Med tiden kommer dette tallet, denne datoen til å bli mindre gjenkjennbar, mindre av et (negativt ladet) varemerke. Ikke alle kommer til å svare riktig på fremtidige quizer og historieprøver, det kommer til å konkurrere med andre Viktige Datoer, både bak og foran oss i dag.

Det ligger derfor et ekstra ansvar på oss å forvalte betydningen av denne datoen. Til tross for at vi ikke er helt enige – selv om vi så gjerne vil være det – hva denne betydningen er.

For noen – i første rekke de som var i livsfare og overlevde, ble skadd fysisk eller psykisk, pårørende – har dette betydningen av en dyp og skrikende tragedie. De som venter på at ting «skal bli bedre» uten at det egentlig føles slik, de som stirrer ned i avgrunnen altfor ofte, som merker at verden går videre uten at ting blir lyse igjen. Vi andre kan snakke i abstraksjoner, for disse gjør det seg gjeldende et konkret og ubeskrivelig tap.

For oss andre er det dette: vi vil ikke ha, og vi vil motarbeide et samfunn der slikt kan skje igjen.

Jeg er ikke sikker på om vi får det til. Som Øyvind Strømmen fint skriver det: det er for tidlig å si, åtte år etterpå.

22.07-massemorderen anså seg selv om en terrorist, en som brukte vold for å frembringe politiske endringer. Han og hans gjerninger var ikke produkter av annet enn seg selv; vi har frynsete, ekstreme politiske bevegelser i Norge, men han var en ensom ulv.

Likevel oppsøkte morderen støtte til sin forrykte motivasjon og fant det i debattklimaet den gangen. Han skrev sitt såkalte «manifest» i den forestilling om at andre ville kjenne seg igjen i det, kanskje verdsette det han gjorde, bli revet med av hans handlekraft. Han insisterte på, og fikk (!) taletid til vrøvlet sitt i rettsaken, selv om det var helt uvesentlig for skyldsspørsmålet.

Det er nærliggende å legge ansvaret for debattklimaet hos dem morderen mente var enige med ham, og enkelte har gjort mye av at han en gang var medlem av FrP. Derfor: motarbeider man tankegodset til dem som han mente sto ham nærmest, så motarbeider man et nytt 22.07.

Vi – ingen av oss – slipper unna så lett. Det hatet som ga massemorderen sine påskudd ligger ikke i en bestemt politisk retning, det ligger i at vi heller vil vinne en krangel enn finne frem til sannheten.

Det ligger i vår tendens til å polemisere når vi burde nyansere, å velge fakta som er beleilige for poengene vår, å unnskylde dårlige argumenter som tjener vår sak samtidig som vi nekter å se nærmere på gyldige argumenter som går oss i mot.

Det ligger i vår tro på at den som tar feil mesteparten av tiden aldri kan ha rett noen gang, at vi aldri har noe å lære av den som vi oftest er uenig med. Den ligger i å legitimere enkelte former for krenkelser og forargelse, men at vi latterliggjør andres.

Den ligger i å ha et likegyldig forhold til våre egen tendensiøsitet, våre egne bekreftelsesfeller, våre egne tankefeil som lett får støtte blant folk vi gjerne oppsøker fordi de gjør debatten enklere for oss.

Fremfor alt ligger det i at vi beundrer saftige formuleringer fremfor kritisk tenking, at paroler er så enkle og at virkeligheten er så vanskelig.

Og hvis du har lest alt dette og tenker at disse formaningene fremfor alt gjelder andre enn deg selv, så er du en del av problemet og ikke en del av løsningen.

For ekstremisme er fremfor alt enfoldig: det gjennomgående i all ytterliggående polemikk er hvor lite du skal pirke før det fengende detter sammen.