Leifern

Til figurativt stående applaus fra alle de som – uten å ha lest boken – avviser alt de antar Bruce Bawer har sagt i boken som kommer ut om seks uker, utviser Hjorthen et klassisk eksempel på reductio ad absurdum ved å trekke Julius Streicher inn i det hele. I følge Hjorthen kan prinsippene for ytringsfrihet trekkes så langt at selv Streicher – prototypen på den frådende, irrasjonelle, antisemittien i nazi-Tyskland – fortjener en unnskyldning slik at hans ære kan bli “gjenopprettet”.

• Julius Streicher benyttet seg slett ikke av ytringsfriheten for å fremme sine forrykte og hatefulle synspunkter, slik Hjorthen skriver. Det var motsatt: han brukte seg av den totalitære statens ytringsmonopol til å spre ondsinnet propaganda, vel vitende om at han ikke ville bli motsagt. (Allerede i 1940 ble han av sitt eget parti erklært “ikke helt tilregnelig”, men fikk takket være Hitler fortsette å besmykke seg med tittelen Gauleiter og dertil hørende uniform).
• Det kan naturligvis diskuteres om dødsstraff var en passende reaksjon på det han gjorde (antagelig ikke), men jeg tror de aller fleste i denne debatten er enige om at ytringsfrihet innbefatter ikke friheten til å oppfordre til ulovlige handlinger. Det kan antagelig diskuteres i hvilken grad Streichers handlinger oppfordret eller bidro til forfølgelser av jøder generelt og massemordene spesielt, men sammenhengen var mildest talt morderisk, og da faller det et spesielt ansvar på den som heier eller ved å tie samtykker.
• Å snakke om Streichers “ære” er i alle fall help malplassert, selv med Hjorthens satiriske (figurative) penn. Hvis det var noen han fortjente (og fikk, selv av sine nazistiske) partifeller, så var det vanære og hån.