Leifern

At Sidsel Wold får en pris for å ha gjort omtrent det stikk motsatte av det prisen skal berømme, burde vekke noen og enhver til refleksjon og handling.

Jeg trodde først – ærlig talt – at det var en vits:  Sidsel Wold fikk Perspektivprisen, angivelig fordi hun “I tillegg til å beskrive og analysere politiske og sosiale forhold, har hun også gitt menneskene i regionen et ansikt og en stemme. Dette har hun gjort uten å la egne meninger og følelser prege reportasjene.” Man kunne godt lagt “NOT” etter hele den setningen.

I august i fjor skrev jeg et innlegg i Aftenposten som var på hennes kronikk på NRKs sider. I tillegg har hun blitt beskyldt for – og innrømmet – å ha diktet opp et intervju med Manuel Gerstenfeld etter at hun rotet bort opptakene fra det opprinnelige intervjuet.

I den anledning fikk jeg uoppfordrede henvendelser fra en rekke folk i og utenfor Israel som har personlig kjennskap til Wold og hennes arbeid. De fortalte alle noenlunde det samme:

1. Sidsel Wold er i hvert fall bedre enn de andre NRK sender til Midtøsten.
2. Hun er et “godt” og/eller “herlig” menneske som man lett får sympati for
3. Det er diverse personlige forhold folk synes jeg bør være klar over før jeg dømmer henne for strengt

Først noen ord om alt dette.

1. Standarden for nyhetsformidling fra Midtøsten til Norge er åpenbart veldig lav. Kanskje burde det være en “Bedre-enn-Karsten-Tveit” pris som deles ut hvert år, man da blir nominasjonslisten veeeelding lang.
2. Jeg tror gjerne at Wold er et godt menneske – hun gir ikke inntrykk av annet – men hun blir ikke betalt av NRK for å fremtre som snill.
3. I all den tid Wold holder sine personlige forhold utenfor den offentlige debatt, får vi respektere det. I mellomtiden må vi forholde oss til hennes arbeid.

Så til saken:

Hvis folk som virkelig ønsker et mer nyansert nyhetsbilde fra Midtøsten generelt og Israel spesielt er fortvilet over denne tildelingen, så har vi oss selv å takke for det.

Alt for mye av det som fortelles på TV, skrives i aviser, og uttales i diverse offentlige rom, får stå uimotsagt. Og når det kommer protester, er de altfor ofte usaklige og fulle av beskyldninger.

Wold hadde enten skjerpet seg eller slett ikke fått en slik pris om hver av hennes reportasjer ble imøtekommet med saklige korreksjoner, tillegg, og irettesettelser. Enhver NRK-titter som var interessert i emnet burde være trygg på at et besøk på en mediawatch side ville gitt et mer korrekt, utfyllende, og objektivt inntrykk enn det Wold maktet eller ville.

Man kunne til og med håpe på at Wold og hennes overordnede besøkte en slik side for å lese karakteren.

Dette med organisert, seriøs, og saklig mediaovervåking er slett ikke en ny idé. Problemet er å få organisert den. Det er faktisk mange som er fortørnet over norsk mediadekning av Israel (og USA, og andre land og folk), men de er så uenige seg i mellom at det ikke lar seg gjøre å samle dem. Men det går an å håpe…

Håper dette er grunnløs mistanke, men Mubarak er helt klart i stand til det:

• Infiltratører fra det egyptiske sikkerhetspolitiet har hele tiden vært ute blant demonstrantene og har samlet opplysninger om hvordan de er organisert, og ikke minst hvem som peker seg ut som ledere.
• Hæren er av Mubarak beordret til å iaktta men ikke opptre truende, samtidig som de har inntatt viktige posisjoner rundt demonstrantene
• Når Mubarak sier “gå”, vil følgende skje:
  • Militæret rykker inn med dødelig makt og dreper, kvester, og sprer demonstrantene. Det kan bli et blodbad
  • Sikkerhetspolitiet ruller opp både formelle og uformelle opposisjonsgrupper ved å arrestere og forsvinne lederne
  • Unntakstilstanden fornyes på ubestemt tid, Mubarak finner et påskudd for å avlyse høstens presidentvalg
  • Det innføres knapphet på mat og andre essensielle varer, slik at flertallet igjen foretrekker et stabilt men autoritært regime fremfor et usikkert men demokratisk regime
• Etter en uke med dette, vil Tahrir være folketomt. Alle ledende opposisjonelle vil være døde eller i fengsel. Alle andre er vettskremte. Verdens land vil plutselig få det travelt med å normalisere forholdet til Mubarak igjen.

Usannsynlig? Kanskje. Men det er et par ting som tyder på at dette er Mubaraks plan:

• Han slo ikke ned på demonstrasjoner i tidlige timer, enda han hadde mulighet til det
• Det virker usannsynlig at hæren var nøytrale helt fra begynnelsen
• En uorganisert opposisjon er vanskeligere å slå ned på enn en som viser organisasjon

De nærmeste dagene blir trolig avgjørende, ikke bare for Egypts fremtid, men også hele regionen. Det er grunn til håp, det er grunn til bekymring.

Skjønt, alt avgjøres ikke de nærmeste dagene, men trolig noe. Vi vil vet utgangen av helgen antagelig vite om Mubarak får bli ved makten frem til valget i september. Og hvis han blir sittende så lenge, har nok denne revolusjonen ikke lykkes. Uansett hva han lover for å få fred nå, vil han i de nærmeste månedene få tid til å ta livet av opposisjonelle og ombestemme seg. Hvis han blir sittende.

Men det er mye annet utover det som må avgjøres. Det er for eksempel ikke noe klart alternativ til Mubaraks regime. Det muslimske broderskap er den største opposisjonsgruppen, men de har neppe mer enn 20% av oppslutning, og det etter at de i egyptisk sammenheng har vist stor moderasjon. AlBaradei er nok populær i Vesten, men det er mye som tyder på at han ikke har særlig anerkjennelse i Egypt.

Så er det en realitet at ettersom så mange egyptere er fattige, vil det bli et stort press, ganske snart, om å stabilisere situasjonen for å unngå sult i større omfang enn det som er normalt der. Næringslivet er ikke noe glad i politisk ustabilitet, og naboregimene kremter nok stadig høyere.

Det egyptiske militæret har vært den eneste gangbare institusjonen i Egypt utenom presidentpalasset, og nå er det altså den eneste gangbare institusjonen. Jeg tror det er naivt å tro at de har unnlatt å blande seg inn i konflikten bare pga sympati for demonstrantene.  Antagelig har Mubarak tenkt at tiden er på hans side, og å sette militæret mot demonstranter er unødvendig og risikofylt. (Inntil videre.) Trolig er militærets rolle helt avgjørende for hva som skjer videre.

Her er min prosentfordeling mellom ulike scenarioer som vil spille seg ut de neste 12 månedene:

• Et scenario jeg ikke greier å forestille meg: 30%
• Mubarak, slu rev som han er, holder på makten: 15%
• Et Mubarakaktig regime, dog uten ham, overtar og bevarer status quo: 15%
• En militærjunta til forveksling likt Mubaraks: 10%
• Et moderat “islamistisk” regime overtar: 10%
• Et radikalt teokrati overtar: 5%
• Reelle demokratiske reformer med planlagte valg, osv.: 15%

Det hele begynte med at Hadia Tajik på twitter ønsket (helt korrekt) å lese flere analyser før hun ville si noe helt definitivt om situasjonen i Egypt. Jeg kunne ikke dy meg (selv om jeg kanskje burde det) for å spørre om hun kanskje burde ha vært litt mer avventende før hun tok på seg keffiyeh i Stortingsalen dagen etter israelske styrker bordet Mavi Marmara.

Svaret jeg fikk fra henne var:

Å anta at folk som mener noe annet enn deg vet mindre enn du gjør, setter bare deg selv i et fattig lys Ha en fin dag.

Martin Grüner Larsen kommenterte så

Det var ingenting å vite. Israel brøt krystallklar internasjonal lov & bordet forsyningskonvoi. http://bit.ly/cqHUzR

Lenken han viser til er hans eget blogginnlegg. (Forøvrig synes jeg sitatet “det var ingenting å vite” bør gå ned i en eller annen sitatbok.)

Først Hadia Tajik.

Mitt underliggende poeng her er at Tajik, som synes å være en temmelig dreven politiker, vet utmerket godt at det koster ingen politisk kapital å beskylde Israel for alt mulig rart. Men at å komme begivenhetene i Egypt i forkjøpet kan tenkes å undergrave hennes troverdighet (om f.eks. et teokrati a la Irans kommer til makten). Jeg synes det er påliggende å minne politikere, og særlig de med fotfeste i AUF og SU, at de godt kan forsøke å sette prinsipp over dogmer.

Så til Grüner Larsen.

Det er flere oppsiktsvekkende påstander i innlegget hans som ikke ville vært anvendelige i en debatt om noe annet land enn Israel. For eksempel at:

Etter det internasjonale forbudet mot å bryte freden som nedlegges i FN-charteret, kapittel 7 så er den eneste måten krigshandlinger som en maritim blokade (en maritim blokade regnes som en krigshandling, og det er nettopp slik Israel tilsynelatende definerer den) kan få legitimitet på, er gjennom godkjenning i FNs sikkerhetsråd.

Altså: i følge G-L må ethvert land som funderer på å beskytte (eller fremme) sine interesser ved bruk av militærmakt først be Sikkerhetsrådet om godkjenning. Jeg kjenner ikke til noen som har en slik oppfatning. Sikkerhetsrådet forbeholder seg retten – i følge artikkel 39 – å treffe de tiltak som de synes er nødvendig i henhold til sitt charter. Med andre ord kan Sikkerhetsrådet gjør det de oftest gjør, nemlig å ikke treffe noen tiltak mot ufred i verden.

G-L siterer også fra UNCLOS for å støtte sin stilling, som han mener er så soleklart rett at å bestride det bare er tull.

Men UNCLOS er ikke den konvensjonen som har mest anvendelse i denne saken. Det er den såkalte San-Remo manualen som gjelder, som altså er utferdiget av det internasjonale Røde Kors. Den omfatter adferd i forbindelse med væpnet konflikt til sjøs.

Her er det flere vesentlige punkter som er avgjørende for å vurdere om Israel brøt med gjeldende internasjonal lov. (Jeg vil for ordens skyld påpeke at lovligheten av tiltakene mot Gaza generelt er et annet spørsmål. En blokade kan være ulovlig men håndheves på lovlig vis, og omvendt).

• San Remo manualen (SRM) gjør det ettertrykkelig klart at lovene gjelder for “armed conflict at sea” og tar ikke hensyn til om det er erklært krig mellom “high contracting parties”. Om det hersker formell krigstilstand mellom Israel og Hamas-regimet er derfor irrelevant. Det er uten tvil en væpnet konflikt, og da gjelder traktaten.
• SRM gjør det også klart at både “high seas” (altså internasjonale farvann) og farvann som tilhører stridende parter er tillatte steder for å ta i bruk væpnet makt. Det er strenge regler om bruk av “nøytrale” farvann, altså farvann til land som ikke er i parter i konflikten.
• I del III av traktaten gjøres det klart at handelsskip skal ikke angripes, men med følgende unntak:

48. Vessels listed in paragraph 47 are exempt from attack only if they:

(a) are innocently employed in their normal role;
(b) submit to identification and inspection when required; and
(c) do not intentionally hamper the movement of combatants and obey orders to stop or move out of the way when required.

• Konvoien hadde ingen “normal rolle”, for den satte til sjøs med den ene hensikten å bryte blokkaden. Det var også åpenbart at de motsatte seg inspeksjon, og at de ikke lystret ordre fra israelske sjøstyrker. De unntok seg derfor fra det unntaket de gjorde krav på.
• Retten til å inspisere handelsskip er ganske soleklar, dog under klare vilkår. Det er imidlertid strenge restriksjoner på retten til å “capture” skip, altså å legge dem under kommando og hindre dem fra å nå deres mål. Særlig er 136.c.ii viktig her:

(c) vessels granted safe conduct by agreement between the belligerent parties including:
(i) cartel vessels, e.g., vessels designated for and engaged in the transport of prisoners of war; and
(ii) vessels engaged in humanitarian missions, including vessels carrying supplies indispensable o the survival of the civilian population, and vessels engaged in relief actions and rescue operations;

• “Cartel vessels” har rett til sine ruter bare i den utstrekning at det er enighet om det mellom partene.
• Men så i neste del påpekes det at:

37. Vessels listed in paragraph 136 are exempt from capture only if they:

(a) are innocently employed in their normal role;
(b) do not commit acts harmful to the enemy;
(c) immediately submit to identification and inspection when required; and
(d) do not intentionally hamper the movement of combatants and obey orders to stop or move out of the way when required.

• Se kommentaren over. Det kan forøvrig påpekes at en stridende part bare har rett til å konfiskere kontrabande og må sørge etter rimelig evnde for at annet gods kommer dit det skal.
• Mye mer kan skrives om dette, og mye er faktisk blitt skrevet. Jeg skal ikke utgi meg for å ha tilstrekkelig ekspertise innenfor gjeldende lover og denne sakens faktiske forhold til å forsvare eller fordømme Israels handlinger. Men det er nok vanskelige spørsmål at dette ikke er en enkel sak.
• Jeg synes det er beklagelig at så mange – i likhet med Tajik og G-L – trakk forhastede konklusjoner etter episoden at Israel (med god grunn) mente at en uavhengig gransking var utenkelig.
• Dette begynner å bli et gjennomgangstema her: folk forhaster seg slik med å uforbeholdent fordømme alt Israel foretar seg, at beskyldningene mister all troverdighet. Selv om det skulle vise seg at de faktisk var berettigede.
• Men det som er temmelig klart, er at G-L er helt på jordet i å påstå at saken er krystallklar.

Jan Egeland har en prestisjetung stilling i det norske utenrikspolitiske landskap, for han er direktør i Norsk utenrikspolitisk institutt. Han kan med rette forvente at politikere, såvel som journalister og publikum, tar hans innlegg som faglig tunge, nyanserte, og nøytrale.

Han føler åpenbart et behov for å oppklare uttalelser til Aftenposten om de såkalte “Palestine Papers” i en “signert” spalte i den samme avisen.

La oss ta avslutningsavsnittet:

Lekkasjer fra pågående fredsforhandlinger er oftest negativt. Vi vet ikke noe om eventuelle israelske motytelser eller hva som kanskje kunne komme ut av palestinernes konsesjoner.

Der har han helt rett, men det hindrer ham ikke i å innlede det hele med:

1600 PALESTINSKE dokumenter fra ti års fredsforhandlinger har kommet Al-Jazeera i hende. Et entydig bilde danner seg: Tiden virker i favør av Israel og bosetterne og gjør splittede palestinerne stadig mer desperate. Samtidig avliver de en viktig myte: Det er feil at palestinerne ikke har vært villige til å inngå kompromisser. De har lagt seg stadig mer flate. Det er israelerne som det siste tiåret har gjort minst for å komme den andre siden i møte.

Egeland forsøker antagelig å gjøre to ting samtidig her: for å ikke miste aktelse i den norske israelfiendtlige skravleklassen kommer han med den obligatoriske klagingen over Israel, men for å ikke miste aktelse blant seriøse kollegaer gjør han det klart at slike lekkasjer gir et ufullstendig bilde. Selv om disse påstandene er helt uforenelige med hverandre.

Man kan ikke både påstå at det dannes et “klart bilde” og samtidig vedgå at det er mye som mangler for å få et komplett bilde.

(Det er jo ellers påfallende at Egeland ikke har noe problemer med å karakterisere Israels politikk i kategoriske ordelag men holder helt kjeft om de langt mer dramatiske begivenhetene i den arabiske verden ellers.)

“Is it a first draft, a second draft or the finished memorandum? Was it written by an official of standing, or some dogsbody with a bright idea? Even if it is unmistakably a direct instruction to the United States Ambassador from the Secretary of State dated last Tuesday, is it still valid today? In short, documentary intelligence, to be really valuable, must come as a steady stream, embellished with an awful lot of explanatory annotation …An hour’s serious discussion with a trustworthy informant is often more valuable than any number of original documents.”

Kim Philby, My Silent War, 1968

Dersom Jan Egeland virkelig har erfaring med innviklede forhandlinger, og Butenschøn virkelig har satt seg inn i hvordan de foregår, ville dette sitatet være helt innlysende.

Men i kommentar til lekkasjene (de såkalte “Palestine Papers“) av notater som man antar har sirkulert i forhandlingsteamet til palestinerne, er de norske “ekspertene” ikke det minste redde for å trekke definitive og (ikke overraskende) israelfiendtligekritiske slutninger, slik at det norske publikum ikke kan være i tvil om hvem som har skylden. Som om det var tvil om det i forveien.

Det kommer til å bli mange interessante analyser de nærmeste dagene om hva denne lekkasjen egentlig forteller oss, og hva den vil bety fremover. De fleste vil med letthet overgå det Butenschøn og Egeland greide med sin (etter norske forhold) formidable ekspertise.

Men la meg trekke frem noen umiddelbare svakheter ved denne lekkasjen, og jeg vil be den årvåkne leser legge merke til at ingen av disse umiddelbart setter Israel eller den palestinske ledelsen i et bedre eller dårligere lys:

• Vi vet ikke hva som foregikk på den israelske siden av forhandlingsbordet. Palestinerne kan (som israelerne) bare forholde seg til det som legges frem av motparten, gjetninger om hva som ligger bak, og deres analyse av høyst usikre scenarioer som kan følge neste utspill.
• Vi vet ikke hva annet inngikk i forhandlingene. Som selv The Guardian påpeker helt nederst i sin artikkel om saken, “Palestinian and Israeli officials both point out that any position in negotiations is subject to the principle that ‘nothing is agreed until everything is agreed’ and therefore is invalid without an overarching deal.” Palestinerne kan godt ha tilbudt mye et sted for å kreve mye et annet sted (slik også israelerne kan ha gjort), der begge parter visste at det dreide seg om en “trial balloon”.
• Vi kjenner ikke til sammenhengen disse utspillene inngikk i, heller ikke hva som skjedde etterpå.

Det er antagelig gode grunner til at hverken israelske eller palestinske forhandlere ville at disse detaljene skulle gjøres offentlig. Kadima ved Tzipi Livni hadde et langt klarere mandat enn dagens regjering til å forhandle frem en varig fredsavtale, og det virker noe usannsynlig at de lot griskhet ta overhånd. På sin side var Fatah ved Erakat under sterkt press til å ikke selge noe for billig.

Det er mulig jeg tar feil, men min forklaring har minst like mye for seg som Egeland og Butenschøn.

De har mye rett, de som påpeker at å sammenligne Maria Amelie og Mullah Krekar er å sammenligne hummer og kanari. Det har på helt ulike grunnlag at den ene (antagelig) skal ut og den andre får bli. Det ser i hvert fall slik ut, selv om offentligheten ikke vet hva som venter Maria Amelie i Russland.

Men jeg ser to vesentlige problemer i at Krekar får bli:

• Det ene er presedens. Nå er det slik at enhver person som lykkes med å bli dødsdømt in absentia og som kan karre seg til Norge, også kan bli her på ubestemt tid. Men her må jeg argumentere mot meg selv, for det har visst ikke skjedd særlig ofte.
• Det andre er at denne politikken, prisverdig som den er for en som er mot dødsstraff (hvilket jeg men ikke Krekar er), må ha sine grenser. Og en slik grense bør være: den som etter å ha søkt amnesti frivillig reiser inn i det landet han/hun søker amnesti fra, frafaller automatisk retten til amnesti.

Skal jeg være riktig kynisk, forstår jeg ikke hvorfor Irak forsikrer Norge om at Krekar ikke vil bli henrettet, får ham utlevert, og så overlater ham til sin skjebne i irakske fengsler.

I siste meningsmåling (“partibarometer) fra Vårt Land/NORSTAT er Høyre det partiet i Norge med størst oppslutning, større enn FrP med 2,8 prosentpoeng, og større enn Arbeiderpartiet med hele tre prosentpoeng. Feilmarginen i undersøkelsen skal være 2-3%, og man må derfor anta at forskjellen er signifikant.

De tre største partiene i Norge er altså omtrent jevnstore og har i overkant av 25% oppslutning hver.

Alle andre partier er i feilmargins avstand til sperregrensen. SV får 5%, Senterpartiet 5,3%, KrF 4,6%, V 2,9%. Skal man tro denne meningsmålingen, ville et Stortingsvalg i dag bare gitt disse partiene et og annet utjevningsmandat. Og kanskje noen representanter fra fylker der stemmer teller mer.

Da Finn Gustavsen felte Gerhardsen-regjeringen (en kort stund) i forbindelse med Kings Bay saken gikk vi inn en æra da småpartier har vært i vippeposisjon for alle norske regjeringers parlamentariske grunnlag. Denne æraen kan være over.

Det er nå gode muligheter for at to omtrent jevnstore partier vil danne samarbeidsregjering i 2013, at det blir et parti som har mandat til å drive slagkraftig opposisjonspolitikk, og at 2-3 mandater besettes av småpartiene.

Jeg slo frempå om denne muligheten på twitter:

@leifern: Hvis Sp, SV, KrF, og kanskje V forsvinner og H, FrP og Ap blir jevnstore, hva sitter vi igjen med?

@stmarthinsen: Norge vil ikke få reelt trepartisystem. De tidene er for lengst forbi.

@jasnoen: Poenget er ikke om småpartiene vil forsvinne, men om de vil være nødvendige/tilstrekkelige for flertall.

@leifern: Nettopp. Vi kan se slutten av rollen Finn Gustavsen hadde ifm Kings Bay.

Mye vil skje i de nesten tre årene frem til valget i 2013, men vi kan ikke se bort fra at det blir en helt annen parlamentarisk situasjon da.

Her er noen implikasjoner:

• Det blir solid mandat i alle tre partiene for politikk som:
  • stimulerer økonomisk vekst
  • er mer progressiv med hensyn til distriktspolitikk
  • benytter seg mer av militære og politiske allianser
• En del andre endringer vil også bli dagsaktuelle
  • Innføring av reelt demokrati, der hver stemme teller like mye
  • Reform av formannskapsloven, muligens med oppløsning av fylkeskommener og kommuner, erstattes med en annen form for lokalt selvstyre
  • Redusert makt for fagforeningene, mer makt til arbeidstakere

Dette er et skarpt avvik fra dagens politikk, der Arbeiderpartiet må moderere sin politikk for å ta hensyn til SV og Senterpartiet.

SV er et utmerket opposisjonsparti, og til neste stortingsvalg er det bare å håpe at 1) de ikke inngår i noen regjering og 2) de fortsatt får plass på Stortinget. Det vil si: jeg håper at Stoltenberg har oppdaget at det tross alt er bedre, for ham og ikke minst landet, med en ren Ap mindretallsregjering enn en koalisjonsregjering der han stadig må drive “damage control”.

Det siste innslaget er at Kristin Halvorsen (bedre som finansminister enn det hun er nå) og Bård Vegard Solhjell (som jeg har sansen for når han ikke er besatt av Fremskrittspartiet), begge har tatt Assanges agn og offentlig kommentert innholdet fra Wikileaks.

Stor tabbe.

Her blir den amerikanske ambassadørens kvalifikasjoner satt i tvil. Norges allianse med USA (uttalt politikk av alle regjeringer i etterkrigstiden) blir bagatellisert, kritikk avvises på ad hominem grunnlag, og “aktivt og selvstendig” sidestilles med “bedre enn det amerikanske”.

Faktisk virker de private amerikanske kommentarene mer konstruktive enn de offentlige svarene fra SV, og det setter den norske regjering i forlegenhet. Som Støre har påpekt, vil det finnes uenighet selv innenfor et så sterkt vennskap som det norsk-amerikanske.

SV er veldig kritisk til amerikansk utenrikspolitikk. De må kunne forholde seg på modent vis til kritikk rettet mot dem, og Norge.

Heidi Nordby Lunde/Vampus (Høyre) og Bård Vegar Solhjell (SV) forsvarer i hver sin blogg Julian Assange og Wikileaks. At de to er enige er i seg selv oppsiktsvekkende. Hos Vampus tar George Gooding til motmæle, og jeg anbefaler alle å lese og fordøye poengene hans.

Jeg er langt på vei enig med både Heidi og Bård Vegar at demoniseringen av Assange har tatt helt av, men mest fordi den kommer Assange til gode ved at han fremstår mer som en martyr for ytringsfrihet (eller noe slikt) enn den sosiopatiske drittsekken han er. Hysteriet omkring ham virker så desperat at man lett tror at noen virkelig er redde.

Det er en PR-fiasko som jeg tror bare er spill for galleriet. Så polarisert som politikken (ikke minst i USA) er i disse dager, er det enkelte som alltid leter etter en Fiende som kan klandres for all verdens elendighet.

Når det er sagt, gjelder det å holde tungen rett i munnen om hva dette dreier seg om.

• Om USA hadde en helt perfekt regjering (hvilket den ikke har), ville det likevel vært behov for fortrolig kommunikasjon blant diplomatene. Det er et helt legitimt og lovlig krav at slik kommunikasjon holdes fortrolig.
• Det er idioti å tro at Wikileaks skaper en mer åpen diplomatisk prosess. Tvert i mot. SIPRNet vil enten endres drastisk, eller erstattes, slik at færre får tilgang, og det blir vanskeligere å laste ned data. Når Assange antyder at dette bare beviser at det er ugler i mosen, er han helt på jordet.
• Amerikanske lover om fortrolig kommunikasjon er blitt brutt, spørsmålet er bare av hvem, hvilke lover som gjelder, og hvilken jurisdiksjon som gjelder. Det er kompliserte juridiske forhold her, for lovene både om spionasje og landssvik er foreldet i forhold til elektronisk kommunikasjon.
• Amerikanske myndigheter er forpliktet til å gjøre alt de kan (på lovlig vis) for å stanse lekkasjene, helt uavhengig av det faktiske innholdet. Noe annet ville være helt uansvarlig. Norske myndigheter ville gjort det samme.
• Det å bryte lover for å fremme politiske mål kan være edelt, og det kan være usselt. Det kan være alt fra sivil ulydighet til terrorisme. Hvordan vi karakteriserer det, ser ut til å avhenge helt av om vi er enige med det påståtte politiske motivet. Jeg har ingen tvil om at de samme som hyller Assange nå ville vært sinte på ham om han publiserte opplysninger som de helst ville holdt fortrolig. (Jeg vil for ordens skyld berømme både Høyre og SV for sin åpenhet – om den ikke er eksemplarisk ennå er de godt på vei).
• Wikileaks har beundringsverdige formålsparagrafer, men det gjenstår å se om de lever opp til dem. Foreløpig ser det ikke slik ut. Lekkasjene har satt folk i forlegenhet, men de kommer ikke i nærheten av Pentagon Papers eller Watergate.
• Dette dreier seg ikke om ytringsfrihet. Det er såvidt jeg vet ingen som mener at det er galt å gjengi innhold fra lekkasjene.  Redaktørene i New York Times har en avventende positiv holdning til nyhetsverdien i avsløringene.

Foreløpig synes jeg Wikileaks har oppført seg mer skjødesløst enn idealistisk. I den grad at avsløringene skaper mindre tillit mellom diplomater, har lekkasjene faktisk økt risikoen for krig.

Jeg tror det er feil å gjøre Assange til enten en skurk eller en helt. Han er en person med alvorlige personlighetsforstyrrelser og må behandles deretter. Han bør roses for det han gjør som er nyttig og foraktes, helst ignoreres, for det han gjør galt.

Jeg er for eksempel langt mer interessert i avsløringene han har lovt i forbindelse med det amerikanske finanssystemet, der jeg har en mistanke om det virkelig er mange lik i lasten.