Leifern

I en kronikk i Aftenposten i går slår Heide Helene Sveen (@hvahunsa) frempå med tanken om at ettersom ungdom likevel får så mange av sine inntrykk (for ikke å si utdannelse) fra porno, bør kanskje seksualundervisning ta høyde for det, og til og med legge til rette for tilpasset porno, egnet for 14-åringer og eldre.

Som ventet hvis man bruker ordene “ungdom” og “porno” i samme setning, ble det en del styr av dette innspillet. Og det meste gikk vel på høylytt smatting og moralisering som vel beviser Heidi Helenes punkt mer enn noe annet.

Her er mine kommentarer:

• Kanskje, muligens, er det litt begrepsforvirring om hva “porno” betyr. For meg betyr det enhver fremstilling av sex som ikke har noen annen funksjon enn å pirre. Andre . er . enige . med . meg.
• Jeg vil anta at Heidi Helene ikke vil at porno i den forstand skal brukes i skolen, men at det bør lages seksuelt eksplisitte filmer, osv., som er ment å ha en pedagogisk nytte.
• Noe av problemet for meg er at jeg ennå ikke er kjent med overbevisende målsetninger med seksualundervisning.
• Dette med sex ligger så langt inne i folks nevroser verdisystem at det er vel helt umulig for to mennesker å ha mindre enn tre meninger om hva ungdom bør være klar over før de er 12, 14, 16, 18. eller forsåvidt 34 år gamle. Så man kan saktens kritisere Heidi for å diskutere et pedagogisk middel før vi er blitt enige om målsetningene.
• Et paradoks er vel kanskje at mange av pornoprodusentene selv nok kunne være velvillige til å lage sexfilmer som har pedagogisk nytte. Jada, bransjen domineres av kyniske, grådige, og sleipe drittsekker, men:
  • De er alltid ute etter å sette seg selv i et bedre lys
  • Særlig pga HIV-smittefare har pornobransjen blitt mer og mer engasjert i opplysning om sunne sexvaner
  • Faktisk kan pornobransjen veldig mye om sex, ettersom de tjener penger på å forstå hva folk fantaserer om. Man kan trygt anta at pornostjerner ikke vil ha problemer med å forklare både det ene og det andre

De viktigste politiske sakene er vanskelige å finne ut av, og enda verre å løse. I Norge går de på emner som velferdssamfunn, integrering av ulike etniske og religiøse grupper, samferdsel, miljøvern, og mange flere. Nettopp fordi de er vanskelige må og bør det være uenighet om dem.

Håpet om at disse problemene løses på en ordentlig måte reduseres ved at debatten tar useriøse vendinger. Og dette skjer ved at folk – journalister og politikere, hovedsaklig men ikke utelukkende – forlater en konstruktiv tilnærming for å kortsiktig score politiske poeng.

I hovedsak går det ut på at de er uærlige og uoppriktige. De er uærlige (og ofte mest med seg selv) når de ser ting slik det passer dem å se dem, i stedet for hvordan de faktisk er. De er uoppriktige når de unngår å fremstille de momentene og nyansene som skal til for å få dannet et fullstendig, utdypende bilde av problemet.

Useriøsitet kjennetegnes først og fremst ved det som på engelsk kalles “rhetorical fallacies”, og en god oversikt over disse er å finne her.

Alle politikere begår av og til retoriske feil som går på bekostning av deres seriøsitet, og alt for ofte tjener de politisk gevinst på slike forseelser og forbrytelser.

Men det kunne være interessant å se hvilke politikere, og i hvilke partier, som oftest begår slike feil. Ettersom man ved analyse burde kunne vurdere det saklige innholdet i en argumentasjon, bør dette (i teorien) kunne måles. Ikke lett, men verdt et tankeeksperiment.

På stående fot kan jeg komme på følgende  brudd som er utstrakte i norsk politikk. Jeg tar med eksempler fra begge side av det ideologiske spektrum:

• Populisme - man sier ting som folk liker å høre, men som ellers mangler konsekvens. Eksempler er å avskaffe bompenger (fra et parti som vil beskatte forbruk heller enn inntekt), eller å trekke norske styrker ut av Afghanistan (fra et parti som motsetter seg fascisme).
• Mistenkeliggjøre den andres motiver – de som er uenige, er moralsk eller intellektuelt på jordet. Eksempler er “parti X vil bare gjøre rikingene rikere” eller “parti Y er mot privat næringsliv”.
• Dogmer foran virkelighet – der kartet ikke stemmer overens med terrenget, må det være terrenget det er noe galt med. Eksempler er “private aktører er alltid mer effektive enn offentlige” eller “de som er profittmotiverte vil alltid yte dårligere tjenester”.
• Uærlighet om harde realiteter – at man unngår å si ting som egentlig alle burde være klar over. For eksempel: det norske landbruket slik vi kjenner det er under avvikling.
• Paroler uten utdyping: man sier ting som høres bra ut i generelle vendinger, men det mangler en forklaring på hva det egentlig betyr. Eksempel er “nei til salg av Norge” eller “Norge for nordmenn”.

Alle er henfalne til slike synder til tider. Men de er mer utbredte i:

• Frynsene, altså de som er på ytterliggående fløyer i det politisk-ideologiske spektrum
• Særinteresser, altså de som har mandat til å fremme en gruppes interesser på bekostning av alle andres

Når det er sagt, kommer ofte de beste og mest seriøse innslagene nettopp fra disse gruppene. Frynsene er mer uredde for orginale synspunkter og radikale forslag, og de er om ikke alltid riktige så likevel verdifulle. Særinteressene nyanserer debatten om de er flinke ved å få frem flere synspunkter enn dem som vanligvis kommer frem.

Og ofte har de største partiene lettest for å bli late i retorikken fordi de jobber så hardt med å holde på det indre samhold. Her er det republikanske partiet i USA et typeeksempel.

Min refleksjon var at det burde kunne gå an å sammenligne partiene utfra hvor ofte de – og deres representanter – kommer med argumenter som beviselig synder mot sunn retorikk. Og hvor viktig slik argumentasjon er for deres overordnede verdiforslag.

Dette går altså ikke på hva man er enig med, for som sagt anser jeg ærlig uenighet som helt essensielt for et demokratisk, progressivt samfunn. Men det går på at vi holder hverandre ansvarlige for å holde debatter som fører til løsninger på vår tids største problemer.

Utveksling på twitter mellom meg og Andreas Halse (Ap):

@andhalse: Kult. Flyplassen Schönefeld i Berlin kalles opp etter Willy Brandt.
@leifern: vel, en skole, SPDs hovedkvarter, og nå en flyplass. Han viste sin storhet først som borgermester i Berlin.
@andhalse: Jepp, Brandt var viktig i Berlins historie, og ikke minst en avgjørende kraft for at SPD klarte å vinne makt i Tyskland.
@leifern: liker ikke dette med å “vinne makt” – partier vinner tilliten til å tjene hele folket som deres regjering
@andhalse: Når man vinner valg vinner man jo makta. Du har et retorisk poeng jeg ikke helt ser poenget med.
@leifern: det er veldig synd at du ikke ser den nyansen, for den er helt vesentlig for et demokratisk samfunn.
@leifern: det Willy Brandt bør huskes for, var hva han gjorde for sitt land, ikke at han vant valgkamper.

Videre vil jeg kommentere:

• Det er typisk Arbeiderpartiet at de setter valgkamp foran landets beste. Fritt etter min hukommelse, greide Gro Harlem Brundtland tidlig i 1981 å forklare for NRK at hennes regjerings viktigste oppgave var “at Arbeiderpartiet vinner valget”.  Hun var jo leder for Arbeiderpartiet den gangen, men hun ble spurt som statsminister.
• Dette med “å vinne makta” har en viss revolusjonær klang men er ellers ganske misvisende. I den grad at et politisk parti har makt, er det begrenset av grunnloven. Og vår grunnlov begrenser regjeringens makt ganske betraktelig, hovedsaklig fordi Stortinget (hvis medlemmer faktisk ikke sitter på vegne av sitt parti, men for sitt fylke) kan avsette etter forgodtbefinnende en hel regjering eller deler av den.
• Man vinner dermed ikke makta i et valg, man gjør seg derimot fortjent til å tjene landets interesser som regjering, med Stortingets tillit.
• Forskjellen mellom det “å tjene” og “å styre” har stor mental effekt. I skandinaviske konstitusjonelle monarkier er det monarkene som har tatt det inn over seg, men ikke enkelte politikere. Sosialister og sosialdemokrater, med sine revolusjonære (og avlegse) ordvendinger, er mer åpne om denne misforståelsen, men den gjør seg nok gjeldende hos enkelte i andre partier som også tror at de konkurrerer om makt og ikke verv.

Jeg har en sterk fornemmelse av at norske politikere er så glade i Obama fordi de føler at han er en av dem. Endelig er det kommet en amerikansk president som er opplyst nok til å endelig se ting på europeisk vis.

Om de hørte godt etter, ville de merket at Obama i sin tale sa nei takk til det medlemskapet.

For i hovedsak holdt han en tale om grunnleggende amerikanske holdninger til krig, frihet, og fred gjennom (minst) det tyvende århundret.

Og holdt det i implisitt kontrast til europeiske holdninger. For den vemmelige realitet at i det tyvende århundret, har europeere forårsaket de fleste kriger, og amerikanerne har avsluttet dem.  Det er mye som kan sies om amerikansk utenrikspolitikk, men den har stor sett vært konsekvent i sitt moralske grunnlag, og fortjener mye av æren for at europeisk utenrikspolitikk ikke har gjort mer skade. Europeere har mange grunner til å kritisere amerikansk utenrikspolitikk, men vi har ingen grunn til å føle oss overlegne.

Derfor er den kombinasjonen av idealisme og pragmatisme, denne viljen til å forholde seg til verden slik den er, noe som er naturlig for amerikanerne. Obama artikulerte det bedre enn noen har gjort siden Kennedy, men den løper som en rød tråd gjennom alle presidentene. Selv de som gjorde en dårlig jobb.

Media forteller at Jens Stoltenberg er i full villrede hva han skal gjøre med de 35 minuttene han er blitt tildelt med Barack Obama. Sikkert ikke noe lett valg, for Obama nok vil – av rimelige grunner – bruke mest mulig av tiden med statsoverhoder som trenger å skjerpe seg mer enn Stoltenberg gjør.

Her er noen innledende fraser han bør holde seg unna (oppdateres fortløpende):

• “I think the Norwegian model might be good for America, too. Let me tell you about it.”
• “It is good to meet an American socialist”
• “Will you have time to go skiing in Nordmarka? It is definitely clister weather.”
• “Have you found someone to play basketball with?”
• “Have you tasted Pizza Grandiosa? Just like Brooklyn, I think”
• “Sorry we don’t have more negroes in Oslo.”
• “Can I have your autograph?”

I punktform:

• Jeg er prinsipielt for trosfrihet og mener at samfunnet må tøye seg ganske langt for å sikre sine borgere den rettigheten. Jeg mener derfor at sveitserne har handlet uriktig og dumt i denne saken.
• Forbudet mot å bygge flere minareter dreier seg imidlertid om mer enn det. Det er fremdeles ok å bygge moskeer.
• Hege Ulstein har (som vanlig) rett i å påpeke at denne debatten domineres alt for mye av de ekstreme synspunktene, og disse motpolene faktisk er enige om premissene for det hele.
• Mulig at Høstmælingen har rett her i at (den antatte) begrunnelsen for forbudet i Sveits er i strid med menneskerettighetene, men jeg tror det er veldig vanskelig å sette internasjonal lov mot resultatet av en folkeavstemning, både i teori og praksis.
• Dernest at begrunnelsen ikke er saklig: jeg tør påstå at folk i Norge stemte mot medlemskap i EU av mange ulike årsaker, og halvparten var usaklige. Vi går ikke etter folks begrunnelse ved valgurnen, tross alt.
• Som begge påpeker, er det grenser for religiøs toleranse. Om jeg grunnla en religion som gikk ut på at The Clash måtte spilles én time for full guffe hver søndag morgen kl 3 i Frogner, tror jeg få hadde hatt innvendinger om jeg måtte gi meg med akkurat det.
• Likeledes tror jeg at de fleste ville kviet seg for å ha en minaret for nære dem selv, og det gjør at utfallet godt kunne bli likt i Norge om vi hadde hatt folkeavstemning.
• Sammenligningen mellom Sveits og Nazi-Tyskland på dette grunnlaget er vanvittig og trivialiserer nazistenes forbrytelser. Man kan si mye kritisk om sveitserne her, men de er langt unna noe man kan stemple med et hakekors. Selv etter 30-årenes langt lavere standard.

Elin Ørjasæter har skrevet en del om sykefraværet gjennom årene, og i dette innlegget påpeker hun at Norge, i forhold til andre ellers sammenlignbare land, har høyt (og dyrt) sykefravær. Hun foreslår at kostnaden ved sykefravær i høyere grad må bæres av arbeidstakere.

Men hvis vi har som utgangspunkt at folk for ofte velger å være hjemme når de egentlig kan jobbe, bør vi også se på muligheten til at de ikke synes jobben gir nok glede til at de drar selv om de ikke føler seg helt vel.

Dette har neppe noe å gjøre med arbeidets innhold, men heller med våre holdninger til arbeid. All tilgjengelig forskning tyder på at lykke har mer å gjøre med våre holdninger til livserfaringer enn erfaringene i seg selv. Mitt inntrykk er at nordmenns holdning til arbeid har med plikt og ikke glede å gjøre.

Dette er et paradoks. Vi lever i et land hvor det ikke kreves at man jobber, men det er likevel noe skammelig over å ikke gjøre det, eller kunne gjøre det. Jeg skal fundere mer over dette og følge opp.

(Jeg spurte på jobben min, og der ble jeg fortalt at vårt sykefravær i fjor var 2%, og det var så høyt fordi et par ansatte hadde hatt langtidsfravær. Variasjonen i sykefravær på arbeidsplasser som burde være like tyder på at arbeidskulturen har mye å si).

Hege Ulstein har våget seg utpå debatten om ruspolitikk igjen og snakker om fri heroin for avhengige. Det føles for mange som en kapitulasjon, at vi på en måte gir opp på vegne av de narkomane ved å holde deres avhengighet ved like. Er det ikke bedre å få dem på fote igjen, spør man.

Etter det jeg kan se, står vi overfor en ganske dyster situasjon med narkomane, og særlig heroinmisbrukere. Mens de er narkomane, lever de et helt- eller halvkriminelt liv helt i marginene i samfunnet, der de gjerne forsømmer andre grunnleggende behov, som mat, husly, hygiene, osv. De får det stoffet de finner og har råd til, hvilket vil si det ofte er urent og farlig. De har lite kontroll over dosene, og dør følgelig ofte av overdose. Særlig i det de har tilbakefall fra en velment avrusning. Jeg vet ikke hvor mange som faktisk blir rene for godt, men det er en liten andel. Og de fleste av dem er vrak for livet.

Vi har forsøkt å begrense tilgangen til narkotika, uten varig hell. Vi har også forsøkt å overbevise folk om at hasj, heroin, amfetamin, osv., er alt like jævlig, uten at det ser ut til å ha overbevist særlig mange.

Jeg vet ikke riktig hva svaret er. Dette er et flokete problem, men når en tilnærming har vært forsøkt i flere tiår uten å lykkes, er det kanskje på tide å se på de mest grunnleggende premissene.

Det kommer for eksempel ikke frem hva som er mest skadelig for samfunnet: all kriminaliteten som følger av at narkotika er ulovlig, eller narkotikabruken i seg selv? Eller: hva er farligst for de narkomane: narkotikaen eller den livsstilen som følger av at de må dypt under jorden for å holde på med narkotikaen?

Det går an å si det slik: å få bukt på narkotikamisbruk vil ta tid, en del prøving og feiling, og ikke lite kreativitet. Tyve år før det virkelig monner, men vi vet ikke helt sikkert ettersom vi vet ikke hva løsningen vil bestå i. I mellomtiden må vi lindre de sosiale og menneskelige skadevirkningene mest mulig og stille oss det ærlige spørsmålet hvordan vi gjør det?

I mange år har enkelte politikere villet redusere skadevirkningene av alkohol(mis)bruk ved å skjerpe restriksjonene på alkohol, altså gjøre det dyrere og vanskeligere for folk å kjøpe alkohol.

Man skal ikke se seg om lenge før man oppdager at alkohol gjør mye skade, og jeg er ærlig talt forskrekket over hvor utbredt den skaden er. Jeg kan godt forstå at det blir avholdsfolk, og man må bare respektere slike som Waldemar Ager for sitt oppriktige engasjement.

Imidlertid er formelen: S=1/R (der S er skadevirkningene, og R restriksjonsnivået) villedende. Det blir ikke nødvendigvis mindre skader som følge av mer restriksjoner. I enkelte tilfeller kan restriksjoner virke mot sin hensikt, og det er også andre hensyn.

(Før noen beskylder meg for alkoholanarki, mener jeg selvfølgelig at omsetning av alkohol må reguleres. Mindreårige skal ikke få kjøpe alkohol. Alkohol bør ikke serveres til folk som allerede er så fulle at mer troligvis vil skade dem selv eller andre. Det har helt klart noe for seg med skjenkestopp i barer, osv. Alle seriøse forslag bør drøftes. Jeg er ikke i mot restriksjoner, men jeg er skeptisk til virkningene av stadig sterkere restriksjoner).

Saken er nemlig den at for hver ny restriksjon, finner folk på en måte å komme utenom. Blir det vanskeligere å kjøpe alkohol lovlig, får man ta i det ulovlig. Og da torpederes ikke bare alkoholpolitikk, men også respekt for loven. Det åpnes for kriminelle bransjer, der store penger tjenes og lite hensyn tas.

Jeg har en mistanke om at retriksjonstradisjonen i Norge i virkeligheten har bidratt til en ytterst betenkelig alkoholkultur, der når man først drikker, så gjør man det så det virkelig kjennes, såkalt “binge drinking” (så vidt jeg vet finnes det ikke et norsk ord for det). Det blir det flere alkoholikere av, det skjer flere ulykker, og det foregår mer vold – når det er utbredt og akseptert at man drikker for å bli skikkelig full.

Jeg mistenker også at noen (men kanskje ikke de fleste) folk går inn for flere restriksjoner på et moraliserende formynderprinsipp. De er mot alkohol (og dans, og kortspill, og visse former for musikk), og dermed skal det ikke foregå. Og noen mistenker jeg for å jobbe for sukker- og gjærlobbyen.

Det kreves en mer nyansert og reflektert alkoholpolitikk enn impulsen å gjøre det dyrere og vanskeligere å bruke alkohol. Vi bør se på funksjonen til alkohol i vår kultur, hva den kommer av, hvilken nytte den gjør, og vi må fremfor alt gjøre det mindre kult å drikke seg fra sans og samling.

Dette er ikke lett, og det vil ta tid, og det vil avdekke noen temmelige ubehagelige sannheter om den fortreffelige norske folkeånd, men det er det eneste som vil nytte.

Altså om man virkelig vil redusere de temmelig alvorlige skadene alkoholmisbruk fører med seg.

Dette var visst et ledende tema i dialogmøtet på Litteraturhuset, som jeg bare har fått referert tredjehånds eller noe slikt. Heidi Helene Sveen syntes alt dette ble for vagt, og utfordret meg (som naturligvis bare kommenterte hele premisset) om å gjøre det mer konkret. Det hun visst er mest skeptisk til, er sammenligningsgrunnlaget.

Så, for å ta det først:

Dagens USA er hovedsaklig bygd opp av immigranter (på godt og vondt, med tanke på både skjebnen til de innfødte og slaveri). De har kommet fra ulike land i ulike bølger, beskjeftiget seg på ulike måter, og etterhvert har det dannet seg en amerikansk identitet som er – i store trekk – uavhengig av religion, etnisitet, og noen ville si, språk. USA som republikk ble riktignok unnfanget av britiske protestanter, men i viktige øyeblikk ble dette brutt, mer og mer. I tillegg er jo USA langt større på alle måter, har mer allsidig næring, osv.

Norge er en langt mer partikulær statsdannelse. Vi syntes at forskjellene mellom dansker og svensker ble for store til at vi kunne holde ut sammen med dem. Vi innlemmet like godt konformitet i Grunnloven, der det for eksempel er en statskirke. Og Norge er det eneste landet i verden der et språk har to målformer, og at vi faktisk synes det er en viktig skilnad. Og så er jo Norge langt mindre, selv om det må sies at det er en del geografisk mangfold.

Det går vel an å måle effektiviteten på integreringen av nye innvandrere ved å svare på spørsmål som:

• I hvilken grad er innvandringsgruppen representert i ulike bransjer og maktposisjoner?
• I hvilken grad er gruppen økonomisk integrert, altså med hensyn til å være over fattigdomsgrensen, yrkesaktive, osv.?
• I hvilken grad blir innvandrere statsborgere, eventuelt fast bosatte?

USA har lykkes fenomenalt innenfor disse, men aldri med en gang. Det har tatt en generasjon, kanskje to, for hver ny gruppe å komme seg helt på plass. Lengre hvis de er blitt tatt inn under kummerlige forhold (f.eks. tvangsinnvandring fra Afrika, nær-slavearbeid for kinesere) har det tatt lengre. Ved flukt av intelligensia (f.eks. fra Iran på 70-tallet) har det gått mye fortere. Men jeg tror det er greit å si at alle innvandringsgrupper til USA, hittil, er blitt integrert i samfunnet.

Jeg tror den mest påfallende forskjellen er at USA rett og slett ikke har en integrasjons- eller inkluderingspolitikk. Man gjør ting for å orientere innvandrere, og så står de fritt til å gjøre det de måtte finne på.

Meget vesentlig er det at de kan bo hvor de vil, og det betyr at de finner enklaver med innvandrere fra samme land, og av og til region. Det kan kanskje virke isolerende, men i praksis går til disse enklavene i oppløsning av seg selv over tid. Dessuten er det sjelden at de faktisk stenger noen inne eller ute. Hvis du går omkring i Edison, NJ eller Jackson Heights, NY vil du se mange indere, men også andre grupper. Og om 20 år vil det sannsynligvis se annerledes ut.

Jeg tror også det offentlige skolesystemet spiller en stor rolle. Ettersom undervisningen er blottet for alt som har med religion og livssyn å gjøre, er det ingen som per definisjon er annerledes fra de andre. Det foregår en del frivillig segregering etter etnisitet, men også etter andre faktorer. Og disse grensene brytes også ned over tid.

I tillegg er det langt sterkere likestillingslover i USA med hensyn til ansettelse. Arbeidsgivere må erklære at de er equal opportunity employers, ikke bare på etnisitet og religion, men også alder, kjønn, sivilstatus, familieforhold, og i praksis seksualitet.

Men, og med et unntak (universitetene) er det derfor ikke lov å lage en kunstig allokering basert på for eksempel kjønn eller etnisitet når det gjelder ansettelser. Folk kan, for det meste, kreve at de blir ansatt basert på kvalifikasjoner og ikke annet.

Dette fungerer ikke perfekt. Det er mange søksmål, debatter, osv., om diskriminering, uoffisiell kvotering, osv. Men prinsippet og idealet er temmelig klart.

Men den største forskjellen, synes jeg, er at vi i Norge har et slags underliggende begrep om hva det vil si å være en vaskeekte nordmann. Vi røper oss selv i språket hele tiden når vi skiller mellom en “nordmann” og for eksempel en norsk statsborger med pakistansk opprinnelse, eller en katolikk, e.l.

USA har hatt mange kamper om å gjøre alle innbyggere til likeverdige amerikanere. Frigjøringen av slaver og borgerrettighetskampen er det mest åpenbare, men også amerikanere av japansk herkomst slet under annen verdenskrig. Muslimer står likeledes overfor tunge utfordringer nå. Men bevisbyrden gikk på at deres bidrag måtte verdsettes, ikke at de måtte bli mer som alle andre.

Med andre ord er man like fullt amerikaner om man regner som gresk-amerikaner, koreansk-amerikaner, norsk-amerikaner, osv. Og man kvier seg ikke for å si at man på et vis er begge deler.

Hva har Norge å lære? Jo, først og fremst å akseptere innvandrere for det de er, og ikke bekymre oss over hva vi vil at de skal bli. Det får de finne ut av selv. Det andre er å gjøre forventningene greie, utvetydige og enkle. Og det tredje at vi ikke avstenger muligheter for dem. La dem slippe til, ganske enkelt.