Men jeg er ved refleksjon likevel mot det. Både av praktiske og prinsipielle grunner.

Det praktiske kommer av at den gruppen dette er ment til å påvirke: menn som ellers ikke synes de har “råd” til å ta seg fri for å være fulltidspappa en liten stund, sliter for det meste med barrierer som et “bruk det eller mist det” insentiv neppe vil løse opp. Et stort mindretall vil kanskje benytte seg av det når det blir tilbudt slik, men:

For alle dem som ikke gjør det, blir det altså ti uker mindre permisjon på moren. Med andre ord er det en god mulighet for at nettoeffekten blir færre uker brukt til foreldrepermisjon.

Hvis vi derimot stilte til rådighet et visst antall uker som begge kunne disponere fritt, ville de høyst sannsynlig gjøre det meste ut av det. Og fedre som kan, vil forhandle om flest mulig uker av potten. Hvis vi absolutt skal lage et insentivsystem, kunne vi gi bonusuker i den samlede potten hvis mor og far deler på den mer likt.

Det prinsipielle er også viktig. Vi, altså staten, fellesskapet, osv., har en samfunnsinteresse i å oppdra barn med så mye kjærlighet og forutsigbarhet som mulig, men vi er, og bør være, prisgitt dømmekraften til foreldrene til disse barna. Jo mer vi støtter dem, jo bedre jobb gjør de, og jo mer vi begrenser dem, jo mer komplisert blir det for dem.

Her maner Attiq Ahmad Sohail til at media mer nøkternt i dekningen av radikale utrykksformer i debatten og peker særlig ut Sara Azmeh Rasmussen og Shabana Rehman Gaarder.

Som Sohail reagerer jeg også ofte på at spissformuleringer blir favorisert over substans i norsk debatt, men han farer med dårlige eksempler. Rasmussen og Gaarder er temmelig entydige i sine poeng. Jeg tror ikke debatten hadde blitt forringet om flere utrykte seg som dem, selv i motmæle mot deres synspunkter.

Men jeg aner at det er en såkalt “subtext” her, en eller annen sammenheng som jeg ikke får med meg. For jeg kan ikke forstå annet enn at Sohail er spesielt bestyrtet over at det er disse “med innvandrerbakgrunn” som utrykker seg på den måten. Og her er jeg i villrede.

Hva slags debatt er det internt i de ulike <andre-land>-norske innvandrermiljøene? Hva er de ulike miljøene? Hvor går skillelinjene?

Det er veldig mye fint med Norge, men jeg er temmelig lei av dette refrenget om at “vi har det jo så fint her”, og “dette er verdens beste land.” Jeg synes dette er en slapp og temmelig bedagelig holdning. Gitt våre forutsetninger, kunne vi hatt det mye mye bedre, og det er på tide vi slutter med å være så forbasket selvgode. Ellers går vi ned i historien som landet som lot flest gode sjanser gå fra oss.

Det er to ting som irriterer meg daglig:

• Utvalg, kvalitet, og pris på mat. Og dette har en regressiv effekt, fordi de som har minst å rutte med, vil bruke størst andel på det aller nødvendigste. Altfor ofte kjøper jeg grønnsaker med holdbarhet målt i timer til en pris som er pinlig. I USA er det riktignok vel mye overflod og mat som kastes, men her er vi altfor langt på andre siden.
• Politiske nyheter og debatt. Jeg deler, grovt sett, nyhetsdekning og meningsutveksling i tre kategorier:
  • Grundig, nyansert, og saklig kritisk. Informasjonsnivået er høyt, polemikken er treffende, og det er en ærlig utveksling av meninger. Atlantic Monthly og mye av New York Times og NPR er eksempler på dette i USA. Jeg vil tippe at dette er 50% av innholdet i USA, 10% i Norge.
  • Partisk kamuflert som saklig, der paroler og tvilsomme premisser hersker. FoxNews i USA er eksempel på dette. Dette er 30% i USA, 50% i Norge.
  • Sensasjonspreget, ekvivalent med fribryting. Rush Limbaugh, Ann Coulter og mye av Michael Moore er eksempel på dette i USA. 20% i USA (dominert av høyresiden), 40% i Norge.

Det finnes helt klart seriøse og dyktige journalister, politikere, og skribenter i Norge, men de føler seg nok ofte ensomme. Og jeg tror det er mange som både vil og kan gjøre en mye bedre jobb, men føler press om å senke nivået til det mange tror er gateplan.

Her kreves det et noenlunde omhyggelig svar.

• Som bevis på at norske akademikere forskere slett ikke forsømmer sin hebraisk, trekker Jensehaugen frem tre akademikere som kan hebraisk, to av dem sogar såpass at de både skriver og snakker språket. To av disse forsker på israelske “settlere”, dvs. jøder som bor i C-områder utenfor den grønne linjen (det er ingen som kaller israelske arabere som bor i disse områder “settlere” eller “bosettere”.)
• Her har jeg faktisk også en kritikk av Enstad. For en som vil pårope seg virkelig ekspertise i dette feltet er det ikke nok å kunne rådføre seg med primære og sekundære kilder på hebraisk og engelsk. Han/hun bør også mestre skriftlig arabisk, og helst også kunne forstå flere ulike arabiske dialekter. Grunnleggende kunnskap til russisk, fransk, og også helst persisk, gresk, og latin burde også være en forutsetning. God kunnskap til både hebraisk og arabisk bør være en forutsetning for en master i området, og for en doktorgrad bør man kunne forstå nyansene i mange ulike kilder i disse språkene. Til etterretning krever man slik språkkompetanse på bachelor nivå på alle amerikanske universiteter der Middle Eastern Studies tilbys.
• Det finnes flere enn tre innenfor norske akademiske sirkler som kan hebraisk, og forhåpentligvis også noen som kan arabisk. Men ikke mange nok, og hvis jeg ikke tar feil bekrefter Jensehaugen Enstads sentrale poeng, nemlig at de nordmenn NRK, Aftenposten, og andre refererer til som “eksperter” ikke mestrer hebraisk, blant dem Hilde Henriksen Waage, som altså er professor i historie ved Universitetet i Oslo på dette felt.
• Jensehaugen savner en forklaring om årsakene til israelkritikken. For han mener at det her må være et enten-eller:

Hvis man går inn i forksningsfeltet[sic] med den målsetning om å kritisere Israel og konklusjonen styres av dette utgangspunktet, ja da er man i besittelse av en israelkritisk bias. Men, hvis man går inn i forskningsfeltet med et åpent sinn og konkluderer med israelkritikk på basis av empirien, da er man strengt tatt en objektiv israelkritiker.

• Her er det flere ting å ta fatt på:
  • For det første bygger all forskning, blant annet, på premisser og hypoteser. Premissene er faktorer som man anser som sanne inntil annet er bevist, og de bør være så uomstridte som mulig. For å sette det i sammenheng med israelsk historieskriving, er kanskje noe av det mest verdifulle bidraget til de såkalte nyhistorikerne, at de ristet på de premissene som israelsk historie har bygget på siden 1948. Hypotese er det som ved empiri skal bevises eller motbevises, og her kreves det et åpent sinn for at ens hypoteser godt kan vise seg å være usanne og må derfor forkastes.
  • Men som en vis gruk en gang skrev: “der udgangspunktet er som galest, blir tidt resultatene orginalest”. Bias, eller tendensiøsitet på norsk, er ikke noe så enkelt som at folk går inn med bevisste fordommer. Som oftest skyldes det at omstridte påstander aksepteres som premisser og aldri igjen settes i tvil. Om det er problemer i norsk akademisk miljø på dette og andre felt, skyldes det at man i et forholdsvis lukket miljø blir isolert om man går mot strømmen. Man kan jo i den forbindelse lure på hvor mange mastergradoppgaver og doktoravhandlinger ved norske universiteter bygger på slike spørsmål som:
    • I hvilken grad bærer Arafat/PLO/PNA ansvaret for sammenbruddet i forhandlingene opp mot den andre intifadahen?
    • I hvilken grad finnes det empirisk støtte for påstanden om at bosetningene hindrer fred?
    • I hvilken grad har palestinske myndigheter etterlevd kravene i Oslo-avtalen?
    • Osv. Disse er helt legitime spørsmål, men de blir sjeldent tatt opp i norsk media, og – jeg må anta – i disse akademiske sirkler Jensehaugen synes så godt om.
• Hva angår bruk av kilder, er det heller ikke så enkelt som at “israelsk empiri” automatisk gir en etterlengtet seriøsitet i forskningen – og ikke minst fremstillingen av forskningen – om Israel. For å si det veldig pent, burde en midtøstenforsker vite at Israel inneholder en stor spennvidde av meninger og forskning. Når jeg nå har gjort min obligatoriske plikt ved å medgi at Israel ikke er et perfekt samfunn og har opptil flere store problemer, skylder jeg også å gjøre oppmerksom på at den politiske og akademiske debatten om Israel, palestinere, jødisk liv, osv., er langt overlegen noe vi kan finne i Norge på noe område. Den er mer dynamisk, kreativ, informert, livlig, og av og til ufin enn noe vi nærmer oss i Norge. Jeg tror ikke jeg overdriver stort ved å si at den gjennomsnittlige universitetsutdannede israeler og palestiner kan langt mer om sin egen situasjon enn de aller fleste “eksperter” i Norge som media finner for godt å intervjue.
• Løsningen på tendensiøsitet går dermed på noe langt tyngre men også langt mer opplagt enn Jensehaugen foreslår, nemlig at man setter ærlighet høyere. Og da er det jo fint at Jensehaugen illustrerer dette poenget så godt i sitt eget tilsvar. Se bare her:
  • Benny Morris og etnisk rensing: Troligvis refererer Jensehaugen her til et intervju i Ha’aretz som jeg vil anbefale alle å lese veldig nøye. For det som fremstår her, er at Morris kvier seg for å bruke etnisk rensing selv, men medgår at det kan være et dekkende utrykk for det som skjedde. (Forresten, Jensehaugen, man bruker [sic] der den man siterer har skrevet feil, ikke når man er uenig med det. Og heller ikke når du feilsiterer). I alle fall skriver Benny Morris at dersom det var etnisk rensing, var det nødvendig, for alternativet hadde vært et enda verre onde (nemlig folkemord). Man kan være enig eller uenig i prinsippet, eller om det var anvendelig i 1948, men man om man ikke vil være tendensiøs, skylder man å gjøre leseren oppmerksom på hva poenget egentlig var.
  • Men det hindrer ikke Jensehaugen i å lene seg helt på premisset om “etnisk rensing” i det han skriver videre, og heller ikke å trekke frem “holocaust” som den eneste kontekstualiseringen på andre siden. Dermed så aksepterer han en tvilsom påstand (og bygger den på en kilde som motvillig bruker begrepet) som premiss, og bygger den andre (at holocaust er kontekstualiseringen som motparten alltid vil ha med) på en stråmann. Var han kjent med den fulle bredde i akademiske kilder om disse sakene, ville han visst at det er langt rikere kontekst enn akkurat disse to.
• Så avslutter han med dette: “Det er ikke forskernes feil at Israel utførte etnisk rensning i 1948, ei heller er det vår feil at Israel har okkupert Vestbredden og Gaza i over førti år eller at Israel bombet Gaza til grus i 2008/2009. Er det anti-israelsk å påpeke disse tingene?”
  • Det er ikke anti-israelsk å påpeke fakta, men slik Jensehaugen fremstiller dem her, er de så forenklede at de er villedende for en som ikke setter seg mer inn i sakene.
  • Det er ikke akademisk forsvarlig å late som en konflikt som denne bare har en virkelighet, eller en historie. Israelerne har sin side av saken. Det er mange ting å ta hensyn til her, ikke minst vår menneskelige tendens til å være etterpåkloke, at kildematerialer er begrenset, at vi noen beretninger simpelthen er mer fengende enn andre, og ikke minst våre egne fordommer – mot jøder, arabere, briter, osv.

Faktisk gjør Jensehaugen en grunnleggende feil i sitt første avsnitt når han skriver:  ”Hvis man går inn i forksningsfeltet med den målsetning om å kritisere Israel og konklusjonen styres av dette utgangspunktet, ja da er man i besittelse av en israelkritisk bias.”

Det er ingenting galt i å gå inn i et forskningsfelt med den hensikt å kritisere. Alle land og regjeringer, også Israel, trenger og fortjener kritikk. Men kritikken må være underbygget i fakta, den må være nyansert, og den må være rettferdig. Med andre ord må den være konstruktiv og helst heve nivået på debatten.

Dermed er ikke min kritikk av det som kommer frem av israelforskning først og fremst at den er tendensiøs. Det er at den er slett, uverdig, og bare undergraver ethvert håp vi som nordmenn har for å spille en konstruktiv rolle i å løse konflikten. Jeg får håpe at Jensehaugen har rett når han mener at det er unntak, men hans eget innlegg er ikke betryggende.

COP15 var, som mange ventet, et media-og NGO show. Pøbler infiltrerte velmenende men stort sett naive demonstranter; diverse statsoverhoder stilte opp, vinket og ga taler; og så ble det masse muligheter for å skylde på USA. Det eneste frustrerende må ha vært at sionistene ikke var en åpenbar skyteskive i denne sammenhengen, men jeg får vel høre om det etter hvert også.

Som denne artikkelen i Slate påpeker, er det omtrent garantert at forsamlinger av alle lands regimer ikke vil føre noe steds hen, særlig ikke når det blir viktigere å la alle land få uttale seg enn å faktisk få noe gjort.

Dette er den harde, politisk ukorrekte realiteten i verden i dag. De 20 største nasjonaløkonomiene i verden i dag produserer 81% av økonomisk aktivitet i verden.

De synes rimelig å anta at 81% av verdens økonomiske produksjon tilsvarer mer enn 80% av utslippene, særlig hvis man ser på denne animerte grafen. Det mest effektive – om det er klimaproblemene man faktisk vil til livs – er at disse 20 (Norge er ikke blant dem), får i gang en prosess, der det inngår veldig få toppmøter, masse felles prosjekter, en god del bilaterale avtaler, samordnede økonomiske incentiver, og – ikke minst – nye avtalevilkår for handel med dem som ikke er blant de 20 (Norge er en av dem).

Det er komplisert nok med 20 parter i en slik prosess. Enda bedre hadde det vært om man organiserte seg i konsentriske sirkler, der den innerste besto av USA, Japan, Kina, Tyskland, og Frankrike (50% av verdens økonomiske produkt), den neste innerste besto av de gjenværende 15, og den tredje ringen av øvrige OECD land.

Men det spørs om alle de som skriker høyest nå ville gått med på det, uansett hvor mye bedre det hadde funket.

Hun skriver bl.a.

Israelsk politikk er fascinerende. Her sier man nemlig en ting, og gjør noe ganske så annet. Kanskje ikke så rart at FrP liker dette landet?

(Ingenting er vel mer tilfredsstillende enn å gi en liten kilevink til FrP og Israel samtidig…å, det er så fristende å gi tilsvar, men skal la være.)

Så kommer det en rekke klager over at Israel faktisk truer med å fortsette utbyggingen etter frysen er over, underforstått (dog kanske ikke av Håheim) dersom det ikke blir en fredsavtale.

Her er det noen kommentarer:

• Hva Israel faktisk gjør m.h.t. denne unilaterale kunngjøringen, gjenstår å se. Det Håheim klager over, er at israelerne synes å si to helt forskjellige ting. Selv om de faktisk ikke gjør det. De er temmelig konsistente. De sier at vi skal fryse videre utbygging på mesteparten av de omstridte/okkuperte områdene i håp om at dette får forhandlinger i gang igjen. Men hvis det ikke blir forhandlinger, gjenopptas byggingen.
• Hun omtaler også dette som dobbeltmoral. Men det er det heller ikke. Dobbeltmoral er når en part mener at andre regler skal gjelde for dem enn for andre. Som f.eks. at man ødelegger arkeologiske ruiner for en tidsperiode men vil at andre skal bevares for enhver pris.
• Forøvrig: Håheim utviser en forbløffende naivitet her. Israel vet utmerket godt at en tostatsløsning er uungåelig. Men alt det som foregår, fra begge sider, er et spill om tid. Israel vil (og det reflekteres i meningsmålinger derfra) ha en tostatsløsning, der en palestinsk-arabisk stat:
  • blir etablert så snart som mulig, men den må
  • forholde seg på fredelig vis til Israel
  • være stabil og levelig nok til at også israelske arabere kunne tenke seg å bo der
  • respektere jødedommens krav til Jerusalem, og også forsåvidt Nablus/Schechem og Hebron.
• Territorier og grenser er underordnet alt dette her. Det er plass nok til alle. Og ved en fredelig, varig løsning vil grensene uansett bli temmelig porøse. Dette er folk som vet verdien av handel.
• Jeg er selv mot utbyggingen på Vestbredden av flere årsaker, men man bør forstå at de finner sted hovedsakling av to grunner:
  • For å sette press på det palestinske folket om å presse sine ledere til å få igang forhandlinger igjen. Israel har forstått at Abbas ikke  har evnen og Hamas ikke har viljen til å gå inn i reelle forhandlinger, og at det eneste som nytter er at palestinerne selv oppdager at reelle forhandlinger og harde kompromisser er bedre enn fortsatt konflikt med usikkert utfall.
  • For å få til intern forsoning med to politiske minoriteter i Israel: de som mener at Israel har krav på hele er mesteparten av Vestbredden/Judea og Samaria, og de som har gitt opp troen på at araberne frivillig vil godta en jødisk stat som nabo.
• Nå er det Abbas som har avvist Netanyahus innspill som grunnlag for noe forhandlinger. Dette ser ikke ut til å plage Håheim, selv om det åpner milevidt for at haukene i Israel kan faktisk presse hardere for enda mer bosetninger.
• I bakgrunnen foregår det naturligvis forhandlinger på kryss og tvers, og dette vet israelere, palestinere, amerikanere, syrere, egyptere, og omtrent alle bortsett fra “eksperter” i Norge.
• Jeg finner det forøvrig forbløffende at AUF, Arbeiderpartiet, SV, osv. velger å vise solidaritet med den palestinske politiske ledelse. Hamas står for et fascistisk styresett som knapt noen sivilisert person vil være bekjent av, og Fatah er både ekstremt og korrupt. Jeg synes selv at palestinerne både trenger og fortjener langt bedre ledelse, men der står jeg visst ganske alene.

• Ekeberg legger frem en rekke sensasjonelle tall som hun bør angi kilde for.
• Ekeberg mener åpenbart at “kapitalflukt” til “skatteparadiser” er et større problem enn korrupsjon. I følge henne skyldes dette at konsern har ordninger der firmaer i skatteparadis avkrever honorar fra firmaer i u-land, hvilket resulterer i et langt lavere skattbar inntekt. Det økonomiske overskuddet (i motsetning til det regnskapsmessige) blir dermed maksimert, på bekostning av skatteinntektene i u-land.
• Dette er helt klart tvilsom praksis, og man kunne saktens etterlyse IASB reformer som reduserte det. Så langt er jeg enig.
• Men Ekeberg ser ut til å tro at hennes moralske avsky blir til stor økonomisk effekt, og det er tvilsomt.
• For datterselskapene i u-land har ansatte der. Og de ansatte forsørger familier og bruker penger som også fører til arbeidsplasser.
• Ikke bare det – konsernes evne til å maksimere avkastning på deres investering i et land vil oppmuntre til mer investering, og den kapitalen kommer fra overskuddet som ble sendt til skatteparadisene.
• Det økonomiske spørsmålet blir således om pengene kommer bedre til nytte om konsernene investerer dem, eller om de går inn i statskassen i vertslandene. Svaret er ikke uten videre gitt, særlig fordi korrupsjon er et stort problem i mange u-land. Hvilket er temmelig tydelig når man ser hva slags plutokrati denne korrupsjonen skaper.

Det er mulig at Ekeberg ikke liker den kapitalistiske modellen, der investering med høy risiko (hvilket det ofte er i u-land, av ulike årsaker) skal belønnes med høy avkastning. Hennes webside er så vag at det er vanskelig å vite hva hun står for annet enn slitte paroler. Men nå er det slik at u-land har godtatt fremmed investering under de vilkår som er gitt.

Hvis “avkastning” og “profitt” er noe hun mener u-landene vil avskaffe, kan de ved politisk handling nasjonalisere alle fremmedeide bedrifter og konfiskere det de finner av overskudd. Noen har gjort det, og resultatene har vært forutsigbart katastrofale.

Som ventet hvis man bruker ordene “ungdom” og “porno” i samme setning, ble det en del styr av dette innspillet. Og det meste gikk vel på høylytt smatting og moralisering som vel beviser Heidi Helenes punkt mer enn noe annet.

Her er mine kommentarer:

• Kanskje, muligens, er det litt begrepsforvirring om hva “porno” betyr. For meg betyr det enhver fremstilling av sex som ikke har noen annen funksjon enn å pirre. Andre . er . enige . med . meg.
• Jeg vil anta at Heidi Helene ikke vil at porno i den forstand skal brukes i skolen, men at det bør lages seksuelt eksplisitte filmer, osv., som er ment å ha en pedagogisk nytte.
• Noe av problemet for meg er at jeg ennå ikke er kjent med overbevisende målsetninger med seksualundervisning.
• Dette med sex ligger så langt inne i folks nevroser verdisystem at det er vel helt umulig for to mennesker å ha mindre enn tre meninger om hva ungdom bør være klar over før de er 12, 14, 16, 18. eller forsåvidt 34 år gamle. Så man kan saktens kritisere Heidi for å diskutere et pedagogisk middel før vi er blitt enige om målsetningene.
• Et paradoks er vel kanskje at mange av pornoprodusentene selv nok kunne være velvillige til å lage sexfilmer som har pedagogisk nytte. Jada, bransjen domineres av kyniske, grådige, og sleipe drittsekker, men:
  • De er alltid ute etter å sette seg selv i et bedre lys
  • Særlig pga HIV-smittefare har pornobransjen blitt mer og mer engasjert i opplysning om sunne sexvaner
  • Faktisk kan pornobransjen veldig mye om sex, ettersom de tjener penger på å forstå hva folk fantaserer om. Man kan trygt anta at pornostjerner ikke vil ha problemer med å forklare både det ene og det andre

Håpet om at disse problemene løses på en ordentlig måte reduseres ved at debatten tar useriøse vendinger. Og dette skjer ved at folk – journalister og politikere, hovedsaklig men ikke utelukkende – forlater en konstruktiv tilnærming for å kortsiktig score politiske poeng.

I hovedsak går det ut på at de er uærlige og uoppriktige. De er uærlige (og ofte mest med seg selv) når de ser ting slik det passer dem å se dem, i stedet for hvordan de faktisk er. De er uoppriktige når de unngår å fremstille de momentene og nyansene som skal til for å få dannet et fullstendig, utdypende bilde av problemet.

Useriøsitet kjennetegnes først og fremst ved det som på engelsk kalles “rhetorical fallacies”, og en god oversikt over disse er å finne her.

Alle politikere begår av og til retoriske feil som går på bekostning av deres seriøsitet, og alt for ofte tjener de politisk gevinst på slike forseelser og forbrytelser.

Men det kunne være interessant å se hvilke politikere, og i hvilke partier, som oftest begår slike feil. Ettersom man ved analyse burde kunne vurdere det saklige innholdet i en argumentasjon, bør dette (i teorien) kunne måles. Ikke lett, men verdt et tankeeksperiment.

På stående fot kan jeg komme på følgende  brudd som er utstrakte i norsk politikk. Jeg tar med eksempler fra begge side av det ideologiske spektrum:

• Populisme - man sier ting som folk liker å høre, men som ellers mangler konsekvens. Eksempler er å avskaffe bompenger (fra et parti som vil beskatte forbruk heller enn inntekt), eller å trekke norske styrker ut av Afghanistan (fra et parti som motsetter seg fascisme).
• Mistenkeliggjøre den andres motiver – de som er uenige, er moralsk eller intellektuelt på jordet. Eksempler er “parti X vil bare gjøre rikingene rikere” eller “parti Y er mot privat næringsliv”.
• Dogmer foran virkelighet – der kartet ikke stemmer overens med terrenget, må det være terrenget det er noe galt med. Eksempler er “private aktører er alltid mer effektive enn offentlige” eller “de som er profittmotiverte vil alltid yte dårligere tjenester”.
• Uærlighet om harde realiteter – at man unngår å si ting som egentlig alle burde være klar over. For eksempel: det norske landbruket slik vi kjenner det er under avvikling.
• Paroler uten utdyping: man sier ting som høres bra ut i generelle vendinger, men det mangler en forklaring på hva det egentlig betyr. Eksempel er “nei til salg av Norge” eller “Norge for nordmenn”.

Alle er henfalne til slike synder til tider. Men de er mer utbredte i:

• Frynsene, altså de som er på ytterliggående fløyer i det politisk-ideologiske spektrum
• Særinteresser, altså de som har mandat til å fremme en gruppes interesser på bekostning av alle andres

Når det er sagt, kommer ofte de beste og mest seriøse innslagene nettopp fra disse gruppene. Frynsene er mer uredde for orginale synspunkter og radikale forslag, og de er om ikke alltid riktige så likevel verdifulle. Særinteressene nyanserer debatten om de er flinke ved å få frem flere synspunkter enn dem som vanligvis kommer frem.

Og ofte har de største partiene lettest for å bli late i retorikken fordi de jobber så hardt med å holde på det indre samhold. Her er det republikanske partiet i USA et typeeksempel.

Min refleksjon var at det burde kunne gå an å sammenligne partiene utfra hvor ofte de – og deres representanter – kommer med argumenter som beviselig synder mot sunn retorikk. Og hvor viktig slik argumentasjon er for deres overordnede verdiforslag.

Dette går altså ikke på hva man er enig med, for som sagt anser jeg ærlig uenighet som helt essensielt for et demokratisk, progressivt samfunn. Men det går på at vi holder hverandre ansvarlige for å holde debatter som fører til løsninger på vår tids største problemer.

@andhalse: Kult. Flyplassen Schönefeld i Berlin kalles opp etter Willy Brandt.
@leifern: vel, en skole, SPDs hovedkvarter, og nå en flyplass. Han viste sin storhet først som borgermester i Berlin.
@andhalse: Jepp, Brandt var viktig i Berlins historie, og ikke minst en avgjørende kraft for at SPD klarte å vinne makt i Tyskland.
@leifern: liker ikke dette med å “vinne makt” – partier vinner tilliten til å tjene hele folket som deres regjering
@andhalse: Når man vinner valg vinner man jo makta. Du har et retorisk poeng jeg ikke helt ser poenget med.
@leifern: det er veldig synd at du ikke ser den nyansen, for den er helt vesentlig for et demokratisk samfunn.
@leifern: det Willy Brandt bør huskes for, var hva han gjorde for sitt land, ikke at han vant valgkamper.

Videre vil jeg kommentere:

• Det er typisk Arbeiderpartiet at de setter valgkamp foran landets beste. Fritt etter min hukommelse, greide Gro Harlem Brundtland tidlig i 1981 å forklare for NRK at hennes regjerings viktigste oppgave var “at Arbeiderpartiet vinner valget”.  Hun var jo leder for Arbeiderpartiet den gangen, men hun ble spurt som statsminister.
• Dette med “å vinne makta” har en viss revolusjonær klang men er ellers ganske misvisende. I den grad at et politisk parti har makt, er det begrenset av grunnloven. Og vår grunnlov begrenser regjeringens makt ganske betraktelig, hovedsaklig fordi Stortinget (hvis medlemmer faktisk ikke sitter på vegne av sitt parti, men for sitt fylke) kan avsette etter forgodtbefinnende en hel regjering eller deler av den.
• Man vinner dermed ikke makta i et valg, man gjør seg derimot fortjent til å tjene landets interesser som regjering, med Stortingets tillit.
• Forskjellen mellom det “å tjene” og “å styre” har stor mental effekt. I skandinaviske konstitusjonelle monarkier er det monarkene som har tatt det inn over seg, men ikke enkelte politikere. Sosialister og sosialdemokrater, med sine revolusjonære (og avlegse) ordvendinger, er mer åpne om denne misforståelsen, men den gjør seg nok gjeldende hos enkelte i andre partier som også tror at de konkurrerer om makt og ikke verv.