Men syttende mai feiringer gjør meg alltid litt uvel. For jeg undres over hva vi egentlig gratulerer hverandre for.

Riksforsamlingen i 1814 besto ikke av idealister som ville verden til et bedre sted ved å grunnlegge en banebrytende nasjon i nord. De ville skape en nasjonstat for etniske nordmenn, et land som var uavhengig, udelelig, og fritt. Ikke et folk som var det. Til tross for at de hadde tilgang til både diskusjonene og resultatet av lignende prosesser i andre land – og særlig USA – valgte de en etter dagens forhold middels vei. De ble lurt av Christian Fredrik, og det var bare takket være franskmannen Karl Johan at Norge kom inn i en personlig union med – og ikke underlagt – Sverige.

Hvis vi skal velge en dag da selvstendigheten ble et faktum, da nordmenn faktisk briljerte, så måtte det være 7. juni.

Jeg er stolt av å være nordmann, men antagelig ikke av de grunner man gjerne vil frem til.

Vi er et velstående land, et velferdssamfunn, fordi vi hadde flaks, og ikke fordi vi er dyktige. Klimaet som var til slik ulempe for oss i noen tusen år har nå blitt til naturressurser som beriker oss. Helt ufortjent. Jeg synes ikke vi er så tolerante at vi kan skryte av det. Vi er heller ikke inkluderende nok til at vi bør gratulere hverandre. Vi har et ok utdannelsessystem, men med store mangler.  Jeg synes også velferdssystemet vårt er ineffektivt og ikke minst urettferdig: uansett hvordan vi vender og vrir på det, er det de ressurssterke som får mest ut av det.

Vi har aldri vært rikere materielt, men er det noe å gratulere hverandre for?

Jeg er først og fremst stolt av å være landsmann med andre nordmenn: Anna Krefting, Donato Brambani, CJ Hambro, Kim Friele, Sara Azmeh Rasmussen, og de mange andre navnløse som satte sak foran person og gjorde sitt beste. Jeg er stolt av mine forfedre som fikk til et levebrød mot nærmest umulige odds, som sørget over barn som døde altfor unge, som frøs seg gjennom vintre, arbeidet seg gjennom depresjoner, måtte velge mellom mat og skotøy, og ryddet stadig mer jord. Jeg er stolt av de som tryglet seg til mer utdannelse da de gikk til presten, og ble skoleærere, lokalpolitikere.

Jeg er stolt av Finn Gustavsen da han gjeninnførte parlamentarismen i forbindelse med Kings Bay. Jeg er stolt av Hanna Kvanmo som holdt hodet hevet da  hun fant ut hvem som var hennes virkelige venner og oppriktige kollegaer. Jeg er stolt av campingturistene på Utvika og Tonje Brenna, og av politi- og ambulansepersonnel som skyndte seg til Regjeringskvartalet rett etter det smalt.

Jeg er stolt av min farfar Eyolf, som la sin ære i å finansiere stabil næringsvekst i Eidsvoll. Min oldefar Gudbrand Bræk som jobbet iherdig med å grunnlegge et bankvesen for distrikts-Norge samtidig som han gikk inn for målsaken. Min oldefar Simen Knutsen som va malermester på Hamar og var en tolerant avholdsmann. Min far Steinar som drev lønnsomme bedrifter og lærerike klasserom ved å bry seg om dem han hadde ansvar for. Min mor Ingrid som alltid forventet mer av sine elever. Min bror Eyolf som mistet leksikonsalg fordi han passet alltid på å minne kjøperne om angrefrist. Min tante Tove Kari Viken som stadig er opprørt over at ikke flere blir opprørt. Jeg er stolt av min bestefar Leiv som hjalp en hel generasjon på Hemne og i Oppdal sette i gang med tannhelse, og som hjalp mange med andre ting i all stillferdighet. Og mange, mange flere som fortjener å bli nevnt.

Jeg er stolt av de mange ansatte i Bærum kommune som ser lengre enn paragrafer og forskrifter for å hjelpe min sønn ha et godt liv.

Jeg er stolt av saksbehandleren i Folkeregisteret som sa “dette er ikke mitt ansvar, men nå skal jeg sannelig se å få ordnet på det”, etter at jeg hadde snakket med fem andre saksbehandlere som bare sendte meg videre.

Jeg satte ikke ut flagget i morges for å hedre abstraksjoner som “fedreland”, “fellesskap”, “nasjon”, eller en gang “grunnlov”. Jeg satte det ut for å hedre de mange og mangfoldige medborgere som tør å gjøre noe uvanlig, som tør å vise at det å være patriot ikke er å være føyelig men å ville noe bedre for sine medborgere, selv når innsatsen møter motstand.

Flagget bør alltid være et protestflagg, mot selvgodheten, mot illusjonen om at prestasjonene våre overgår utfordringene, at samfunnet består av annet enn menneskelig mot.

• For det første er det uklart om dette var et såkalt “rituelt” inngrep, dvs. ikke en medisinsk behandling for en eller annen tilstand som skulle indikere omskjæring. Det er nok mest sannsynlig at det dreier seg om det, men det er lurt å ta høyde for noe annet.
• Det er heller ikke klart om det var en lege som gjennomførte selve inngrepet. Fylkeslegen sier det er åpnet sak mot to navngitte leger, men det kan ha vært for andre forhold enn måten selve inngrepet ble gjort på.
• Mange detaljer om gutten er ikke kjent, bl.a. alder, helsetilstand, eventuelle sykdommer som kunne ha kontraindikert omskjæring.

Det er i alle fall viktig at dette etterforskes på en ordentlig måte.

Når det gjelder dødsfall forbundet med tidlig omskjæring generelt, er det så sjeldent at det har vist seg å være vanskelig å måle. American Academy of Family Physicians estimerte at dødeligheten var 1 i 500 000 i USA, men medgir at det er vanskelig å vite sikkert. Der man har forsøkt å identifisere klare tilfeller, dreier det seg om 3 eller 4 tilfeller på flere tiår og over flere titalls millioner inngrep. Motstandere av dette mener tallet er langt, langt høyere, men bygger sine estimat på at de aller fleste av disse har “skjulte” dødsårsaker.

Store observasjonsstudier (som denne og denne) med flere hundre tusen omskårne og uomskårne tyder ikke på noen signifikant forskjell i dødelighet blant omskårne og uomskårne.

Det har vært en gjennomgang av alvorlige komplikasjoner forbundet med omskjæring. De tilfellene man med sikkerhet har kunnet forbinde med dødsfall synes å skyldes:

- Omskjæring der det har vært kontraindikert av andre årsaker, for eksempel hemofili eller at gutten var for liten eller for ung

- Usanitære forhold, der i blant metzitzah, skikken med å suge vekk blod fra omskjæringen.

- Bruk av narkose under inngrepet. Dette synes spesielt å være tilfelle i Gairdners ofte-siterte artikkel fra 1949, der dødsfall forbundet med omskjæring til alt overmål ble kategorisert med dødsfall forbundet med fimose.

Ett dødsfall er et for mye, og når det gjelder denne type inngrep, er slike tragedier aldeles unngåelige. Uten at synspunktene deres er særlig overbevisende generelt, har cirp en interessant liste over dødsfall forbundet med omskjæring her.

Det han selger, er avsky og skrekk, slik at han derved får oppmerksomhet. Det er to ting Behring Breivik ville ha ved å gjøre dette: 1) følelsen av makt og innflytelse, at folk gjorde som han ønsket, og 2) oppmerksomhet gjennom det hele, følelsen av at han var av betydning. Det er noe mange ønsker seg, men Behring Breiviks totale mangel på emosjonell empati gjorde det mulig å realisere sitt ønske gjennom menneskeslakt.

Og her har han lyktes, antagelig over all forventning. Det Behring Breivik frykter mest er å ikke bli tatt alvorlig. Hans “irritasjon” over at spørsmålene fra aktor “latterliggjør” ham er i virkeligheten godt kontrollert raseri over at hele verden ikke har fungert riktig for ham. Når aviser og andre slår opp Behring Breiviks oppfatninger som om han var en seriøs samfunnsdebattant, får han akkurat det han vil ha.

Les forøvrig DMTs utmerkede notat om saken, sendt til Regjeringen.

Først litt om dette med slakt og avliving.

Det er ikke så lett som mange tror å spise kjøtt. Følgende elementer spiller en rolle:

• Hvordan dyret behandles før det slaktes. Skånes det for sykdommer og andre unødige lidelser?
• Hvordan dyret håndteres frem til selve avlivingen? Blir det utsatt for skremmende lyder, lukter, og andre sanseinntrykk som gjør det redd og/eller stresset?
• Selve avlivingen består av følgende ledd:
• Tap av bevissthet, som må være permanent. Det vil si, det bør ikke være mulig for dyret å våkne før det dør.
• Selve avlivingen, altså det som fører til død

Kravene fra shechita er gamle, men tar høyde for all disse.

• Det er konkrete krav til hvordan dyr skal behandles. For eksempel skal de ikke utsettes for stor byrde, de skal få hvile, de skal fores før eieren selv spiser.
• Dyr som er eller har vært syke kan ikke selges til føde, det er altså automatisk ikke kosher (treif). Det gir et kraftig økonomisk incentiv til å holde dyrene sunne gjennom hele sine liv
• Dyr som slaktes må håndteres individuelt av kvalifiserte folk. Blant annet er det viktig at det holdes stille, dog uten ubehag, under selve avlivingen.
• Selve avlivingen foregår slik at dyret påføres minst mulig smerte, umiddelbart og irreversibelt mister bevisstheten, og dør så snart som mulig. Dette kan leses i Templar Grandins grundige undersøkelser om saken.

Vinje er helt på jordet når han tror at shechita er en billigere slaktemetode enn andre metoder. Det er helt motsatt. I land som tillater shechita er kosher kjøtt 2-3 ganger dyrere enn annen kjøtt.

Jeg medgir gjerne at det har vært tilfeller av kosher kjøttprodusenter som har brutt disse og andre regler. Dette er helt utilgivelig, og jeg synes at slike brudd bør straffes strengt. Og jeg ser gjerne at slakterier av alle slag blir underlagt strengere regler.  Men da får det være en viss konsekvens i sakene.

• Julius Streicher benyttet seg slett ikke av ytringsfriheten for å fremme sine forrykte og hatefulle synspunkter, slik Hjorthen skriver. Det var motsatt: han brukte seg av den totalitære statens ytringsmonopol til å spre ondsinnet propaganda, vel vitende om at han ikke ville bli motsagt. (Allerede i 1940 ble han av sitt eget parti erklært “ikke helt tilregnelig”, men fikk takket være Hitler fortsette å besmykke seg med tittelen Gauleiter og dertil hørende uniform).
• Det kan naturligvis diskuteres om dødsstraff var en passende reaksjon på det han gjorde (antagelig ikke), men jeg tror de aller fleste i denne debatten er enige om at ytringsfrihet innbefatter ikke friheten til å oppfordre til ulovlige handlinger. Det kan antagelig diskuteres i hvilken grad Streichers handlinger oppfordret eller bidro til forfølgelser av jøder generelt og massemordene spesielt, men sammenhengen var mildest talt morderisk, og da faller det et spesielt ansvar på den som heier eller ved å tie samtykker.
• Å snakke om Streichers “ære” er i alle fall help malplassert, selv med Hjorthens satiriske (figurative) penn. Hvis det var noen han fortjente (og fikk, selv av sine nazistiske) partifeller, så var det vanære og hån.

Psykiatrisk sakkyndiges vurdering av Anders Behring Breiviks tilregnelighet har gitt opphav til mye støy men også mange interessante perspektiver. I Minerva er artiklene til Jan Arild Snoen, Nils August Andresen, og Fredrik Wang Gierløff alle eksempler på den siste kategorien.

Som også Ove Vanebo er inne på, er rettssystemet i vårt land slik at den alminnelige borger skal kunne forstå – og dermed kunne kritisere – premissene for en kjennelse eller dom. Her vil jeg i all beskjedenhet som legmann problematisere den psykiatriske vurderingen av Behring Breivik.

Vurderingen går ut på at Behring Breivik hadde så sterke vrangforestillinger om virkeligheten at han manglet evnen til å forstå hva han gjorde. Han satte av bomben i Regjeringskvartalet og gikk i land på Utøya med en helt fastlåst overbevisning om at det var den eneste riktige handlingen, en overbevisning som var like sterk som min når jeg nå tror at det er solen og ikke en Porsgrunn tallerken som stiger over Ekebergåsen.

Det er en mulig forklaring.

Det er ikke så altfor mye politisk som skjer på fylkesnivå lenger, og det meste som skjer følger partilinjer, og ofte med henblikk på stortingsvalg. Men fylkestinget har faktisk noe å si på fordeling av samferdselsbudsjett, og her er Asker og Bærum et forsømt område. Vi bor i et tilflyttings- og gjennomfartsområde. I tillegg til at det bor omkring 150 000 i Asker og Bærum, får vi biltrafikk fra Røyken, Lier, Drammen, Vestfold og alt sørvest derfra. Til det har vi tre gjennomfartsårer: Griniveien, Bærumsveien og E18, som alle er så å si sprengt. Kolsåsbanen utvides med sneglefart, og det er ingen klare planer om å forlenge det til Rykkinn eller vekstområdene på Bærums Verk og Lommedalen.

I Bærum alene forventes bortimot 50% befolkningsvekst de nærmeste tiårene. I tillegg til presset på samferdsel, vil dette også skape behov for flere videregående skoler.

Derfor er det rimelig at velgere, etter å ha sett på partiprogrammene, også vurderer hjemstedskommunen til de kandidatene som står i vippeposisjon.

Ettersom et borgerlig flertall synes bankers i Akershus, gjøres det relativt få meningsmålinger her. Det blir derfor ekstra stor feilmargin i antagelsene jeg gjør her.

Det er usannsynlig at Fremskrittspartiet får inn Martin Bodd, at Kristelig Folkeparti får inn Finn Tellsgård, at Arbeiderpartiet får inn Jan Johan Sandal, at SV får inn Joel Ene (kan ikke finne profilside), eller at Senterpartiet får inn Guri Størvold.

Det vi sitter igjen med er Høyre, som har Kåre Sagård i vippeposisjon, eller Venstre med Siri Engesæth. De som absolutt ikke vil stemme på et borgerlig parti bør holde en knapp på Arbeiderpartiets Jan Johan Sandal.

Slike ord brukes så mye ellers at jeg synes det blir som å kaste sand til vinden å ta dem i bruk nå. Kjensgjerningene er sterke nok. Barn og unge er skutt. Forbipasserende er sprengt i filler. Med overlegg og beregning.

Vi trenger ikke å ta med at de var “uskyldige”, for hva slags “skyld” kunne rettferdiggjøre dette? Fedre, mødre, søsken og venner til de myrdede vet at de ikke var perfekte, kanskje langt i fra. Det var ingen som fortjente mer enn andre å dø.

Jeg blir til og med engstelig over det som burde røre meg: talene, klemmene, tårene, og samholdet. Jeg er redd for at disse opplevelsene om ikke lenge blir fjerne minner som gjør folk bitre og kyniske. Jeg gruer meg for den dagen de pårørende, de sørgende, våkner alene, tar seg en kopp kaffe, og kjenner i stillheten rundt dem at hele verden har forskjøvet seg. Jeg gruer meg til den dagen en politiker finner ut at “Utøya” er et begrep som gir politisk gevinst.

Kanskje er jeg mest redd for at det i lengden blir med ord.

Jeg mener selv at det er uklokt av Israel å skape denne begrensningen, av to grunner. Det ene er at det – åpenbart – gir grunnlag for påstander av typen “Israel er mot pressefrihet”, og det andre er at IDFs opptreden i en eventuell konfrontasjon bør vise at de ikke har noe å skjule eller skamme seg over.  For dette er prøven de blir satt på, enten de liker det eller ikke.

Men om det er et brudd på pressefriheten, og i så fall hvor grovt, der er det plass til nyansering. Her er det flere momenter som må tas med.

• Pressefriheten er ikke ubegrenset generelt, og heller ikke når det gjelder pressens tilgang til nyhetenes åsted, for å si det slik.
  • En tungtveiende faktor er journalistenes sikkerhet. For eksempel: journalister er beskyttede person i en konfliktssituasjon, og derfor går såkalte embeddete journalister i det amerikanske militæret gjennom omfattende trening før de får være med ut i felten.
  • Skillet mellom journalister og aktivister må være helt klart. Dette er i høy grad et presseetisk anliggende, men har også relevans for myndigheter.  Og her må man se på hvordan journalistenes aktiviteter skiller seg fra aktivistenes aktiviteter.
  • Journalistenes egne ulovlige handlinger. En journalist som for eksempel river ned et gjerde og tar seg inn på en annens område for å få en bedre kameravinkel blir ikke immunisert av krav om pressefrihet.
• I hvilken grad disse betenkelighetene er anvendelige i denne situasjonen kan diskuteres
  • Vi kan være temmelig sikre på at det blir en konfrontasjon mellom flotillaen og israelske styrker, men det er høyst usikkert hvilken form den konfrontasjonen vil ta. Jo mer voldelig den måtte bli, jo mer kommer de ulike hensyn opp mot hverandre. Journalistene vil være spesielt interesserte i å dekke begivenhetene, samtidig som de også vil trenge mer beskyttelse. Israel har dermed en legitim grunn til å holde journalister vekk fra konfliktområdet, men de kan også mistenkes for å ha en ikke-legitim grunn, nemlig å holde sine handlinger skjult fra pressen.
  • I denne aksjonen gjør journalister og aktivistene så å si akkurat det samme (i hvert fall inntil det blir en konfrontasjon): de er passasjerer på en båt, og det er båtens ferd som er selve aksjonen. Vi kan anta at aktivister såvel som journalister tar bilder og video, snakker med hverandre, og skriver om opplevelsen.  Til sammenligning med journalister som står på fortauet og tar bilde av en gatedemonstrasjon og er klart utenfor hendelsesforløpet.
  • Dette er ikke et enten-eller. Det kan både være praktiske og faglige grunner til at journalister må bevege seg blant demonstranter og gjøre mye av det samme som dem. Og det er kanskje her IDF fortjener mest kritikk: de gjorde veldig lite for å imøtegå journalistenes legitime krav om å få anledning til å dekke saken fra flest mulig sider.
• Med andre ord: det er argumenter på begge sider. Det er å forvente at pressorganisasjoner krever én ting, israelske myndigheter det andre. Det må sies at Israel strekker seg veldig langt for å gi journalister tilgang til kilder og begivenheter, antagelig mye lengre enn andre land som opplever konflikt. Det er derfor drøyt å beskylde israelerne for å vise ringeakt for pressefrihet, selv om de naturligvis ikke er hevet over kritikk.

• “Vestbredden, som da var en del av Jordan” … det var faktisk bare to land som anerkjente Jordans annektering av Vestbredden, nemlig Storbritannia (!) og Pakistan. Så om Vestbredden skal karakteriseres som “okkupert” nå, var den også det da.
• Klippedomen og Tempelhøyden er samme sted, om noen lurte. Kampen om og delingen av Jerusalem var forresten en ganske dramatisk begivenhet, og det er kanskje verdt å nevne at Scopus ble en israelsk enklave.
• Sikkerhetsrådets resolusjon 242 krever ikke at Israel trekker seg tilbake til grensen, slik NTB skriver. Den fastsetter prinsippet om fred for land, og formuleringen i resolusjonen er entydige om at det IKKE er snakk om at Israel skal trekke seg ut av alle områder som ble underlagt Israel i 1967.
• Hvis NTB absolutt skal sette noe i gåseøyne, kunne de bruke ordet “sikkerhetsbarriere” i stedet for “sikkerhetsmur”