Jantelisten
Personvern og datasikkerhet settes veldig høyt i Norge, men av en eller annen besynderlig grunn synes vi at alle skal ha innsyn i hverandres personlige økonomi.
Argument 1:
Da jeg klagde om dette på twitter, viste Andreas Halse til dette blogginnlegget til Sigve Indregard, som altså heter Oslo bystyre: en priviligert gjeng. Her viser Indregard at snittinntekten og -formuen i Oslo bystyre er godt høyere enn gjennomsnittet, og at Høyre og Fremskrittspartifolk er “de rikeste”.
(Lurer på hvor mange som er forundret over det?)
Motivet til Halse og Indregard er naturligvis å mistenkeliggjøre motivene til politikere som er uenige med dem, etter følgende logikk:
- Rikinger kan man ikke stole på. (Dette gjentas ad nauseam, så da må det jo være sant)
- Høyre og Fremskrittspartifolk er rikinger. (Hvilket bevises gjennom skattelistene)
- Derfor kan man ikke stole på politikere fra Høyre og Fremskrittspartiet. (QED)
Argument 2:
I en liten sak om Aftenpostens publisering av skattelistene, rasjonaliserer sjefredaktør Hilde Haugsgjerd denne beslutningen slik:
Hele det norske samfunnet er basert på at alle betaler inn skatt til fellesskapet, etter regler vedtatt av folkevalgte politikere. Åpenhet rundt skattesystemet og hvordan dette fungerer i praksis er en forutsetning for kontroll av og debatt. Det forutsetter offentlig innsyn i hva den enkelte betaler i skatt.
“Skattesystemet” består av lover, regler, og praksis, ikke minst i Finansdepartementet generelt og Skatteetaten spesielt. Skattelistene bidrar ikke til åpenhet omkring dette.
Skattelisten gir dessuten et ufullstendig bilde av hva den “enkelte betaler i skatt”, for det er flere typer skatt som ikke registreres der, og ikke minst ververdiavgift. Dessuten publiseres også skattebetalernes skattbare inntekt og formue, hvilket ikke burde være nødvendig i følge Haugsgjerds resonnement.
Det er vanskelig å komme utenom at de to egentlige grunnene for skattelistene er følgende:
- Misunnelse og mistenkeliggjøring. Det skal ikke gå upåaktet hen at noen tjener eller har mer enn andre. Hvis noen anses som økonomisk “privilegerte” er det lov til å tvile på deres oppriktighet.
- Angiveri. En person som melder lav inntekt og/eller formue og likevel kjører rundt i en ny Mercedes, skal “tas”.
Er dette noe vi vil være bekjent av?
(For ordens skyld: på enkelte områder bør det være åpenhet om folks personlige økonomi. Aksjeselskap skal melde hvordan de lønner og belønner ledelse og styre; politikere og andre som har offentlig tillit må også tåle offentlig innsyn i deres finansielle kilder og interesser; osv. )
Tanken er som følger:
Vi har et representativt demokrati. I et representativt demokrati har velgerne krav på å vite hvem politikerne faktisk er. Økonomisk bakgrunn og interesser kan ha betydning for de valgene politikere gjør, derfor er en naturlig del av åpenheten å vite om politikerne faktisk også er økonomisk representative. Jeg har like lite mot det, som jeg har mot en oppstilling av hvor vi som er bystyrerepresentanter bor i byen, eller hva slags utdanning vi har.
Motivet er altså ikke det du skriver det er. Dette er andre gang i løpet av en uke du tillegger meg andre meninger enn det jeg faktisk har, ved å vri på det jeg faktisk sier. Jeg skal ikke tillegge deg motiver for å gjøre det, bare konstatere at det er fryktelig vanskelig å føre en politisk debatt på det grunnlaget. Du får vurdere om du syns det er verdt å tenke over.
De to “argumentene” du trekker frem peker jo bort fra konklusjonen din. Hva er jantete med min faktaundersøkelse av hvem som sitter i bystyret? Jeg vil snarere hevde at denne typen innsikt er en nødvendighet i et demokrati. Til og med land som USA krever, enten lovmessig eller de facto, full åpenhet om politiske kandidaters økonomi.
Og argumentet til Haugsgjerd avfeier du — greit nok det, men det betyr ikke at “skattelisten er en janteliste hvis vi ser på to hovedargumenter for den”, slik du skrev på Twitter. Du underbygger ikke denne påstanden med et eneste ord. Det du sier er: her er to hovedargumenter, jeg er uenig, følgelig må mine argumenter være de egentlige begrunnelsene.
Hva med å bare leve med at det finnes flere begrunnelser?
PS. Jeg var usikker på om jeg skulle kommentere den påståtte argumentasjonsrekka mi i innlegget. Jeg viser til Andreas Halses kommentar for substans, og vil si til deg: den typen spekulasjon om hvilke argumenter som “naturligvis” ligger bak det som faktisk skrives er sjelden riktig, ikke særlig redelig og aldri smart. Angrip det jeg faktisk hevder, i stedet for å bruke denne argumentasjonsmalen:
a) konstruer en mening P som ingen har kommet med;
b) tillegg person A mening P;
c) konkluder med at A er en dust som mener P;
d) konkluder med at alt annet A gjør er suspekt ettersom A er en som mener P.
Stråmannsmodellen. Populær, men dust.
Den reelle tanken bak mitt stadig pågående prosjekt om å illustrere sosiologiske forskjeller mellom partiene i bystyret OG forskjeller mellom politikerne og befolkningen er nettopp det: å vise argumenter for at det fortsatt er opplysende å se politikk som klassekamp (noe forøvrig Erna Solberg mener er en “hårreisende” måte å forstå politikk på, sitat på Politisk kvarter), OG for å vise argumenter for at den politiske klassen som sådan driver av gårde fra folk flest.
I tillegg syns jeg det er artig, vesentlig og interessant å påpeke at partiet som hevder å være mest for “folk flest” ligner minst på folk flest over de fleste målbare kriterier.
Men jante? Det er det ikke. Jeg unner Andreas hver krone han får i lønn for den gode innsatsen han gjør. Men jo mer han tjener, jo mindre representativ blir han for interessene til de som valgte ham. Det mener jeg er riktig å påpeke.
Andreas, jeg inviterer deg selvfølgelig til å opplyse meg og andre om jeg har misforstått hva du egentlig mener. Og det er derfor jeg lenker til artiklene jeg diskuterer – det bør være helt åpent å komme til en annen fortolkning enn meg.
Og Sigve, å beskrive politikk som “klassekamp” synes jeg er mindre hårreisende enn teit, og banalt.
Det som dere begge synes å mene, har med hva som er “representativt” å gjøre. Men det må da være mange variabler som spiller inn annet enn skattbar inntekt og formue? Hva med utdannelse? Hvor de er født og oppvokst? Om de har barn? Om de har opplevd å miste noen de er glade i. Hva slags jobber de har hatt. Hva slags helsekriser de har gjennomlevd. Osv.
Men det som synes å ligge bak, er en fundamental misforståelse om hva et representativt demokrati er. Og den er det ikke alene om.
En politiker som skal representere sitt område (og ikke bare de som stemte på ham/henne) blir forhåpentligvis valgt ikke fordi han/hun ligner på et eller annet tverrsnitt av befolkningen, men fordi han/hun forstår behovene til det området best. Franklin Delano Roosevelt var såvisst ingen gjennomsnittsperson, og det var heller ikke Kennedy, eller Obama.
Det er for enkelt, nærmest banalt, å tro at skattbar inntekt og formue gir en indikasjon på hvor god en politiker er. Jeg er ingen FrPer, men de sier de er partiet for “folk flest”. Skal dere innbille meg at Jens Stoltenberg “representerer” den jevne mann eller kvinne? Jeg vil da at han skal vurderes for den innsatsen han gjør som en politiker, ikke hvem han ligner mest på.
Forresten, Sigve, mener du i ramme alvor at en “sosiologisk undersøkelse” kan bygges ene og alene på skattbar inntek og formue?
Leifern: Svaret er selvsagt nei på alle spørsmålene dine. Men samtidig er det etter mitt syn åpenbart at inntekt og formue vil inngå i en sosiologisk maktanalyse. Derfor viktigheten av åpne skattelister (og offentlighet om styreverv, gravende journalistikk, osv. osv.)
Det er helt greit at du er uenig i at klasseperspektivet er interessant, men jeg syns altså det motsatte. Det er en temmelig annerledes uenighet enn du beskrev i innlegget ditt, der du tok utgangspunkt i at jeg står for misunnelse, angiveri og mistenkeliggjøring. Jeg er glad vi har fått oppklart den misforståelsen.
Min innvending er ikke at klasseperspektivet er uinteressant. Min innvending er at det er det minste relevante i dagens politiske bilde. Det er simpelthen en avleggs modell i dagens Norge.
Dette med skattelistene er noe som forundrer meg, for jeg har ennå ikke funnet noen overbevisende argumenter for at det rettferdiggjør det bruddet det er mot grunnleggende private anliggender. Om jeg hadde truffet noen for første gang, ville det vært veldig uhøflig om jeg spurte om økonomiske forhold. Men vi synes det er helt greit å bare legge ut på nettet.