I en veldig viktig artikkel skriver Shankar Vendatam om de mest utbredte misforståelsene om fordommer. Problemet ligger i det som heter “reporting bias” dvs. at de færreste av oss erkjenner fordommer som ikke er akseptable i samfunnet rundt oss, eller for den saks skyld vårt eget superego.

Vendatam påpeker for det første det tåpelige i å tro at en person som tilhører i en gruppe automatisk er immunisert mot fordommer overfor den gruppen. For det andre mener vi at fordommer ikke er så farlige hvis de ikke er vondt ment.

Dette gir seg utslag i en del pussige ting som i hovedsak kan summeres under rubrikken “alibi”:

• Vi tror at ved å kvotere inn “mangfold” immuniserer vi oss mot fordommer.
• Vi argumenterer at hvis et medlem av en gruppe er enig i noe vi sier, så kan det vi sier automatisk ikke være fordomsfullt mot den gruppen

Slike alibi er forførende, for de har noe for seg. Det er klart at en mer mangfoldig gruppe vil ha flere og mer sammensatte synspunkter, og det er av stor verdi. Likeledes skal synspunktene til medlemmer av en gruppe verdsettes, og kanskje særlig hvis de er dissentere.

Men her i Norge tar vi det altfor langt, og det er oftest fordi vi er mer opptatte av å gjøre interessenter fornøyde enn å finne frem til det riktige, eller det beste.

Det verste med dette er ikke at vi oppnår langt mindre innenfor likestilling, m.v. enn vi innbiller oss. Det verste er at vi omgår nødvendige selvransakelser om individuelle og kollektive fordommer. For eksempel: har vi på noen ordentlig måte kartlagt fordommer nordmenn (alle typer nordmenn) har mot ulike innvandringsgrupper og deres barn? Hva med holdninger til homofile, religiøse minoriteter, menn, kvinner, folk med ulike dialekter, osv.? Vet vi hvilke grupper som er mest fordomsfulle? Hvilke som viser størst forskjell mellom uttalte fordommer og underliggende fordommer?

Som Vendatam viser, er dette målbart, men ikke på enkel måte. Men det er mye viktigere og gjennomgripende enn å kvotere og påstå ting. Og det krever motet til å innse at det er verre enn vi håper på.

I et politisk klima, og med en regjering, der det er vanlig å proklamere ambisjoner fremfor å oppnå resultater, ligger dette langt inne. Trolig må det noen grusomme begivenheter til for at vi skal våkne og ta det alvorlig.

Jeg gjorde det slik at jeg satte opp skype (vyerllc) med eget nummer (+1 908 741 4104, forøvrig), så satte jeg opp mitt amerikanske mobilnummer med forwarding til skypenummeret.  Dermed vil alle som ringer mitt mobilnummer i USA komme til skype, hvor enten jeg eller “voicemail” (“stemmepost?”) tar telefonen.

Idag ringte en venninne av meg i Norge til min telefon i USA. Telefonen ble viderekoblet til Skype, hun la igjen en melding som jeg hentet her. Jeg – som altså er i Norge nå – hørte på meldingen. Hun lurte på om jeg hadde norsk nummer. Jeg sendte henne en tekstmelding fra min norske telefon om at jada, her er jeg.

Det viser seg at man må bare må ha et mobiltelefonnummer for å være med. Jeg har riktignok et norsk nummer, men det er ikke på her i USA. 

Men har vi kommet dithen at det simpelthen regnes for gitt at man har et mobilnummer i Norge?

Trenger vår- og sommertøy. Veldig i tvil om jeg skal ta med meg veisykkelen eller nøye meg med terrengsykkel som står til disposisjon i Norge. Treningstøy som innbefatter slikt man trenger til løping, sykling, og svømming. Våtdrakt til svømmingen, ettersom jeg fantaserer om å lære meg å svømme i kaldt, åpent vann i løpet av våren og sommeren. Blir advart at det er kaldt nok med våtdrakt. Problemet blir sikkerhet. Får neppe noen med meg ut i vannet mens jeg svømmer omkring. Kunne jo trekke med meg en bøye eller noe slikt som jeg kunne klamre meg til hvis jeg ble sliten, osv. Kanskje med mobiltelefon i en vanntett beholder….

Da de skulle introdusere seg, syntes de det var obligatorisk å oppgi alder. Og den skikken har fortsatt. Av en eller annen grunn synes nordmenn at det er en relevant opplysning hvor gammel man er. Jeg aner ikke hvorfor. Skulle jeg høre mindre eller mer på en 27-åring enn en 67-åring? 

De eneste tidsskriftene som er omhyggelige med å oppgi alder i USA er sladrebladene. Der bemerkes runde år på mange ulike vis, og ikke minst hvor godt de holder seg på grunn av eller til tross for vaner med å røyke, drikke, ta narkotika, plastisk kirurgi, slanking, you name it.

Jeg skammer meg ikke over min alder, og det ville ikke være vanskelig for en riktig nysgjerrig person å finne det ut. Men jeg boikotter denne skikken her på denne bloggen. Av solidaritet, naturligvis.