Jeg trodde først – ærlig talt – at det var en vits:  Sidsel Wold fikk Perspektivprisen, angivelig fordi hun “I tillegg til å beskrive og analysere politiske og sosiale forhold, har hun også gitt menneskene i regionen et ansikt og en stemme. Dette har hun gjort uten å la egne meninger og følelser prege reportasjene.” Man kunne godt lagt “NOT” etter hele den setningen.

I august i fjor skrev jeg et innlegg i Aftenposten som var på hennes kronikk på NRKs sider. I tillegg har hun blitt beskyldt for – og innrømmet – å ha diktet opp et intervju med Manuel Gerstenfeld etter at hun rotet bort opptakene fra det opprinnelige intervjuet.

I den anledning fikk jeg uoppfordrede henvendelser fra en rekke folk i og utenfor Israel som har personlig kjennskap til Wold og hennes arbeid. De fortalte alle noenlunde det samme:

1. Sidsel Wold er i hvert fall bedre enn de andre NRK sender til Midtøsten.
2. Hun er et “godt” og/eller “herlig” menneske som man lett får sympati for
3. Det er diverse personlige forhold folk synes jeg bør være klar over før jeg dømmer henne for strengt

Først noen ord om alt dette.

1. Standarden for nyhetsformidling fra Midtøsten til Norge er åpenbart veldig lav. Kanskje burde det være en “Bedre-enn-Karsten-Tveit” pris som deles ut hvert år, man da blir nominasjonslisten veeeelding lang.
2. Jeg tror gjerne at Wold er et godt menneske – hun gir ikke inntrykk av annet – men hun blir ikke betalt av NRK for å fremtre som snill.
3. I all den tid Wold holder sine personlige forhold utenfor den offentlige debatt, får vi respektere det. I mellomtiden må vi forholde oss til hennes arbeid.

Så til saken:

Hvis folk som virkelig ønsker et mer nyansert nyhetsbilde fra Midtøsten generelt og Israel spesielt er fortvilet over denne tildelingen, så har vi oss selv å takke for det.

Alt for mye av det som fortelles på TV, skrives i aviser, og uttales i diverse offentlige rom, får stå uimotsagt. Og når det kommer protester, er de altfor ofte usaklige og fulle av beskyldninger.

Wold hadde enten skjerpet seg eller slett ikke fått en slik pris om hver av hennes reportasjer ble imøtekommet med saklige korreksjoner, tillegg, og irettesettelser. Enhver NRK-titter som var interessert i emnet burde være trygg på at et besøk på en mediawatch side ville gitt et mer korrekt, utfyllende, og objektivt inntrykk enn det Wold maktet eller ville.

Man kunne til og med håpe på at Wold og hennes overordnede besøkte en slik side for å lese karakteren.

Dette med organisert, seriøs, og saklig mediaovervåking er slett ikke en ny idé. Problemet er å få organisert den. Det er faktisk mange som er fortørnet over norsk mediadekning av Israel (og USA, og andre land og folk), men de er så uenige seg i mellom at det ikke lar seg gjøre å samle dem. Men det går an å håpe…

“Is it a first draft, a second draft or the finished memorandum? Was it written by an official of standing, or some dogsbody with a bright idea? Even if it is unmistakably a direct instruction to the United States Ambassador from the Secretary of State dated last Tuesday, is it still valid today? In short, documentary intelligence, to be really valuable, must come as a steady stream, embellished with an awful lot of explanatory annotation …An hour’s serious discussion with a trustworthy informant is often more valuable than any number of original documents.”

Kim Philby, My Silent War, 1968

Dersom Jan Egeland virkelig har erfaring med innviklede forhandlinger, og Butenschøn virkelig har satt seg inn i hvordan de foregår, ville dette sitatet være helt innlysende.

Men i kommentar til lekkasjene (de såkalte “Palestine Papers“) av notater som man antar har sirkulert i forhandlingsteamet til palestinerne, er de norske “ekspertene” ikke det minste redde for å trekke definitive og (ikke overraskende) israelfiendtligekritiske slutninger, slik at det norske publikum ikke kan være i tvil om hvem som har skylden. Som om det var tvil om det i forveien.

Det kommer til å bli mange interessante analyser de nærmeste dagene om hva denne lekkasjen egentlig forteller oss, og hva den vil bety fremover. De fleste vil med letthet overgå det Butenschøn og Egeland greide med sin (etter norske forhold) formidable ekspertise.

Men la meg trekke frem noen umiddelbare svakheter ved denne lekkasjen, og jeg vil be den årvåkne leser legge merke til at ingen av disse umiddelbart setter Israel eller den palestinske ledelsen i et bedre eller dårligere lys:

• Vi vet ikke hva som foregikk på den israelske siden av forhandlingsbordet. Palestinerne kan (som israelerne) bare forholde seg til det som legges frem av motparten, gjetninger om hva som ligger bak, og deres analyse av høyst usikre scenarioer som kan følge neste utspill.
• Vi vet ikke hva annet inngikk i forhandlingene. Som selv The Guardian påpeker helt nederst i sin artikkel om saken, “Palestinian and Israeli officials both point out that any position in negotiations is subject to the principle that ‘nothing is agreed until everything is agreed’ and therefore is invalid without an overarching deal.” Palestinerne kan godt ha tilbudt mye et sted for å kreve mye et annet sted (slik også israelerne kan ha gjort), der begge parter visste at det dreide seg om en “trial balloon”.
• Vi kjenner ikke til sammenhengen disse utspillene inngikk i, heller ikke hva som skjedde etterpå.

Det er antagelig gode grunner til at hverken israelske eller palestinske forhandlere ville at disse detaljene skulle gjøres offentlig. Kadima ved Tzipi Livni hadde et langt klarere mandat enn dagens regjering til å forhandle frem en varig fredsavtale, og det virker noe usannsynlig at de lot griskhet ta overhånd. På sin side var Fatah ved Erakat under sterkt press til å ikke selge noe for billig.

Det er mulig jeg tar feil, men min forklaring har minst like mye for seg som Egeland og Butenschøn.

Jeg er langt på vei enig med både Heidi og Bård Vegar at demoniseringen av Assange har tatt helt av, men mest fordi den kommer Assange til gode ved at han fremstår mer som en martyr for ytringsfrihet (eller noe slikt) enn den sosiopatiske drittsekken han er. Hysteriet omkring ham virker så desperat at man lett tror at noen virkelig er redde.

Det er en PR-fiasko som jeg tror bare er spill for galleriet. Så polarisert som politikken (ikke minst i USA) er i disse dager, er det enkelte som alltid leter etter en Fiende som kan klandres for all verdens elendighet.

Når det er sagt, gjelder det å holde tungen rett i munnen om hva dette dreier seg om.

• Om USA hadde en helt perfekt regjering (hvilket den ikke har), ville det likevel vært behov for fortrolig kommunikasjon blant diplomatene. Det er et helt legitimt og lovlig krav at slik kommunikasjon holdes fortrolig.
• Det er idioti å tro at Wikileaks skaper en mer åpen diplomatisk prosess. Tvert i mot. SIPRNet vil enten endres drastisk, eller erstattes, slik at færre får tilgang, og det blir vanskeligere å laste ned data. Når Assange antyder at dette bare beviser at det er ugler i mosen, er han helt på jordet.
• Amerikanske lover om fortrolig kommunikasjon er blitt brutt, spørsmålet er bare av hvem, hvilke lover som gjelder, og hvilken jurisdiksjon som gjelder. Det er kompliserte juridiske forhold her, for lovene både om spionasje og landssvik er foreldet i forhold til elektronisk kommunikasjon.
• Amerikanske myndigheter er forpliktet til å gjøre alt de kan (på lovlig vis) for å stanse lekkasjene, helt uavhengig av det faktiske innholdet. Noe annet ville være helt uansvarlig. Norske myndigheter ville gjort det samme.
• Det å bryte lover for å fremme politiske mål kan være edelt, og det kan være usselt. Det kan være alt fra sivil ulydighet til terrorisme. Hvordan vi karakteriserer det, ser ut til å avhenge helt av om vi er enige med det påståtte politiske motivet. Jeg har ingen tvil om at de samme som hyller Assange nå ville vært sinte på ham om han publiserte opplysninger som de helst ville holdt fortrolig. (Jeg vil for ordens skyld berømme både Høyre og SV for sin åpenhet – om den ikke er eksemplarisk ennå er de godt på vei).
• Wikileaks har beundringsverdige formålsparagrafer, men det gjenstår å se om de lever opp til dem. Foreløpig ser det ikke slik ut. Lekkasjene har satt folk i forlegenhet, men de kommer ikke i nærheten av Pentagon Papers eller Watergate.
• Dette dreier seg ikke om ytringsfrihet. Det er såvidt jeg vet ingen som mener at det er galt å gjengi innhold fra lekkasjene.  Redaktørene i New York Times har en avventende positiv holdning til nyhetsverdien i avsløringene.

Foreløpig synes jeg Wikileaks har oppført seg mer skjødesløst enn idealistisk. I den grad at avsløringene skaper mindre tillit mellom diplomater, har lekkasjene faktisk økt risikoen for krig.

Jeg tror det er feil å gjøre Assange til enten en skurk eller en helt. Han er en person med alvorlige personlighetsforstyrrelser og må behandles deretter. Han bør roses for det han gjør som er nyttig og foraktes, helst ignoreres, for det han gjør galt.

Jeg er for eksempel langt mer interessert i avsløringene han har lovt i forbindelse med det amerikanske finanssystemet, der jeg har en mistanke om det virkelig er mange lik i lasten.

Her er det snakk om slike feil som bidrar til et unyansert, tendensiøst, eller på annen måte villedende inntrykk. Om noen ikke greier å stave Hadia Tajik riktig, bør det være litt pinlig for dem, men påvirker neppe folkeopinionen særlig.

Dette dugnadsarbeidet skal rette opp faktafeil, ikke dømme hva feilene kommer av. Det bør være rikelig med muligheter for trackbacks slik at folk kan lese kritikk, polemikker, og proklamasjoner på andre websteder.

Det må bli et dugnadsarbeid, for det er veldig veldig mye å ta fatt i. Det beste ville være om det var frivillige “vakter” som på forhånd meldte seg til bestemte dager, utgivelser, eller emner. Vi tagger med datoer, media, emner, og annet. Det hadde vært fint om vi etterhvert fikk til statistikk, og kanskje også priser.

Publikum skal kunne komme hit og ettersjekke ting de har lest, hørt, og sett i media. Hvis noe høres litt besynderlig eller overdrevent ut, kan det være at det er det.  Håpet er at journalister også titter her for å lære av sine feil og kanskje gjøre bedre neste gang.

Nå har jeg inntrykk av at Gooding selv er på den konservative fløyen i amerikansk politikk og forsvarer derfor noe han selv er enig i. Og det har han all mulig rett til å gjøre. Jeg finner meg selv langt mer på midten, men er til syvende og sist mer bekymret for Tea Party tendensene på høyresiden enn “big government” tendensene på venstresiden, enda jeg ikke er begeistret for noen av dem.

Men når det gjelder norsk pressedekning av amerikansk politikk, er jeg helt på linje med ham.  Amerikanske republikanere får regelmessig sine standpunkter og egenskaper karikert inntil det ugjenkjennelige i norske media.

Det er så jeg får inntrykk av at norske journalister forsømmer spesifikk sannhet for å få frem det de mener er en mer generell, overordnet sannhet. Antagelig at politisk konservative folk er intellektuelt og moralsk defekte. Og at USA, tross alle bevis på det motsatte, er det største trusselen mot menneskeheten. Publikum har visst ikke godt av nyanse. De blir forvirret av å sette seg inn i motpartens argumenter. De trenger nyheter servert på enkelt, velsmakende vis.

Som et Happy Meal på McDonald’s.

Det burde være elementært at man må kjenne de standpunktene de er uenige med. Det er dessverre blitt mer vanlig i Norge (og andre steder) å debattere stråmenn enn faktiske meninger. De som reserverer seg mot norsk “mainstream” må finne seg i å bli diktert hva de egentlig mener. Særlig hvis de er amerikanere.

Sammenstillingen har noe for seg.

Men realiteten er at Norge har et legitimt krav om at utenlandske diplomater skal følge norske lover. Vi er simpelthen nødt til å etterforske mistanker om lovbrudd. Ellers verdsetter vi ikke vår selvstendighet og våre rettsprinsipper. Uansett om disse har skjedd for å fremme saker vi er enige med, eller som gagner oss.

Her gjelder det likevel å holde flere tanker i hodet på en gang.

1. Om vi, av (legitim) frykt for politisk motivert overvåking har vingeklippet vår egen etterretningstjeneste. I så fall vil det ha tre mulige effekter:
   • Etterretningen blir for dårlig, og vår sikkerhet trues
   • Norske etterretningstjenester finner måter å bryte, eller omgå loven på
   • Vi overlater det ubehagelige arbeidet til utenlandske, helst allierte, etterretningstjenester
2. Om overvåkingen som foregår – forhåpentligvis av den lovlige typen – er rettet mot de målene som faktisk truer oss mest.
3. Om det er rett arbeids- og ansvarsfordeling mellom norske og amerikanske myndigheter når det gjelder etterretning i Norge.

Alle disse tre er aktuelle, relevante, og viktige spørsmål. Aviser, NRK, og alle andre som nå uttaler seg friskt, har ikke svaret på noen av dem, og det har forsåvidt ikke Hans Rustad heller. Vi kan bare spekulere, synse, legge frem påstander som vi bygger på skjøre premisser.

Hvis en litt falmende norsk kunstner vil ha oppmerksomhet og oppslutning (for ikke å snakke om økonomisk støtte fra skattebetalerne) så er det et emne som alltid gir utbytte, og det er å gjøre et eller annet mot Israel. Det finnes ingen grenser for hvor høylydt og grotesk det er, for budskapet er viktigere enn kvaliteten på kunsten.

Vibeke Løkkebergs film “Tårer i Gaza” er det det siste i en lang rekke slike innslag.

Det er mye som kan sies om emnet hun tar for seg, men ettersom norske sinn forlengst har gjort seg opp en mening om dette, er det ingen vits i å få frem et nyansert bilde. Og det vil jo heller ikke Løkkeberg. Dette er en film som taler med store bokstaver og mange utropstegn.

Det er imidlertid interessant å se på hennes debattform.

Mikael Godø, som synes det er nødvendig å innlede sin anmeldelse av filmen med å vise at han er minst like forbannet på Israel som Løkkeberg (og er etter alt å dømme en ekspert på urban krigføring), forteller følgende:

Petter Eide, generalsekretær i Norsk Folkehjelp, mente i Dagsavisen at filmen var «veldig dårlig», at den avpolitiserte konflikten og «klientifiserte» palestinerne. Løkkeberg og Terje Kristiansen (ektemann/produsent) svarte i kronikkform med å sitere Desmond Tutu, som har sagt at den som forholder seg nøytral i møte med urettferdighet, ender opp på overgriperens side. «Dette gjelder også deg, Petter Eide,» skrev de og ba ham «avkrefte at han ikke også var en Israel-venn».

og

Flere har påpekt det de kaller «juks» i «Gazas tårer», blant dem universitetslektor Hans Eirik Voktor, som ledet en paneldebatt med Løkkeberg i september og sa han hadde mistet tiltro til filmen etter å ha undersøkt den nærmere. Løkkeberg og Kristiansen slo tilbake i Rogalands avis — igjen via debattinnlegg — og mente han hadde «valgt å mistenkeliggjøre filmen og løper dermed overgriperens ærend».

I en debatt med Conrad Myrland, som er leder i Med Israel for Fred, forekommer følgende utveksling:

Myrland: Det er tydelig at filmen handler om å sverte Israel. Effekten av filmen blir at Israel fremstår som verdens mest brutale krigsmakt…

Løkkeberg: Men det ser man jo!

Myrland påpeker også at det er gjort grove og misvisende feil i oversettelsene av arabisk i filmen. Og etter at debatten mellom de var avsluttet, sa Løkkeberg seg til Myrland og sa “Du må ha et hjerte av stein.”

Flere ting er påfallende med alt dette:

• Løkkeberg bekrefter Myrlands beskyldning. Hun vil fremstille Israel som “verdens mest brutale krigsmakt”, enda hun overhodet ikke har grunnlag for en slik påstand.
• Hun setter likhetstegn mellom hennes utrykksform og innholdet det skal formidle. Det er som om jeg skulle malt et portrett av Kongen og beskyldt de som syntes bildet var dårlig (hvilket det helt sikkert ville vært) for å være antimonarkister, eller verre.

Med andre ord holder hun den politiske saken og de humanitære hensyn gissel for sin egen “kunst”. Hun vil ha seg frabedt kritikk, for den anser hun som suspekt. Alle som har noe å utsette på filmen hennes blir svar skyldige på moralske hensyn.

La meg si dette:

Menneskelige tragedier, som disse tre barna hun tar for seg, fortjener å bli tatt alvorlig. Hver eneste gang man slurver med fakta, roter til kontekst, legger frem forenklede ansvarsforhold, legger til ting for å dramatisere eller trekker fra ting som virker banale, så blir den reelle tragedien mindre troverdig.

Disse tre barna, sammen med altfor mange flere, er ofre for en krig og en konflikt som de ikke fortjener – og som jeg får håpe de slipper å arve. Jeg føler det veldig sterkt.

Når Løkkeberg gjør så slett håndverk med sin film at selv et velvillig publikum (hvilket i alle hovedsak norsk presse og akademia er til alt som er anti-israelsk) synes det blir for mye budskap og for lite fakta, så har hun skadet barnas sak. Når hun attpåtil beskylder kritikerne for å være på “feil” side i saken, så fornærmer hun barna.

Not shocking, since political surveillance has been all too prevalent also in Norway, for various reasons – some good, most bad – at least since WWII. As late as in the 1970′s (and who knows up until when), your professional career could easily be stunted because someone, somewhere, knew something. It was in you file, unknown to you, uncorroborated maybe, sometimes only a rumour. But it was still there, and someone knew. Or thought they did, because when the files were opened (those we know of), some was real, and a lot was laughable BS.

Jeg har ikke satt meg helt inn i Lund-kommisjonens arbeid, men i og med at bekymringen gikk på “politisk overvåking” var hele problemet at den politiske ledelsen i den til enhver sittende regjering brukte hemmelige tjenester til å kontrollere politisk opposisjon.

I den sammenhengen har den radikale venstresiden grunn til å være paranoid, og det er også den gruppen som har vært mest aktiv i anti-amerikansk aktivisme.

Men det er jo en forskjell her, og det er at amerikanerne synes forholdsvis lite interessert i å påvirke norsk politikk, men er derimot veldig interessert i å identifisere punkter i terrornettverk.

However, paying Norwegian ex-cops to spy on other Norwegians and report directly to the US government is more problematic than sharing information between each state’s secret services.

At det er tidligere politifolk kan være problematisk, men det kommer alt an på: om eks-politiet brukte fortrolige opplysninger i sitt arbeid for amerikanske arbeidsgivere. Om de utga seg for å være norsk politi. Om de brøt lover som de, av alle, burde ha kjennskap til. Men det er ingenting i veien for at tidligere politifolk kan ta seg det arbeidet de selv ønsker.

As an legal expert on the matter put it on Norwegian news last night: It doesn’t really matter whether someone somewhere in whatever department once approved this, as it should be clear to the US that no one would have the authority to cede the state’s independence.

Men dette er, som man sier på engelsk “to beg the question“. Hvis det er slik at norsk suverenitet er krenket, så har noen gjort noe galt noe sted. Men det vet vi ikke ennå – de juridiske sidene av saken som kommer fra “eksperter” (alltid et farlig begrep i slike debatter) som legger usikre antagelser til grunn. I alle fall har USA temmelig begrenset ansvar i å klarlegge hvem som fra norsk side som er bemyndiget til å gi slike tillatelser. Jeg antar at det finnes etablerte diplomatiske kanaler og protokoll for samarbeid innenfor etterretning.

Let’s turn this around a little: Is it OK for the Syria to pay Americans to spy on other Americans and report directly to the Syrian embassy? If not, is it OK for Canada or Israel to do so? Where do you draw the line?

La meg først si at norsk suverenitet gjelder likt overfor alle, enten de er allierte, venner, eller fiender. USA har ikke noe mer rett – juridisk eller moralsk – til å forgripe seg på våre lover enn Russland, Irak, eller Syria.

Men det kan – teoretisk sett – være lovlig for PST å dele opplysninger med andre lands politi og etterretningstjenester. Uten tvil er slik aktiviteter underlagt strenge restriksjoner. Men det vi snakker om her, er at USA har rekruttert norske statsborgere til å gjennomføre visse aktiviteter. Så er spørsmålet: var disse aktivitetene ulovlige? Eller bidro til ulovlige aktiviteter? Og i så fall: ligger ansvaret hos USA for å ha bedt nordmenn bryte lover, eller hos nordmennene som brøt lovene, eller begge deler?

These are valid – and interesting – issues. As a practical matter, spying goes on, of course. Even among friends. But that is a reason to think harder about it, not less.

Helt enig. I praksis foregår det stadig lovbrudd, og det vet alle. Som de mange spionutvekslingene tyder på, er spionasje og etterretning en egen bransje med egne spilleregler. Man slipper unna med alt mulig rart hvis man ikke blir tatt.

Amerikanerne gjør det de må og kan for å forebygge og etterforske trusler mot sine interesser. Det gjør også vi, om i langt mer beskjedent omfang. Kanske greier vi, eller er nødt til, å gjøre det uten å bryte lover. Men vi kan være sikre på at også Norge benytter seg av opplysninger som er innhentet på ulovlig vis.

Som samfunn er vi nødt til å etterforske alle mistanker om lovbrudd, enten de skal ha skjedd i et ærend vi støtter eller nyter godt av.

Jeg tror vi kan være sikre på at nå jobbes intenst for å finne ut to helt forskjellige ting: hva har egentlig skjedd, og hvordan ble det oppdaget.

Jeg skjønner jo at folk mener enkelte handlinger er så grusomme at de skal straffes hardere…Da mener jeg de bør sitte og pines i fengsel, så å si, heller enn å slippe unna med døden…jeg er ikke tilhenger av dødsstraff…Men jeg mener en del forhold burde kvalifisere til en faktisk livstidsdom. Det er verre for en forbryter å sitte i fengsel livet ut enn å få en dødsdom… Når det gjelder drap av barn, er det definitivt behov for strengere straffer. Tar du livet av en unge bør du få en straff du aldri glemmer… [det haster ikke med renovering av fengsler, fordi] Jeg mener en må gjøre noe med standarden. Jeg synes det er hårreisende at standarden i fengsel flere steder er bedre enn det man ser på sykehjem.

Til dette kommer det mange interessante reaksjoner.

VGs sammendrag av Listhaugs uttalelser er at “kriminelle bør pines i fengsel“, altså underforstått at det i straffen skal inngå direkte og overlagt pining (eller hur?).

Jeg mangler åpenbart fantasi, og forsto Listhaug derfor dithen at det å sitte i fengsel, å pines med frihetstap (så å si), er en verre straff enn å bli tatt av dage gjennom dødsstraff.

Om jeg misforsto henne, og at hun mente at pining bør inngå i fengselsstraffer, 1) kommer det ikke frem i resten av det hun sier, der hun sier at oppussing av fengsel bør få lavere prioritet enn oppussing av pleiehjem, og 2) gidder åpenbart ikke VGs journalist å stille et oppklarende spørsmål.

Det er visst gangbar journalistikk å fortolke sitatet på verst mulig måte, og det ville jo ikke gått om man stilte oppfølgingsspørsmål.

Så kommer Knut Storberget på banen og sier to ting.

• Det ene er at han (mis) forstår (med vilje?) Listhaug dithen at  ”hun ber om tøffere forhold i norske fengsler”, enda det Listhaug konkret ber om er lengre straffer. Listhaugs poeng synes å være at fengselsstraff er en “pine”, og i den grad det er det, er det tverrpolitisk enighet om at det er “pine” forbrytere (unntatt Arne Treholt, da) må finne seg i. Jo, og at bostandarden på pleiehjem bør være høyere enn i fengsel.
• Det andre er følgende “Vi ser også at det på noen områder bør være straffeskjerpelser, men vi må ha to tanker i hodet på en gang”

Altså er han enig med det Listhaug faktisk sa, men uenig i noe hun slett ikke sa.

Antagelig fordi Storberget sliter med tanken om at det går an å både være FrP-politiker og ha mer enn en tanke i hodet på en gang. Samtidig som han går og tygger tyggegummi samtidig. Til samme tid, altså.

Hvis det kommer Fremskrittspartiet, er det dumt, ondt, eller begge deler.

For den som ikke følger med, spekulerer Siv Jensen grovt på det. Hun legger frem en sak som hun vet media vil vri og vrenge til noe sensasjonelt. Så kommer hun på TV, der hun får oppklart og nyansert det. Dermed får hun oppnådd tre ting:

• Anledning til å legge standpunktet frem på en måte som hun vet har bred appell
• Undergravd troverdigheten til dem som kategorisk avviser alt som lukter FrP
• Forsterket inntrykket av at FrP er et offer i det politiske spillet

Og slikt blir det stemmer av. For Fremskrittspartiet, altså.

Man kan lure på hensikten med å utgi en barnebok der Siv Jensen fremstår som en demon. Markedet er for det første begrenset til dem som 1) allerede hater Siv Jensen (som om hat har en legitim rolle i politisk liv), og 2) ikke ønsker en saklig politisk debatt. Jeg har dessuten en mistanke om at det på sikt virker mot sin hensikt å formidle en slik karikert utgave av virkeligheten til barn.

Fremskrittspartiet gjorde jo også det eneste riktige i sin reaksjon på boken. Generalsekretær Mo sier

Jeg greier ikke å hisse meg opp over det. Fra tid til annen har både rapartister og andre gjort seg morsomme og forsøkt å selge ting på vår bekostning. Vi har trykkefrihet her i landet, og folk må få skrive hva de vil.

Det er en voksen reaksjon, og Mo vet utmerket godt at han tjener på det.

For folk vet jo – gjennom sin egen livserfaring – at man kan være enig med redelige, ordentlige folk som har kommet til en annen konklusjon om saker og ting. De kan mene mye rart om Siv Jensens person og oppfatninger uten å tro at hun vil innføre et blodig, rasistisk, og totalitært regime i Norge ved første anledning.

Elin Ørjasæter er i sin spalte om denne saken inne på politisk vold. Enten den rettes mot minoriteter i en atmosfære som er forgiftet av fremmedhat, eller mot politiske personligheter i en atmosfære som er forgiftet av demagogiske utspill som denne barneboken.

Det er faktisk to sider av samme sak, for vi bør ikke tåle å leve i et samfunn der politisk debatt ikke er fri, åpen, og fremfor alt saklig, og heller ikke et samfunn der folk som ser “annerledes” ut skal føle seg truet eller hetset. Bjørn Gabrielsen fikk aversjon mot FrP-hets da han la merke til at et publikum syntes det var komisk at Siv Jensen trengte politibeskyttelse. Han har det rette instinkt.

Storberget forsøkte nok å håve inn litt for mye politisk gevinst i å legge ansvar på FrP for skytingen på Hvalstad, men han hadde et legitimt poeng:

Man kan si de utroligste tingene i Norge (se bare på Nina Karin Monsen, Johan Galtung, og andre) uten å stå juridisk ansvarlig for det. Men man unnslipper ikke sitt moralske ansvar. Hvis man mistenkeliggjør asylsøkere som snyltere og verre, bygger man under rasjonalisering for vold.

Hvis man gjør politiske motstandere til totalitære djevler, bygger man også opp under slik rasjonalisering. Det er derfor Siv Jensen trenger politibeskyttelse, og det er derfor denne barneboken er uanstendig.