Kategori: Politikk

Hyperbole, historie, og Hilde Henriksen Waage

By NASA – NASA World Wind screenshot, Public Domain, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=5587566

Israels ambassadør i Norge, Rafael Schutz, påpekte for ikke lenge siden at konflikten mellom Israel og palestinerne ikke bør sammenlignes med en fotballkamp. En part kan ikke vinne hvis den andre part taper, og omvendt. Her vil det bare finnes to tapere eller to vinnere.

Dette momentet har ikke Hilde Henriksen Waage fått med seg da hun som historieprofessor (!) uttalte seg temmelig hyperbolisk om at USA har etablert ambassade i Jerusalem:

Palestinerne har tapt. Anerkjennelsen av Israel og flytting av ambassaden er bare én spiker til i likkista til den døde palestinske staten. Punktum.

for så å starte en krangel med seg selv:

Hvis man ønsker fred, er det ikke noe svar å si at den ene parten har vunnet, og nå skal palestinerne bo her under okkupasjon for evig og alltid.

Av ulike årsaker synes jeg at det var uklokt å flytte ambassaden akkurat nå, men jeg har ikke fått med meg hvordan det utgjør et uoverstigelig hinder for at det skulle opprettes en palestinsk stat. Eller hva i dette som gjør at palestinerne endelig har tapt, eller hva de egentlig har tapt.

Så mye som det byr meg i mot å gi noe kred til Trumps impulsive og uvitende beslutninger, så er det nesten tvert i mot: hvis plasseringen av USAs ambassade påvirker noe som helst av prosessen mellom Israel og palestinerne, så er det kanskje like greit å gjøre seg ferdige med saken.

Det er sammensatt dynamikk som gjør at fredsprosessen sliter nå. Netanyahu-regjeringens strategi – om man kan kalle det det – synes å være å vise palestinerne at de har fortsatt mye å tape på å ikke gå med på forhandlinger. Dette svekker Fatah-regimet, som er det nærmeste palestinerne har til en forhandlingspart; og det skaper desillusjonerte palestinere. Samtidig har alle arabiske regimer – uten unntak, såvidt jeg kan se – mistet all tålmodighet med palestinerne og behandler dem i beste fall som nyttige idioter for egen politikk. Dette er en trist situasjon som kan utvikle seg til å bli tragisk, men den kan ikke løses av Israel alene.

Hilde Henriksen Waage og politisering av Melodi Grand Prix

Den som vil gjøre rede for alle motsetningsforhold mellom deltagerland i Eurovision Song Contest/Melodi Grand Prix kommer til å holde på en stund, men noe av poenget med show’et er at folk av alle slag kan dele TV-opplevelsen.

Så enkelt kan det ikke være når Israel vinner, og Dagbladet gjør sitt beste ytterste for å problematisere det mest mulig.

Så er det Hilde Henriksen Waage, som har denne analysen til Netta Barzilais kommentar til seieren:

Dette er politikk. «Neste år i Jerusalem» er et budskap som veldig mange jøder bruker. Det har en stor symbolsk betydning. Det er en setning som viser at «til slutt skal alle jøder samles i sitt land», i Sion, som er Jerusalem. Det er det artisten sier til verden.

Nå kjenner jeg veldig mange jøder, og ingen går rundt og sier «Neste år i Jerusalem» som «budskap». Men det er velkjent blant jøder fordi det avslutter sedermåltidet i jødisk påske – hvis de bor utenfor Israel. Hvis de bor i Israel, er det vanlig at de bruker en litt annen frase, nemlig «neste år i det gjenoppbygde Jerusalem». Her snakkes det om Jerusalem i en overført betydning, det nærmeste man kommer en messiansk visjon i jødedommen.

Mest sannsynlig gjorde Netta bare et ordspill, av årsaker som er helt åpenbare for den som kjenner til frasen.

Israel vil nok ønske å avholde neste års finale i Jerusalem, slik det i år ble avholdt i Portugals hovedstad Lisboa og året før det i Ukrainas hovedstad Kiev.

Det er ikke noe politisk i et slikt ønske. Det er noe politisk i at folk utenfor Israel har et så intenst ønske om å problematisere det. Waage fortsetter:

Men det som for Israel er et større poeng, er at dette blir brukt politisk til å markere Israels eksistens som stat, deres tilknytning til Europa og «det gode selskap», og det Israel mener er deres rett til Jerusalem …..det siste er mildt sagt et omstridt politisk problem, særlig når USA mandag åpner sin ambassade og har anerkjent hele Jerusalem som Israel. Det er ingen tvil om at Israel vil bruke dette, som de bruker ambassaden, som en stor politisk seier.

Man kan undre seg over hva en israeler kunne finne på å si i noen sammenheng som ville frita ham/henne fra så en så omfattende fortolkning. Men la oss ta disse punktene en for en:

  • «Markere eksistens som stat»: Israel har 69 ambassader rundt omkring i verden, staten er medlem av FN og en rekke internasjonale organisasjoner, de har regjering, en rekke universiteter, og alt det stater med eksistens har. Jeg vet ikke hva mer de skulle ha behov for å «markere», eller hva en kommentar til seier i MGP skulle tilføre.
  • «Deres tilknyting til Europa og ‘det gode selskap'»: Vi får anta at Hilde Henriksen Waage ikke forstår hvilke assosiasjoner det gir å omtale noe jødisk på denne måten; imidlertid er det helt riktig at Israel bestreber seg etter å være en demokratisk stat, et premiss som er svært viktig for israelkritikere å poengtere når de blir spurt hvorfor de dømmer Israel mye strengere enn et hvilket som helst annet land i, ja, Europa. Uansett er deres deltagelse i Melodi Grand Prix en markering av dette faktum uansett.
  • «Deres rett til Jerusalem». Jeg tviler på at noen israelere ønsket å vinne Melodi Grand Prix for fjerde gang fordi det gir en ypperlig anledning til å hevde at Jerusalem er Israels hovedstad.

Det Waage åpenbart vil ha det til, er at land kan, eller bør, finne det vanskelig å delta i MGP neste år om noe av det finner sted i Jerusalem. Men da er det hun, og ikke israelerne, som gjør dette til en politisk sak.

© 2024 @Leifern

Tema av Anders NorénOpp ↑