Da det kom protester – særlig men kanskje ikke overraskende – fra norske jøder om bruk av begrepet «jødesvin» (et ord som i seg selv automatisk vekker forlystelse – i enkelte kretser) i en amatørmessig etterligning av South Park slags tegnefilm om en Scrabble-match mellom en rabbiner (?) og en annen, fikk de forklart av NRK: dette er satire, nemlig. Og det skal gjøre vondt. Så derfor.

Underforstått: her må NRK på banen og drive folkeopplysning for disse stakkarne som 1) ikke forstår humor, og 2) er så hårsåre at de protesterer. Såpass må de tåle.

Charlo Halvorsen fastslår, uten å grunngi nærmere: antisemittisme er det i hvert fall ikke. (Kjente antisemitter er uenige med Halvorsen om akkurat det, men ellers enige med ham at dette var storartet redaksjonelt stoff).

En kritisk tilnærming til dette, kremt, bidraget bør bygge på tre spørsmål:

  • Er dette i det hele tatt satire?
  • Er det i så fall god satire?
  • Bidrar det til jødefiendtlige holdninger?

Satire?

Ikke overraskende er det ingen allment akseptert definisjon på hva satire er. Mer eller mindre løst plukket via Google, finner vi:

  • «…the use of humour, irony, exaggeration, or ridicule to expose and criticize people’s stupidity or vices, particularly in the context of contemporary politics and other topical issues.» (Lexico)
  • «a literary work holding up human vices and follies to ridicule or scorn» (Merriam-Webster)
  • «chiefly literary and dramatic, in which human or individual vices, follies, abuses, or shortcomings are held up to censure by means of ridicule, derision, burlesque, irony, parody, caricature, or other methods, sometimes with an intent to inspire social reform.» (Britannica)

Den britiske forfatteren Will Self skriver på BBCs meningssider at:

«Whenever I’m presented with a cartoon, a piece of writing or a comic shtick purporting to be satiric I always interrogate it along these lines: Who does it afflict, and who does it comfort? If in either case the work is mis-targeted – so afflicting the already afflicted, or comforting those already well-upholstered – it fails the test, and will need to be re-classified, usually as merely offensive, or egregiously offensive.»

Om en forside i The New Yorker der Obama-familien ble fremstilt som skjulte muslimer, skrev Lee Siegel:

«…satire has always taken as its target conventions, sentiments and injustices that are universally recognizable and complacently accepted, and not at all hidden phenomena that have to be roughly revealed … In satire, absurdity achieves its rationality through moral perspective — or it remains simply incoherent or malign absurdity. The New Yorker represented the right-wing caricature of the Obamas while making the fatal error of not also caricaturing the right wing.. «

Disse tre definisjonene og to synspunktene får være tilstrekkelige til at vi kan formulere noen kriterier for hva som utgjør satire:

  • Satire latterliggjør laster, onder, feil, og andre menneskelige svakheter
  • Satire har et moralsk formål, det bruker altså ufine metoder til et godt formål, og helst skal det anvendes for å utjevne makt: det skal «comfort the afflicted and afflict the comfortable»
  • Feilen skal gjøres åpenlys, det skal ikke være mulig å misforstå poenget

Det er vanskelig å se hvordan tegnefilmen utretter noen av disse.

Antagelig skal filmen vise hvor ubehagelig det er for en Scrabble-spiller å bruke et ord som vil krenke motspilleren. Men det er ikke en last eller et onde, og den offisielle scrabble-ordlisten inneholder heller ikke åpenbart rasistiske begreper.

Det er heller ikke noe oppbyggelig i situasjonen som presenteres; snarere tvert i mot. «Rabbineren» latterliggjør spilleren som sliter.

Til sist er det ikke på noen måte åpenbart hva poenget med denne tegnefilmen er. I beste fall dreier det seg om to personer som finner seg selv i en kinkig sosial situasjon. Men det kan også dreie seg om hårsåre jøder, spillere som ikke kjenner til anagrammer, jeg aner ikke.

God satire?

Så det er tvilsomt at det er en satire i det hele tatt, og den er i hvert fall ikke god: den tar ikke for seg et politisk problem, eller maktmisbruk, eller noe annet som burde oppta oss.

Den er kanskje morsom hvis man synes sosialt vanskelige situasjoner er komiske, eller om man synes «rabbinere» bør holdes til spott og spe.

Jødefiendtlig?

Flere har i omtalen av dette stykket stilt et spisset spørsmål: hadde NRK tillatt seg å lage en video med samme poeng der skjellsordet rettet seg mot en annen gruppe? Jeg håper ikke at NRK tar utfordringen, men det er en øvelse de bør gjøre på kammeret.

I sin første versjon la NRK til oppfordring til å «tagge en jøde» på sosiale media, og den oppfordringen er nå tatt bort. Sett i sammenheng med innholdet ellers, er det nærliggende å tro at selve poenget med videoen var å provosere jøder, å sette ut et agn for å få frem «krenking». Denne nedlatende forklaringen om dette var «satire» som skulle «gjøre vondt» var nettopp hele poenget.

I så fall besto statskringkastingens underholdningsbidrag av å vise frem norske jøder ta seg nær av å bli omtalt som «svin».

Hvilket minner om Borats høyst satiriske innslag om Running of the Jew.