermed er videre krigføring (med alle tilgjengelige midler) et akseptabelt middel selv om det bare fører til mer lidelse. For mer lidelse, flere martyrer, øker prisen, og dermed belønningen for alt strevet. Her er det vanskeligere å se lyspunkter, selv om venstresiden i Israel stadig løfter eksempler på at selv Hamas er litt mer på gli.

Dette er i det offentlige lys, og det er alt de fleste nordmenn kan forholde seg til. I bakgrunnen foregår det naturligvis masse dialog mellom israelere og palestinere både på høyt og lavt nivå. Og jeg vil tro . uten at jeg har empiriske fakta bak dette – at de aller fleste israelere og palestinere (som jeg har erfart som langt mer modne og realistiske enn nordmenn som blander seg inn i dette) vet utmerket godt hva som er ekte, og hva som er spill for galleriet.

Dermed er europeere, og kanskje særlig nordmenn, nyttige idioter for separatistene på begge sider.

For palestinske hauker er det utmerket at norsk folkeopinion presser den norske regjeringen til å ha en kritisk slagside mot Israel, samtidig som palestinerne likevel kan klage på at Norge tross alt ikke gjør nok, ettersom Israel ikke fløtter seg.

For israelske hauker er det også utmerket at norsk politikk og offentlig debatt karakteriseres av en nær forbløffende uvitenhet og naivitet, ettersom det gir grunnlag for å avvise norske innlegg i sin helhet. For de blir bare så teite. Den foreslåtte NTNU-boikotten var et typisk tilfelle, og den kommer uforsonlige israelere til å bruke mot Norge i lang tid fremover. Det som man kan begynne å lure…

Dermed gjør norsk folkeopinion og i dens forlengelse norsk utenrikspolitikk mye for å forlenge konflikten. Den naive kynismen overfor Israel, og de nær-rasistisk lave forventingene til palestinere, gjør at vi lager mye bråk, som skaper mer uforsonlighet, som igjen bare tjener radikale elementer. Men slett ikke fredens sak.

Det blir mye bedre utsikter for fred i det øyeblikk omverdenen slutter å være krigshissere. Israel kommer ikke til å flytte på seg. Den er der for å bli. Likeledes kan man ikke håpe på at palestinerne plutselig assimileres i andre arabiske land. Norge, sammen med andre land, kan bidra enormt til en rikere og bredere dialog mellom partene. Vi kan innestå for noen små, enkle tillitsbyggende tiltak ved å uavhengig og upartisk være monitor for ordningene. Det kan være pizzalevering fra Gilo Beit Jala. Alt som funker hjelper.

Men i all den tid norsk folkeopinion dreier seg hovedsaklig om å 1) demonisere alt israelsk, og 2) bygge under palestinernes side av historien uten å ta hensyn til israelernes, så har Norge ingen troverdighet hos palestinerne (som faktisk vet bedre) og israelerne (som med god grunn føler seg støtt).

Debatten kan med enkle grep gjøres mer nyansert, om enn over tid. Avisene, og særlig Aftenposten, kan trykke kronikker som er mer opplysende og mindre polemiske. NRK bør i det minste ha programmer som synliggjør nyansene innenfor israelsk, og forsåvidt palestinsk debatt om emnet. De bør intervjue færre venstreradikale “eksperter” og flere anerkjente akademikere. Arbeiderpartiet, og de andre seriøse partiene bør ha en periodisk gjennomgang av sin politikk der de utpeker eller innkaller djevelens advokater. Studier i emnet på universitetsnivå bør gjennomgås av et bredt sammensatt panel av internasjonale, anerkjente eksperter, og ikke bare de Morten Levin og Hilde Henriksen Waage er enige med.

Jeg vil henstille alle partier, organisasjoner, osv. som bidrar i papiravisene om aktuelle saker å også legge innlegg, kronikker, artikler, osv., på sine egne websider. Gjerne noe tid etter papiravisen er gått ut, hvis dere vil beskytte avisenes opplag.

Dette fordi blogger, twitter, og annet som kommenterer disse innleggene bør holdes ansvarlige for at de gjengir og fortolker dem ordentlig. Det er altfor enkelte å kvitre at “I Sunndalsposten gikk Ola Dunk inn for skuddpremie på hundevalper” hvis andre ikke lett kan påvise at Ola Dunk slett ikke skrev det.

Dette har et mediehensyn, men også fordi det er kommet en slem tendens i norsk politikk å bruke stråmenn i debatten, altså at man argumenterer mot det man helst vil at motparten skal mene. Dette er en uskikk, og den eneste måten å komme den til livs på, er å ta besværet med å tilbakevise det. Og det er ofte møysommelig arbeid. Men det krever at man alle kan ha tilgang til innlegget stråmannen bygges på.

I går ble min funksjonshemmede sønn slått av en gammel, senil mann. To ganger, og hardt. Jeg nevnte det på twitter og fikk vite av andre der at vold i slike institusjoner faktisk er vanlig. Og at, huff, det er da for ille å “bure” folk inne som oppfører seg slik. De burde læres å ikke slå, troligvis gjennom adferdsterapi.

Om det viser seg at en av personalet slår en pasient, vil jeg tro at det blir et ramaskrik uten like. Den voldelige vil få sparken, bli siktet, straffet, og kanskje helst kjeppjages en stund. Men om en medpasient slår, skal vi ha omsorg for den voldelige. Det er bare det at offeret er like fullt slått og traumatisert.

Vi er med andre ord lite interessert i hva offeret opplever og også i å beskytte fremtidige ofre mot mer vold. Vi er mest interessert i å om utøveren også kan sies å være et offer.

Dette betyr ikke at voldsutøvere står uten behov og rettigheter. Noen er utilregnelige og forstår ikke forskjell mellom rett og galt. Men det må komme et punkt for behovene til medpasienter, personale, og besøkende er viktigere enn rettighetene til voldsutøvere, uansett hva volden kommer av.

Hvor det punktet er, kan diskuteres. Men nå diskuteres det lite utenfor de veggene der personale må ta slike tunge beslutninger, vel vitende om at de kan kritiseres for å “bure inne” vanskelige pasienter.

Det burde være rimelig opplagt at personalet på pleiehjem og andre institusjoner har en rekke midler mot vanskelig adferd, og særlig slikt som går ut over andre. Og det er vel også opplagt at jo vanskeligere adferden er, jo mer tid og innsats vil gå med til tiltak som ikke innebærer tvang eller neddoping.

Det er lett å pålegge personal lovgivning og retningslinjer som forbyr – eller setter en høy terskel for – tiltak som i praksis nøytraliserer adferd. Men med mindre det ordnes med mer personal og mer trening, vil slike tiltak si at behovene til andre pasienter forsømmes fordi man må ta seg av dem som oppfører seg umulig. Og at sikkerheten til personale, og andre pasienter, og besøkende, også forsømmes.

På twitter klager Laila Gustavsen over at “noen” i Israel beskylder kongen, kronprinsen, Jens (Stoltenberg), Jonas (Gahr Støre) og Kristin (Halvorsen) for å være “venstrevridde.” I en oppfølging spør hun “hvorfor skal folk som rettmessig kritiserer deler av israelsk politikk havne opp med merkelapper nesten umiddelbart?”

• Hvis Kristin Halvorsen skulle ta seg nær av å bli kalt “venstrevridd” kan man virkelig lure. Likeledes er i hvert fall Jens Stoltenberg etter eget sigende en klar sosialdemokrat, og Jonas Gahr Støre er innmeldt i Ap. Og da må man tåle at folk betegner dem som å være på venstresiden.
• Nå lenket ikke Laila (Gustavsen) til kilden som kom med denne forferdelige harseleringen, men jeg vil ellers si at ideologisk tilhørighet er denne saken noe uvesentlig, bortsett fra dem helt til venstre (som SV), der antisionisme er blitt en trosbekjennelse i utenrikspolitisk verdensbilde som stadig får mer motbør fra virkeligheten.
• Det kunne jo være interessant å stille det samme spørsmålet omvendt: “hvorfor skal folk som rettmessig forsvarer deler av israelsk politikk havne opp med merkelapper nesten umiddelbart?” For det er langt ensommere i det norske politiske liv å forsvare Israel – på noen som helst måte. Mulig jeg ikke har fulgt med, men annet enn noe mumling om at “terrorisme naturligvis er uakseptabelt” og “vi synes selvfølgelig Israel har rett til å eksistere,” kan jeg ikke huske at noen fremtredende Ap politikere (bortsett fra Haakon Lie) noensinne har bedt folk om å temperere fordømmelsene av Israel. Selv Jonas (Gahr Støre) og Torbjørn (Jagland), som tydeligvis har sine egne nyanserte syn, tør aldri ta til motmæle mot de mer ekstreme synspunktene fra f.eks. Willoch og folk i SV.
• Dessuten: hvis Norge synes det er på sin plass at noen norske politikere uttaler seg i sterke ordelag om israelsk politikk, hvorfor synes de det er ille eller forunderlig at israelske politikere tar til motmæle? Tror man kanskje ikke de også er lei av merkelapper? Eller trusler om boikott for politikk som også er enormt omstridt intern i Israel?
• Jeg vil anta at Laila Gustavsen er seriøs, både i sin klage over israelsk politikk og retorikk. Men da må jeg utfordre henne: når var det sist Arbeiderpartiet hadde en skikkelig gjennomgang av sitt partiprogram m.h.t Israel og stilt seg selv følgende spørsmål:
  • Er politikken effektiv, dvs. er det mer enn bare prat og uttalelser?
  • Går vi systematisk til verks for å forstå hvorfor Israel handler som de gjør?
  • Greier vi å holde i gang en livlig og allsidig interndebatt, eller blir enkelte synspunkter marginaliserte?
  • Er vi flinke nok til å holde en produktiv dialog med vårt sosialdemokratiske søsterparti i Israel? Med LOs motstykke?
• Jeg vil tro at slike spørsmål helst vil unngås internt i Arbeiderpartiet hvis man vil gjøre AUF til lags. Men det er et av de vanskelige valgene: hvis Arbeiderpartiet, som tross alt er regjeringsparti, vil føre en effektiv og troverdig politikk overfor Israel, er det langt igjen med å bygge kunnskap, substans, og nyanse. Om ikke annet fordi man bør kjenne motpartens sak for å argumentere overbevisende mot den.
• Et interessant eksperiment kunne være å utpeke en mer eller mindre tilfeldig person innenfor Ap å ta Israels side i et møte og se hvor mange venner han/hun har etterpå.

Da Israel trakk seg ut av Gaza, var det en del som forsvarte dette først og fremst fordi det ville skape – for en gangs skyld – en klar grense mellom palestinsk og israelsk territorium. Dermed ville det ikke være tvil hvis og når palestinere krenket den grensen. Og for ordens skyld: dette dreier seg om våpenhvilelinjen fra 1949. Så den burde være uomstridt.

I Norge var det utbredt forferdelse over krigen i Gaza, av forståelige grunner. Men selv om det er all grunn til å være forferdet over forholdene, er det noe annet å skylde på Israel for all elendigheten.

Jeg har mer å si om dette:

• Det er mulig Israel kunne gjort andre ting for å stanse rakettangrepene mot Sderot, men ingen jeg kjenner i Norge har foreslått noe. Ikke i noe land hadde det vært politisk akseptabelt å ikke gjøre noe ihvertfall. Jada, jeg er klar over at det var mye klabb og babb omkring tunneler som både fraktet nødvendige varer for å omgå blokkaden, men også våpenmateriell.
• Det er en egen diskusjon hvor langt Israel skulle gå for å hindre flyt av varer og mennesker ut og inn av Gaza, men her må Egypts rolle også tas med i diskusjonen.
• Det er ikke umoralsk å benytte seg av den overmakten man har. Tvert i mot. Går man til krig, plikter man å gjøre seg ferdig med den så snart som mulig. Å drøye ut en krig av politiske og PR-hensyn er troligvis et brudd på folkeretten, men er helt klart umoralsk.  Så å klage over at Israel hadde overmakt er helt bak mål.
• Hvis man forsvarer at Hamas benytter seg av alle midler til å drive krig mot Israel, kan man ikke samtidig klandre Israel for å forsvare seg med de midlene de har til rådighet. Man må skille mellom grunnene til en væpnet konflikt, og midlene som brukes.
• Hva angår taktiske virkemidler, bombing, bakkekrig, osv., er krigføring i tettbygde områder uhyre vanskelig. Så straks beslutningen er tatt å bruke militærmakt, vil det bli ille. Det er klart at det må tale mot å gå til krig i det hele tatt.
• Det som skjedde i norsk og mye av den internasjonale media var at krigens grusomheter ble fremstilt som om det var noe unikt i Gaza, og at den elendigheten ene og alene var Israels skyld. Med andre var det ingen som gadd:
  • Ta høyde for hva som vanligvis skjer i denslags kamper for å kunne gi publikum sammenligningsgrunnlag
  • Gå nærmere inn på hva slags begrensninger israelske styrker sto overfor på bakken.
• Goldstone rapporten forsterket dette. Rapporten ble jo til slutt en samling påstander fra én part, med underbyggelse i det kommisjonen kunne finne på bakken. Kanskje Israel burde ha samarbeidet med kommisjonen (men man kan forstå hvorfor de anså det hele som et politisk spill hvor resultatet var gitt), men rapporten blir ikke mindre mangelfull pga at Israel ikke samarbeidet.
• Det man kunne håpe at alt styret førte til, var:
  • En mer vidstrakt og dyptgående forståelse over hva slags helvete krig egentlig, og særlig når det dreier seg om assymetriske midler
  • Et rimelig grunnlag for at
    • Israel kunne etterforske forbrytelser på en seriøs måte uten å få all mulig politisk dritt for sin innsats
    • Det ble lagt press på Hamas og Fatah om å også ta hensyn til ikke-stridende
• Men i stedet ble det mer ved på den rituelle Israelhatedansen på Europas venstreside. Og dette ødelegger faktisk troverdigheten til berettiget kritikk av Israel. For ikke å snakke om behovet for en mer realistisk tilnærming til palestinerne.

Det forundrer meg hvor sterkt antipatiske følelser dette med homeopati vekker hos folk – her vanker det alle mulige slags beskyldninger, oftest med grunnlag i påtatt vitenskapelig overlegenhet. Og hvis jeg utrykker denne forundringen, blir jeg beskyldt for å støtte opp om alt og alle forbundet med homeopati. Til dette vil jeg bemerke følgende:

• Konvensjonell medisin har ingen grunn til å være så kjepphøye om saken. Det er en ting å utrykke skepsis (slik det absolutt er grunn til), det er noe helt annet å forkaste alternative syn som ikke bare feil, men moralsk mindreverdige.
• Det dårligste argumentet mot homeopati er at det er “scientifically implausible”. Altså fordi det ikke finnes forklaringer i vitenskapelig kunnskap for at homeopati skal virke. For det er mange fenomen som man ikke kan forklare med det vi vet om naturen.
• Og homeopatene selv fremholder at deres felt bygger på fenomenologi, altså at de baserer det på hva de observerer, og ikke det de kan forklare. Riktignok bygger det på Hahnemanns prinsipp om at like kurerer like, men utover det baserer de seg på “proofs”.
• Det følger derfor at man kan beskylde homeopater for å ha utilstrekkelig beviser (proofs), dårlige designede kliniske tester, osv. Men ikke for å lyve om sitt vitenskapelige grunnlag.
• Og her er det et pussig paradoks. For dette med potensering til det punkt at det er bare en bitteliten sjanse for at et eneste molekyl er i dosen, ja, det forsterker jo bare saken til homeopatimotstanderne. Jeg vil ikke gå så langt som å si at det forsterker homeopatenes sak, heller, men det er litt pussig.
• Å beskylde homeopater for “svindel” er ganske drøyt. Etter alt å dømme tror de på det de gjør, så det er ikke snakk om at de bevisst lurer sine kunder/pasienter.
• Faren ved homeopati er at folk forsømmer annen behandling for å bevise sin “tro” på homeopati, og det er en rimelig innvending og grunn til bekymring. Men:
  • Det er vanskelig å hindre folk fra å gjøre dumme valg. Folk røyker, spiser usunt, ignorerer alvorlige symptomer, utsetter behandling, forsømmer å ta medisiner, osv., som også er uansvarlige. I de aller fleste land der homeopati praktiseres, har folk tilgang til masse informasjon om konvensjonelle alternativer.
  • Det manger såvisst ikke på dumme ting som gjøres i konvensjonell medisin, også. Dødelighet som følge av feildiagnoser, feilbehandling, og slurv er ganske skremmende. Så om noen homeopater kan beskyldes for å forsømme sine pasienters behov, kan den kritikken også rettes mot noen vanlige leger.
• Innvendingen mot homeopati bunner ut i at den ikke kan bevises å fungere bedre enn en placebo. Nå er placeboeffekten en av de merkeligste tingene i medisinvitenskapen. For det viser seg at bare enormt dyre studier kan isolere placeboeffekten både hos pasienter og personale. Og ikke bare innbilte virkninger, men faktiske virkninger.
• Dermed har konvensjonell medisin – muligens – en del å lære av homeopati. For selv om man har som utgangspunkt at preparatene er helt uvirksomme, kan det være at andre aspekter i homeopatenes tilnærming likevel er nyttige.
• Til sist vil jeg påpeke dette:
  • Gode leger, og særlig de som faktisk driver med vitenskap (og det er bare et fåtall av dem), er veldig ydmyke i forhold til det de vet, og det de ikke vet. Av grunner som er irrelevante i denne sammenhengen har jeg snakket med noen av de fremste legene i verden innenfor 3 felt, og det er påfallende hvor åpne de er om det de ikke vet (men er nysgjerrige om).
  • Om 100 år vil vitenskapen se på gjengse behandlinger i 2009 som barbariske, uten at jeg vil spekulere på hvilke de vil være. Vi gjør så godt vi kan, og det er ikke å kimse av. Men det er langt igjen
• Derfor er jeg selv ikke overbevist om at homeopati har noe for seg, men jeg er ikke så skråsikker at jeg har grunn til å være drittsekk mot dem som tror noe annet.

Arbeiderpartiet har en ærerik rolle i norsk historie. Da vi midt i den industrielle revolusjon slet med fattigdom og sosial urett, sto partiet i bresjen for en lang rekke reformer som har definert velferdssamfunnet. De første arbeiderpartifolkene var tapre og idealistiske folk som burde inspirere noen og enhver.

Dagens Arbeiderparti har i flere tiår stått for gjennomføring av Høyres partiprogram (med visse modifikasjoner) omtrent ti år etter at Høyre først la dem frem. Ap er et formidabelt apparat med sterke forbindelser utenfor sitt eget parti.

Det er det mest konservative partiet i Norge. Det er intet parti som bedre ivaretar status quo på alle fronter. Alt som foreslås er en videreføring av eksisterende politikk. Det snakkes om “den norske modellen” som om den var noe uovertruffen og unikt i verden.  Kritikk mot enkeltheter oppfattes som angrep mot hele systemet. Motivasjonen og vettet til kritikere settes i tvil. Det er intet skille mellom verdier og meninger, og formell makt brukes til den ytterste.

Dette er helt i samsvar med det republikanske partiet i Bushepoken. Dette er også et parti på defensiven, som har mistet kreativ kraft fordi det å holde på makt er blitt det altoverskyggende mål. Det er mange flinke folk, noen er til og med imponerende, men det er bare noen få som virkelig er helt ærlige.

Det mest irriterende med alt dette, er at både Arbeiderpartiet og republikanerne fremstår som så overbeviste om sin egen fortreffelighet. Feil, slurv, og uenighet i opposisjonen betraktes som et tegn på deres underlegenhet;  slikt hos Ap/GOP er bare unntak som knapt er verdt å nevne. Retoriske grep som stråmenn, generalisering, og selv ad hominem er gjengs.

Det mest utpregede hos begge er den selvgode indignasjon, denne irritasjonen over at noen våger å stille spørsmål ved det de vil. Og det verste er at de unge er de verste.

Dette står for fall. Med mindre Arbeiderpartiet bruker den neste stortingsperioden til ælvorlig fornyelse, vil de ikke komme over 30 prosenttallet igjen på 20 år.  Om noen gang.

Hverken pro- eller anti-israelerne bør ta NTNUs vedtak om å avvise akademisk boikott av Israel som en seier for Israels sak. For dette dreide seg aldri om Israels politikk er rett eller gal, moralsk eller umoralsk. Styret i NTNU som med rette avviste boikott kan vente alt mulig rart om Israel – være for, mot, eller likegyldig, uten at det burde ha noen relevans for deres beslutning.

Denne saken dreide seg om akademisk frihet. Hele poenget med et universitet er at det fritt skal foregå utveksling blant alle verdens universiteter. Å belaste forskning i matematikk, medisin, fysikk, litteratur, osv. med politikk er usømmelig. Uten at de skal straffes for det, vil jeg likevel si at de som gikk inn for boikott ikke hører hjemme i et akademisk miljø.

Men om det ikke er en seier for annet enn alminnelig vett og folkeskikk, var det likevel et nederlag for en viss type israelfiender.

For det vitnet om den totale mangel på rasjonalitet som stadig gjør seg mer gjeldende for dem som er fiendtlige til Israel. En akademisk boikott av Israel er helt på viddene fordi den:

• Bygger på arrogant uvitenhet – det er ikke å ta for hardt i å si at norske “eksperter” på Midtøsten neppe har så mye kunnskap om konflikten som en middels israelsk (og palestinsk, vil jeg tro) gymnaselev. Oppropene jeg har lest inneholder grunnleggende feil i sine premisser, men verst av alt er formodningen at et lys vil gå opp for israelere får erfare hvor harme enkelte nordmenn er. Disse norske akademikerne mener åpenbart at de har forstått noe som israelere slett ikke har fått med seg. (I virkeligheten gjentar disse israelfiendene de samme argumentene om og om igjen uten at de blir mer overbevisende på noen tenkende mennesker).
• Virker mot sin hensikt – slike tiltak bekrefter for israelerne at nordmenn er så fordomsfulle overfor Israel at all deres kritikk er usaklig i beste fall og suspekt i verste fall. Selv den som (helt unntaksvis) er treffende og konstruktiv. Med andre ord gir det ammunisjon til folk hvis politikk boikotterne vil til livs.
• Undergraver norsk troverdighet – et så tåpelig tiltak setter alle nordmenn i et dårlig lys, og ikke bare i forhold til Israel. Hadde den lykkes, ville det vist at norske akademikere ikke forstår å skille mellom akademisk og politisk liv. Det hjelper såvisst ikke at disse folkene ignorerer regimer som beviselig er langt verre enn selv det verste man kunne påstå om Israel.

På meg vitner dette innslaget om en økende desperasjon blant venstreradikale. Ingenting av det de har gått inn for de siste 20, 30, 40, 50 år innenfor utenrikspolitikk har ført frem. Retorikken blir stadig mer ekstrem, og det blir stadig mer slik at de preker til hverandre.

Realiteten er at vi vet hverken hvor smittsom eller farlig svineinfluensaen er, og heller ikke hvor nødvendig, trygg, og effektiv vaksinen er.

Dagens planer bygger på at vi tror det verste om sykdommen og det beste om vaksinen, for det føles tryggest.

La oss ta to ekstreme eksempler:

1. En sykdom som i verste fall gir kraftige forkjølelsessymptomer blant 10% av de smittede. Vaksinen vil ta livet av 5% av dem som får den og gir immunitet til bare 50% av dem som får den.
2. En sykdom som gir minst 20% dødelighet blant de smittede. Vaksinen gir litt kløe en halvtime blant 1% som får den og gir full immunitet for resten av livet.

Tror at alle vil si “nei” til 1. og “ja” til 2. Men alle vaksiner i det virkelige liv er et sted i mellom, og i tillegg er disse variablene usikre. Og det hele kompliseres ytterligere ved det som kalles “herd effect”, altså at ikke alle må vaksineres før hele befolkningen er beskyttet mot smitte.

Det hersker i virkeligheten her en fundamental konflikt mellom retten til individet og behovet til samfunnet. Gitt herd-effekten vil et rasjonelt men egoistisk individ oppmuntre fleste mulig av dem rundt seg til å bli vaksinert (for derved å beskytte seg mot sykdommen) men ikke vaksinere seg selv (for å unngå risiko forbundet med vaksine). Men hvis alle gjorde dette, ville alle være ubeskyttet.

Folkehelsemyndighetene forsøker å løse dette ved å prioritere vaksinasjon. Dem som er mest utsatt for smitte, og/eller vil bli sykest av å bli smittet, blir vaksinert først. Men dette er jo i virkeligheten å ikke ta hensyn til hva samfunnet egentlig vil, nemlig å redusere smitte- og sykdomsfaren for hele befolkningen. I tillegg tar det ikke høyde for at nettopp dem som tåler sykdommen minst, er også i størst fare for å ha bivirkninger av vaksinen.

Det rasjonelle hadde vært å vaksinere først dem som vil spre smitten mest. Altså, lærere og ikke elever, dyrleger og ikke bønder, leger, sykepleiere, bussjåfører, osv., og ikke minst pårørende til folk som allerede er smittet. Og å være veldig forsiktige med å vaksinere folk som tåler sykdommen minst.

Men hva betyr dette for den enkelte som vil ta beslutningen for seg selv og sine barn? Som alltid, så spørs det (her må det innskytes at dette er kun min mening, og jeg har ingen medisinsk utdannelse eller annet grunnlag for å ha en kvalifisert mening):

• De som har bare ansvar for seg selv, bør sette seg inn i saken, lese pro og kontra, og finne ut hva de tåler av risiko på den ene eller andre siden. Dette er spesielt vanskelig for de som er i en risikogruppe.
• De som er i mye kontakt med såkalte risikogrupper (men selv ikke er i en risikogruppe) har den mest tungtveiende grunnen til å vaksineres. Det er nemlig minst sannsynlighet for at de blir syke av vaksinen eller sykdommen, samtidig som de er den største kilden til smitte. Dermed er faktisk Stoltenberg og regjeringen i en prioritert gruppe, og det er også leger, lærere, og andre som har kontakt med mange andre i løpet av en dag.
• De som har omsorgsansvar for noen i en risikogruppe bør likeledes prioritere vaksinasjon av seg selv før det å vaksinere dem med høy risiko.

Jimbo (kjent i Norge som Jimmy Wales) var nok det store trekkplasteret da “Wergeland” salen på Litteraturhuset var stappfult i går ettermiddag. I regi av friprog og Wikimedia Foundation skulle det diskuteres om det er penger i noe som er gratis.

Det ble en noe skuffende seanse. Jeg vet nå hvordan man uttaler Wikia (trykket på samme sted som Nordea), men det ble mye “handwriting” og non-sequiturer, og man greide aldri – i den tiden jeg var der – å syntetisere det som  ble sagt til noe interessant. I hvert fall som man turte å si høyt. Her er noen av de mest sentrale hypotesene i mitt utsyn:

• Forlagene var egentlig finansinstitusjoner. I den forstand at de tok på seg risikoen forbundet ved å redigere, korrigere, trykke, distribuere, og selge innhold på papir. Og det tok de seg betalt for ved å ha sine fordringer overfor prosjektet prioritert foran forfatterens. Denne funksjonen bortfaller, ettersom kostnaden ved å utgi en bok elektronisk nærmer seg null.
• Resultatet må bli at all kostnaden forbundet med papir forsvinner ut av systemet. Kunne vært interessant å se hvor mye det dreier seg om, for det er verdt å huske at bestselgende bøker bærer kostnaden for bøker som ikke selger ut sitt opplag. Og alternativkostnaden for bøker som såvidt ikke trykkes i stor nok opplag.
• Imidlertid gjenstår det noen viktige funksjoner som forleggeren har tatt seg av. Disse er:
  • Redigering - og det ser ut til å være en kunst som svinner hen. Men kanskje det blir mer penger til redaktører når det brukes mindre penger på boktrykkerier.
  • Markedsføring - denne kan bli interessant. For det blir ikke snakk om å gå inn på en bokhandel og bla i noen bøker lenger. Dermed har display i vanlig forstand ikke noe med saken å gjøre. Her er det mye penger å tjene for en som kan media ordentlig.
• Distribusjon blir nesten trivielt til slutt, i hvert fall den tekniske løsningen. Man laster opp manuskript, det går gjennom noe hokus pokus for å bli formatert og beskyttet, så kan alle betale og laste ned.
• Sluttløsningen blir at bøker (og også artikler) blir mer som prosjekter som gjennomføres av små team (bestående av forfatter, redaktør, og markedsfører i hovedrollene, og distributør i en birolle), der det hele bygger mer på variable kostnader og investeringer i form av tid.
• Det vil også bli forretningsmuligheter for mikrotrykkerier for veldig små opplag av bøker og annet.
• Folk betaler forøvrig ikke for innhold, de betaler for opplevelser. For all del, de vil holdes informert om nyheter, men det er hva det får ut av nyhetssendingen som verdsettes. Dette er en lengre diskusjon, men det ligger en viss tomhet i å tro at folk vil betale mye for rene fakta (og særlig gjengivelser av pressemelding).