De tre største partiene i Norge er altså omtrent jevnstore og har i overkant av 25% oppslutning hver.

Alle andre partier er i feilmargins avstand til sperregrensen. SV får 5%, Senterpartiet 5,3%, KrF 4,6%, V 2,9%. Skal man tro denne meningsmålingen, ville et Stortingsvalg i dag bare gitt disse partiene et og annet utjevningsmandat. Og kanskje noen representanter fra fylker der stemmer teller mer.

Da Finn Gustavsen felte Gerhardsen-regjeringen (en kort stund) i forbindelse med Kings Bay saken gikk vi inn en æra da småpartier har vært i vippeposisjon for alle norske regjeringers parlamentariske grunnlag. Denne æraen kan være over.

Det er nå gode muligheter for at to omtrent jevnstore partier vil danne samarbeidsregjering i 2013, at det blir et parti som har mandat til å drive slagkraftig opposisjonspolitikk, og at 2-3 mandater besettes av småpartiene.

Jeg slo frempå om denne muligheten på twitter:

@leifern: Hvis Sp, SV, KrF, og kanskje V forsvinner og H, FrP og Ap blir jevnstore, hva sitter vi igjen med?

@stmarthinsen: Norge vil ikke få reelt trepartisystem. De tidene er for lengst forbi.

@jasnoen: Poenget er ikke om småpartiene vil forsvinne, men om de vil være nødvendige/tilstrekkelige for flertall.

@leifern: Nettopp. Vi kan se slutten av rollen Finn Gustavsen hadde ifm Kings Bay.

Mye vil skje i de nesten tre årene frem til valget i 2013, men vi kan ikke se bort fra at det blir en helt annen parlamentarisk situasjon da.

Her er noen implikasjoner:

• Det blir solid mandat i alle tre partiene for politikk som:
  • stimulerer økonomisk vekst
  • er mer progressiv med hensyn til distriktspolitikk
  • benytter seg mer av militære og politiske allianser
• En del andre endringer vil også bli dagsaktuelle
  • Innføring av reelt demokrati, der hver stemme teller like mye
  • Reform av formannskapsloven, muligens med oppløsning av fylkeskommener og kommuner, erstattes med en annen form for lokalt selvstyre
  • Redusert makt for fagforeningene, mer makt til arbeidstakere

Dette er et skarpt avvik fra dagens politikk, der Arbeiderpartiet må moderere sin politikk for å ta hensyn til SV og Senterpartiet.

• Både Halse og Indregard mener at velgere har krav på åpenhet om viktige forhold hos deres folkevalgte, og i dette tilfellet skattegrunnlag. Dette er et uangripelig prinsipp, men Indregard viser nettopp svakheten i å vektlegge skattelisten i sin analyse, som han til alt overmål kaller en “sosiologisk” undersøkelse som påviser at politikk er en “klassekamp”. (For ordens skyld vil jeg påpeke at det hadde holdt med en t-test for å påvise signifikante forskjeller mellom gjennomsnitt, men dette er ikke stedet å diskutere statistiske metoder).
• La oss for argumentets skyld medgi at politikere fra Høyre og Fremskrittspartiet i gjennomsnitt tjener mer og har høyere formue i reelle termer enn deres motpart i Arbeiderpartiet og SV. Beviser det at de er mer “priviligerte”? Hva i så fall betyr det? Etter hvilke mål? Er dette en hypotese som på noen måte kan testes?
• Og om de så faktisk er mer “priviligerte” kan velgere automatisk trekke den konklusjon at de vil gjøre en dårligere jobb som politikere? Er det på noen måte riktig å ha slike “privilegier” som innvending mot politiske kandidater? Skal det bli slik at “priviligert” ungdom må proletarisere seg selv for å bli valgbare i henhold til dette argumentet? Eller skal det bli slik at unge “privilegerte” alltid skal ha et politisk handicap?
• Halse og Indregard vet nok ganske sikkert at det ikke bare er politikere som får sine personlige finansielle forhold lagt ut på nettet. Også folk som aller helst vil holde seg bort fra politikk og offentlighet må tåle å få dette lagt ut, slik at naboer, slekt, forbrytere, og andre kan få titte etter, spekulere og smatte. Med min beste vilje kan jeg ikke forstå annet enn at argumentet om “åpenhet” dreier seg om å gi næring til mistenksomhet. Jeg er åpen for andre forklaringer til at naboene mine og jeg skal holde orden på hverandres finansielle stilling.
• Halse og Indregards innvendinger mot min argumentasjon synes å forsterke min oppfatning. Indregard skriver selv i sin avslutning: “Men jo mer han [Andreas Halse, som en illustrasjon] tjener, jo mindre representativ blir han for interessene til de som valgte ham.”
• Den avgjørende frasen synes å være “representativt demokrati”. Dette betyr ikke at de folkevalgte skal være mest mulige representative for deres velgermasse. Det betyr at de gjennom valget har fått mandat fra sitt valgdistrikt til å representere dette distriktets interessert. Velgere har aldri vært så enfoldige at de har funnet frem den kandidaten som er mest som dem alle, og valgt ham/henne inn.
• Ja, det er et poeng at politikere skal ha erfarings- og kunnskapsgrunnlag som gjør det mulig for dem å forstå deres valgdistrikts behov. Men hvis vi ser på tre av de viktigste politikerne i norsk historie, er det ingen tvil om at de var gode representanter uten at de dermed var særlig representative:
  • Christian Michelsen var skipsreder fra Bergen, var progressiv Venstremann som fortjener mye av æren for at Norge ble selvstendig uten at det kom til krig.
  • Einar Gerhardsen kom fra arbeiderklassen i sin tid men var usedvanlig på alle andre måter.
  • Gro Harlem Brundtland, derimot, kom fra beste vestkant men var trolig en av de beste politikerene vi har hatt, uansett parti.
• Slik kunne man gå gjennom hver eneste politiker de siste hundre år. Det kan være at vi hadde lært noe om dem av å se på deres personlige økonomi, men det er andre faktorer som er langt viktigere.
• Og det er jo påfallende at de fleste oppslagene om økonomisk rot dreier seg om partiøkonomi og ikke personlig økonomi.

Men la meg gjøre to ting klart med en gang.

1. Jeg er selv anti-monarkist – dog ikke i den forstand at jeg stiller meg fiendtlig til monarkiet og synes det er noe faenskap, men at jeg synes at ordningen er en anakronisme, særlig i den grad at vi har gjort noen mennesker i vårt land til noe annet enn borgere (og her er visst Snorre Valen og jeg enige). Men jeg er ikke blind for fordelene og synes det er helt greit å være uenig med meg.
2. Jeg synes heller ikke at stortingsrepresentanter skal på noen måte tvinges, eller “sterkt oppfordres” til å stille på middag hos kongen. Og det er flere grunner til det:
   1. Jeg tror på parlamentarisk immunitet, altså at våre stortingsrepresentanter skal stå så fritt om overhodet mulig i sine oppgaver, og særlig overfor utøvende makt og fagforeningene.
   2. Å tvinge noen til noe som de føler er mot sin overbevisning gjør dem til martyrer for sin sak
   3. Det ville være temmelig respektløst mot verten at noen motvillig møtte opp fordi andre “tvang” dem til det

Men nå det er sagt, må også disse slottsmiddagnekterne tåle å bli kritisert for sin beslutning, som jeg altså mener det alltid skal stå fritt til å ta.

For jeg ser ikke at denne handlingen markerer manglende forståelse for vår konstitusjon, men den sier ingenting nytt om monarkiet.

Snorre Valen mener at kongehuset er en “udemokratisk institusjon”, men det er det faktisk ikke. Norge hadde en avstemning 12. og 13.11.1905, der nærmere 80% av de stemmeberettigede (dvs. menn, men det er ingen grunn til å tro at kvinnene hadde stemt særlig annerledes) takket ja til det(1). Siden den gang har det vært mange stortingsperioder der man kunne gjort Norge til en republikk, men det har ikke skjedd.

Det ligger altså et klart folkelig mandat for denne konstitusjonelle ordningen (og det er mange andre aspekter ved grunnloven som strider med demokratiske prinsipper.) Hele poenget med en grunnlov er jo nettopp å unngå “flertallets tyranni”, og den monariske formen, på godt og vondt, skal sikre en kontinuitet gjennom valg, regjeringer, osv.

Det er i hvert fall ikke udemokratisk slik det faktisk fungerer i Norge. Kongens makt er sterkt avgrenset, og alltid midlertidig. Og mange av de viktigste demokratiske øyeblikkene i norsk historie kan vi takke våre konger for.

Det man sitter igjen med, er at Valen og Barstad mener at selve middagen er en “seremoniell feiring av monarkiet”, men det er det slett ikke. Kongen inviterer ikke de folkevalgte til Slottet for at de skal feire eller hylle ham. Han inviterer tvert i mot for å gjøre høytidelig stas over de folkevalgte. Det er kanskje lett å glemme at vi i Norge bare ett valg på riksnivå der folket får inn- eller avsette sin regjering, og det på meget indirekte vis.

Det blir dermed uklart hvilket prinsipp Valen og Barstad vil reservere seg mot. Er det at folket fikk det, og får det, som de vil med at det er monarki? I så fall bør de si det åpent: de avviser folkets vilje i denne saken. Er det måten kongen fungerer på i vår konstitusjon? I så fall bør de gjøre det klart hva de er så misfornøyde med. Eller er det at kongen inviterer de folkevalgte til en festmiddag i anledning at Stortinget igjen har kommet i gang? Og i så fall: hva er galt med det?

Saken er den at man som folkevalgt faktisk har en spesiell forpliktelse til å ivareta grunnloven. Stortingsrepresentanter har sine verv på grunn av grunnloven, og ved å stille på Løvebakken lover de på tro og ære å gjennomføre politiske endringer ved å holde seg til den mekanismen grunnloven gir til å gjøre slik endringer.

Og når SV med jevne mellomrom legger frem forslag, på ordentlig måte, om å skrive om grunnloven for å avskaffe monarkiet, opererer de i samsvar både med grunnloven, og med sin samvittighet.

Og det burde holde.

1) Det er forresten verdt å merke seg at det ved folkeavstemningen i 1905 75,3% fremmøte, dvs. omkring 25% brydde seg ikke nok om saken til å stemme. Men av de som stemte, var knappe 80% for monarki med prins Carl som konge. I meningsmåling referert i NRK er det 12% som ikke har noen mening, men blant de som har en mening er det drøye 80% som er for monarki. Det antyder at monarkiet har styrket seg i de 105 årene vi har hatt det.

• Regjeringen: Vi jobber med saken saka. Norske modellen. Tre pillarer, ikke forstyrr.
• Senterpartiet: Vi er det eneste sentrumsparti som aldri vil samarbeide med Fremskrittspartiet
• SV: Fremskrittspartiet står for alt som er galt og vondt i hele verden. Profitt.
• Fremskrittspartiet: takker Senterpartiet og SV for all omtale. Æddabædda SV, oljeboring i nord.
• Høyre: Vi kan ikke betale all velferden uten økonomisk vekst
• KrF: Vi er det virkelige sentrum – barnehager og individets rettigheter
• Venstre: Nei, vi er det virkelige sentrum – miljøvern og økonomisk vekst
• Arbeiderpartiet: Samme som regjeringen, bare litt sintere.

Derfor undres jeg: kan vi forvente at KrF i fremtiden av- og innsetter sine ledere slik det skjedde med Dagfinn Høybråten? En gruppe politiske opponenter henvender seg til pressen, formidler kontakt med 16 anonyme likesinnede som er blitt enige om stygge ankepunkter i forveien, og som så sverter lederen inntil han/hun går av?

Det føltes sikkert viktig for bandelederne å få Høybråten ut. De mener nok at målet helliger middelet. Men nå står partiet overfor en håpløs utfordring: Enten var partiet så udemokratisk i forveien at den slags intriger var nødvendige (og vanlige), ellers har de skapt det ved sine handlinger. Det vil ta tid, besvær, og mange internoppgjør for å få orden på dette.

I mellomtiden:

Det er ingen grunn for velgere å tro at KrF er et stabilt, redelig parti lenger.

Og de som alltid stemmer på KrF fordi de har “kristelig” i navnet bør kanskje reflektere over om dolkingen mobbingen utstøtingen av Høybråten var i samsvar med kristne verdier.

Møtet som oppløste unionen – eksempel til inspirasjon

Norges høytidsstund er kommen:
Åpnet har seg tingets hall.
Høyt og lydt i Helligdommen
røster nå hver norges dal.
Agdesid og Trøndelagen
sammen nå kan veksle ord.
Dovre i sin døl er dragen
nå til tinge for sitt Nord.

(Henrik Wergeland)

Et seriøst forslag til kunnskapsministeren: pensum for samfunnsfag i 2.gym året i almennfaglig retning på videregående skole bør være en analytisk gjennomgang av trontaledebatten den høsten. Det er en fascinerende innføring i norsk politisk liv, mest på godt (må jeg si) men også litt til skrekk og advarsel.

Det sentrale her er at elevene bør lese og ikke lytte til debatten. Dette fordi det er altfor lett å henge seg opp i debatatantenes utseende, klesdrakt, dialekt, og annet.  Kanskje man burde til og med ta bort partitilhørigheten i øvelsen.

Her er noen ytterligere kommentarer om årets debatt:

• Politikerne gjør seg best når de holder seg til sak. Uten at jeg har målt (men det burde jeg gjøre), vil jeg tro at 80%-90% av setningene dreide seg om sak, og det er muligens over gjennomsnittet i vestlige lovgivende forsamlinger.
• Derimot blir det temmelig bedrøvelig når politikerne oppfører seg som om de var i skolegården på ungdomsskolen. Noen eksempler:
  • SV som forsøker å svartmale alle som på noen måte vil ha noe med FrP å gjøre
  • FrP som forsøker å få regjeringen til å virke likegyldig overfor alle de viktige problemene
  • Arbeiderpartiet som forsøker å få det til at bare de rødgrønne bryr seg om å sikre velferd i Norge
  • Det kan være at Høyre, Venstre, og KrF også hadde sine synder, men de var mindre iøyenfallende for meg, i hvert fall
• Det var flere talere – blant annet Stoltenberg i åpningen – som helt korrekt påpekte viktigheten av en slik debatt i å vise de brede, filosofiske skillene mellom partiene. Det lyktes ingen med. Hvis vi hadde kuttet ut all parolepratingen hadde det vært bortimot umulig å vite hvem som tilhørte hvilket parti ut fra det de sa.
• Jeg er ellers enig med Siv Jensen i at det var lite reformvilje eller innovasjon å spore i innleggene. Ikke det at hun bidro særlig til det, heller. Selv når en tar høyde for at trontaledebatten er et vorspiel for kranglingen om statsbudsjettet som følger, er det forstemmende lite vilje til å drøfte problemene fra bunnen av.

Og vi står overfor store problemer. Vi har en økonomi som er altfor avhengig av en ufortjent valutagave. Vi har en eldrebølge med knusende omsorgsbehov. Det er altfor mange med arbeidsvilje og -evne som ikke får jobb. Vi har et av verdens dyreste (men ikke helt beste) helsesystemer. Det gjenstår mange store problemer innenfor utdannelse, på alle nivå. Vi har ikke organisk økonomisk vekst å skryte av.

Ingen av disse problemene vil spisse seg til kriser i de neste to-tre årene, men jeg synes nå det er politikernes ansvar å erkjenne at de er der, at de er reelle, og at de krever mange gode hoder å løse. Også hoder som tilhører andre partier.

P.S. Det kan godt la seg gjøre å analysere hele debatten, ved å kategorisere hver setning etter tone og innhold, samt taler og partitilhørighet.

Faktisk har Gro langt mer substans å vise til sin tid etter at hun var statsminister, mens Kåres storhetstid var før. Gro har alt å tape og ingenting på å vinne på å starte en pissekonkurranse med Kåre.