Om man har tro på strategien om å isolere sårbare og så la sykdommen herje for å bygge flokkimmunitet hos oss andre, ville vi likevel gjøre som vi har gjort de siste ukene. Og løse noen gedigne logistiske problemer. Og frata mellom 25% og 40% av nordmenn grunnleggende borgerrettigheter.
Rent intuitivt har ideen noe for seg: i stedet for å trekke i nødbremsen for hele samfunnet, er det ikke bedre å beskytte de gruppene som er spesielt sårbare for høy morbiditet/dødelighet? Slik oppnås flokkimmunitet som gjør at ingen lenger er smittsomme og ekstrabeskyttelsen ikke lenger behøves.
Dette betyr i praksis en «omvendt karantene» der storsamfunnet er smittefarlig, og hermetisk forseglede samfunn er smittefrie. Det innebærer også en periode hvor storsamfunnet er hypersmittsomt og de smittefrie samfunnene er spesielt truet.
Teorien er grei, men er det praktisk gjennomførbart? Det er flere ting vi må få til i så fall:
Vi må ha kriterier for hvem som skal beskyttes. Overfladisk virker dette enkelt nok: eldre (men hvilken aldersgrense?) og de med sykdommer som gjør dem sårbare – hjertesykdommer, diabetes, kroniske lungesykdommer, andre med alvorlige sykdommer. Disse blir mer syke og dør oftere enn andre. Forskning.no har en artikkel som viser at en svært stor andel nordmenn er i risikogruppe, kanskje en tredjedel i følge NRK.
Så må sette av fysiske steder for disse, og for mange (alle) vil ikke nåværende bosted holde, for de er neppe tette nok.
Det mest kompliserte er at mange av de mest sårbare trenger hjelp og omsorg fra andre – alt fra små ting (handle, gjøre rent, osv.) til de som trenger hjelp til alt. Noen av disse er på institusjon, men mange bor hjemme og får hjelp av BPA (bruker styrt personlig assistent), venner eller (svært ofte) familie. Det er omtrent 150 000 årsverk i pleie og omsorg i Norge, og trolig mange flere ansatte (ettersom mye av dette er deltid)
For at det hele skal fungere, må også de som de sårbare er avhengige av, også regnes som sårbare. Det vil si: de må også plasseres i omvendt karantene.
Et konservativt anslag er derfor at minst én million nordmenn må beskyttes ved omvendt karantene. En femtedel av befolkningen.
Og da dukker det opp en del interessante beslutninger: skal man samle flest mulig på færrest mulig steder for å oppnå skalafordeler samle ekspertise og løsninger. På den annen side kan det være fordeler med å organisere det i «celler» for å redusere sjansen for at en glipp påvirker altfor mange. Skal vi ha noen få konsentrasjonsleire eller mange små fengsler? Og hvordan skal vi hjelpe pleie- og omsorgspersonale som havner bak karantenemurene og som ikke kan omgås sine nærmeste inntil det hele er i orden?
Det er også praktiske utfordringer med å få det i stand: for i hvert karanteneområde kan det ikke finnes en eneste smittsom person. Ettersom vi ikke med sikkerhet vet hvor snart en person tester positivt etter å ha smittet, så må det være en karanteneperiode forut for omvendt karantene med andre sårbare. (Dette blir veldig tydelig når det er utbrudd av COVID-19 i institusjoner). Dette krever noenlunde stabile forhold, hvilket vil uansett nødvendiggjøre de restriksjonene vi nå opplever.
Altså: hvis vi skulle gjennomføre strategien om å beskytte de mest sårbare, måtte vi finne løsninger som setter mellom 1 og 2 millioner nordmenn i fengsel over lang tid, påføre dem restriksjoner som i beste fall setter grunnleggende friheter i fare, og vil ta flere uker å iverksette.
Legg igjen en kommentar