Da får altså SV 11, Ap 60, Sp 9, KrF 10, V 8, H 22, og Frp 49 mandater. For ordens skyld: flertall i Stortinget krever 85 mandater eller mer. Ingen av partiene er i nærheten av dette.

Ap blir således det største parti og blir bedt om å danne regjering, i hvert fall i første omgang.

A. Ap+SV+Sp gir 80 mandater, en klar mindretallsregjering. Det er høyst uklart hvem denne koalisjonen kan støtte seg på. Ap kan ikke regne med å få Høyre med seg på annet enn helt grunnleggende vekstpolitikk, særlig hvis EU-medlemskap ikke kommer på tale. KrF er kanskje det beste håp, men jeg tror at Høybråten vet at selv et samarbeid med FrP ville være å foretrekke fremfor et samarbeid med SV. En slik regjering vil troligvis falle fra hverandre i forhandlingene, og helt sikkert i trontalen.

B. Ap + Sp gir 69 mandater. SV ville under visse forutsetninger ikke umiddelbart torpedere dette, og det er mulig at det går an å forhandle seg frem til noe med V og KrF. Det vil gi 90 mandater som garanterer regjeringen, men den vil i aller høyeste  grad karre seg fra sak til sak. Og det er godt muig at både V og KrF vil se etter muligheter til å felle den bare for å vise sin egen slagkraft.

Hvis Ap gir seg etter dette, blir FrP bedt om å danne regjering.

C. FrP + Høyre har 71 mandater, mindre å rutte med enn rødgrønn status quo (A). Fremskrittspartiet vil måtte gi opp mye for å sikre tillit fra KrF og Venstre, deriblant sikkert statsministerposten og statsrådposter forbundet med politi (justis) og innvandring (kommunal, og kanskje utenriks).  Hvis de derimot får nok kompromisser på plass til et forlik med KrF og Venstre, blir det solid flertall på Stortinget.

D. Høyre+KrF+Venstre har skarve 40 mandater – ikke engang en fjerdedel – å rutte med av sine egne, men det er i hvert fall teoretisk mulig at FrP vil garantere en slik regjering for å unngå en veldig ustabil rød-grønn mindretallsregjering som på ingen måte reflekterer valgets “ikke rødgrønne”) mandat.

Jeg tror nok det mest stabile blir C (H+FrP) hvis 1) V og KrF finner en måte å gjøre dette på, og 2) FrP er villig til å ofre det de må for at KrF og V skal finne ut av det. Men da må FrP først og fremst moderere seg kraftig på enkelte felt helt i innspurten (for å gjøre det pinlig for V og KrF ledere å legge til rette for mer Stoltenberg). Tror det blir vanskelig for Siv å gi opp statsministerposten, men det er ikke uten presedens at et lite parti får posten som kompromiss.

Det finnes andre muligheter også.

E. Ap + SV. Vil falle som en død elefant i forbindelse med trontalen. Men det er mulig Stoltenberg vil kjøre det dit bare for å bevise at han gjorde det han kunne.

F. Ap + H, kanskje med Venstre lagt inn. Troligvis den beste regjeringen vi kunne fått, hvis Erna og Jens hadde greid å forhandle seg frem til kreative kompromisser. Men det ville blitt EU-medlemskap av det, økonomisk vekst hadde ikke lenger vært et banneord, og jeg tror faktisk det ville gitt mye mer kreative løsninger for alle. Men her snakker vi politikk, ikke hva som er best for landet.

• At meningsmålingene måler feil, dvs. utvalget er ikke representativt for en eller begge.
• Hvordan spørsmålet stilles og ble oppfattet.
• At folk heller vil ha en rødgrønn regjering enn en regjeringskrise. Det ville sogar jeg være enig i. Dette skyldes at alle ikke-rødgrønne så nær som Høyre vegrer seg for regjeringssamarbeid med Norges nest største parti (Fremskrittspartiet, om du nettopp har kommet ut av eremittilværelse i en hule), og selv Høyre gjør det temmelig motvillig.

Det det ikke betyr, er at de rødgrønne har et klart mandat fra folket til å ture frem som de vil. Og heller ikke at folket er nesegrus i takknemlighet for det Stoltenberg II har utrettet.

Forsberg skriver på sin egen webside at hensikten med den

“er ikke å legge ut partipropaganda, men å skape en kanal hvor hvem som helst kan bli hørt. Kanskje mest av alt for de som føler seg usynlige i samfunnet. Vi har vært gjennom en tid hvor overflatiske verdier har fått alt for stor plass.”

Så tvitrer han (som @stemforsberg) at:

@hoyre og Erna syns EU er viktigere enn å styre Norge på en god måte til det beste for våre innbygere! http://bit.ly/erna #valg09

Det kan jo være at han forskrev seg, at han mente at Høyre burde prioritere andre saker (slik Arbeiderpartiet gjør) fremfor EU-medlemskap, men skal man ta ham bokstavelig, beskylder han Høyre for å bevisst sette EU medlemskap foran innbyggernes beste. Hvorfor Høyre skulle finne på noe slikt, virker noe uklart.

Dette er ikke partipropaganda? Og ikke overfladisk?

Jeg antar at denne platformen er ment for å differensiere de rødgrønne fra “de blå,” altså bestående av den gemene og ensartede gruppen Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti, og Fremskrittspartiet (der det spriker). Men ettersom de rødgrønne driver rene politiske kampanjer og aldri ville finne på å si noe nedlatende om alternativet, skal jeg ta skittenvasken for dem og forklare hva Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti, og Fremskrittspartiet vil for Norge:

1. Ikke noe satsing på arbeid og næringsliv – de blå vil ha mer arbeidsledighet, ettersom rike og særlig Rimi-Hagen skor seg på at alle andre har redusert kjøpekraft. Dette er et nullsumspill, og jo dårligere det går for folk flest, jo mer stemmer de blått ved neste stortingsvalg.
2. Ja til privatisering av hele skoleverket, så det blir mindre kunnskap – skole skal forbeholdes de få med eliteforeldre som har utdannelse fra norske offentlige universiteter og høyskoler.
3. Legg ned mesteparten av landet – folk kan flytte i gammer hvis de ikke har råd til et sted å bo i storbyer, for der er det stort overflodd av boliger. Dette tjener man også mange stemmer på ved neste valg.
4. Dårlig offentlig omsorg og helsetjenester – hvor mye trenger vi, egentlig? HBHansen har vært altfor generøs med sykehusene.
5. Kamp mot trygghet og mot kriminalitet – “kamp” er ikke et tilfeldig valgt ord. Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti, og Fremskrittspartiet vil rasere politi, åpne grensene for rumenere men sende alle andre til asylmottak i Chad eller Bouvetøya.
6. Slutt på kultur og frivillighet – unntatt slikt som bidrar til eliteligaen i fotball.
7. Kamp mot klimaet og mot internasjonal solidaritet – her satser man på at Norges klima og alt annet er uavhengig av det som skjer i EU.