Pappaperm
Dette med å reservere ti uker av barselspermisjon til faren har mye for seg. Dette er ikke blant de (altfor mange) teite forslag som er populære politisk men tåpelige praktisk. Og jeg er absolutt mannesaksmann når det gjelder farskap.
Men jeg er ved refleksjon likevel mot det. Både av praktiske og prinsipielle grunner.
Det praktiske kommer av at den gruppen dette er ment til å påvirke: menn som ellers ikke synes de har “råd” til å ta seg fri for å være fulltidspappa en liten stund, sliter for det meste med barrierer som et “bruk det eller mist det” insentiv neppe vil løse opp. Et stort mindretall vil kanskje benytte seg av det når det blir tilbudt slik, men:
For alle dem som ikke gjør det, blir det altså ti uker mindre permisjon på moren. Med andre ord er det en god mulighet for at nettoeffekten blir færre uker brukt til foreldrepermisjon.
Hvis vi derimot stilte til rådighet et visst antall uker som begge kunne disponere fritt, ville de høyst sannsynlig gjøre det meste ut av det. Og fedre som kan, vil forhandle om flest mulig uker av potten. Hvis vi absolutt skal lage et insentivsystem, kunne vi gi bonusuker i den samlede potten hvis mor og far deler på den mer likt.
Det prinsipielle er også viktig. Vi, altså staten, fellesskapet, osv., har en samfunnsinteresse i å oppdra barn med så mye kjærlighet og forutsigbarhet som mulig, men vi er, og bør være, prisgitt dømmekraften til foreldrene til disse barna. Jo mer vi støtter dem, jo bedre jobb gjør de, og jo mer vi begrenser dem, jo mer komplisert blir det for dem.
