Leifern

I et svar til et tidligere innlegg av Johannes Due Enstad, skriver Jørgen Jensehaugen at Enstad har noen “gode poenger” som lider under at han har “totalt skivebom” på andre.

Her kreves det et noenlunde omhyggelig svar.

• Som bevis på at norske akademikere forskere slett ikke forsømmer sin hebraisk, trekker Jensehaugen frem tre akademikere som kan hebraisk, to av dem sogar såpass at de både skriver og snakker språket. To av disse forsker på israelske “settlere”, dvs. jøder som bor i C-områder utenfor den grønne linjen (det er ingen som kaller israelske arabere som bor i disse områder “settlere” eller “bosettere”.)
• Her har jeg faktisk også en kritikk av Enstad. For en som vil pårope seg virkelig ekspertise i dette feltet er det ikke nok å kunne rådføre seg med primære og sekundære kilder på hebraisk og engelsk. Han/hun bør også mestre skriftlig arabisk, og helst også kunne forstå flere ulike arabiske dialekter. Grunnleggende kunnskap til russisk, fransk, og også helst persisk, gresk, og latin burde også være en forutsetning. God kunnskap til både hebraisk og arabisk bør være en forutsetning for en master i området, og for en doktorgrad bør man kunne forstå nyansene i mange ulike kilder i disse språkene. Til etterretning krever man slik språkkompetanse på bachelor nivå på alle amerikanske universiteter der Middle Eastern Studies tilbys.
• Det finnes flere enn tre innenfor norske akademiske sirkler som kan hebraisk, og forhåpentligvis også noen som kan arabisk. Men ikke mange nok, og hvis jeg ikke tar feil bekrefter Jensehaugen Enstads sentrale poeng, nemlig at de nordmenn NRK, Aftenposten, og andre refererer til som “eksperter” ikke mestrer hebraisk, blant dem Hilde Henriksen Waage, som altså er professor i historie ved Universitetet i Oslo på dette felt.
• Jensehaugen savner en forklaring om årsakene til israelkritikken. For han mener at det her må være et enten-eller:

Hvis man går inn i forksningsfeltet[sic] med den målsetning om å kritisere Israel og konklusjonen styres av dette utgangspunktet, ja da er man i besittelse av en israelkritisk bias. Men, hvis man går inn i forskningsfeltet med et åpent sinn og konkluderer med israelkritikk på basis av empirien, da er man strengt tatt en objektiv israelkritiker.

• Her er det flere ting å ta fatt på:
  • For det første bygger all forskning, blant annet, på premisser og hypoteser. Premissene er faktorer som man anser som sanne inntil annet er bevist, og de bør være så uomstridte som mulig. For å sette det i sammenheng med israelsk historieskriving, er kanskje noe av det mest verdifulle bidraget til de såkalte nyhistorikerne, at de ristet på de premissene som israelsk historie har bygget på siden 1948. Hypotese er det som ved empiri skal bevises eller motbevises, og her kreves det et åpent sinn for at ens hypoteser godt kan vise seg å være usanne og må derfor forkastes.
  • Men som en vis gruk en gang skrev: “der udgangspunktet er som galest, blir tidt resultatene orginalest”. Bias, eller tendensiøsitet på norsk, er ikke noe så enkelt som at folk går inn med bevisste fordommer. Som oftest skyldes det at omstridte påstander aksepteres som premisser og aldri igjen settes i tvil. Om det er problemer i norsk akademisk miljø på dette og andre felt, skyldes det at man i et forholdsvis lukket miljø blir isolert om man går mot strømmen. Man kan jo i den forbindelse lure på hvor mange mastergradoppgaver og doktoravhandlinger ved norske universiteter bygger på slike spørsmål som:
    • I hvilken grad bærer Arafat/PLO/PNA ansvaret for sammenbruddet i forhandlingene opp mot den andre intifadahen?
    • I hvilken grad finnes det empirisk støtte for påstanden om at bosetningene hindrer fred?
    • I hvilken grad har palestinske myndigheter etterlevd kravene i Oslo-avtalen?
    • Osv. Disse er helt legitime spørsmål, men de blir sjeldent tatt opp i norsk media, og – jeg må anta – i disse akademiske sirkler Jensehaugen synes så godt om.
• Hva angår bruk av kilder, er det heller ikke så enkelt som at “israelsk empiri” automatisk gir en etterlengtet seriøsitet i forskningen – og ikke minst fremstillingen av forskningen – om Israel. For å si det veldig pent, burde en midtøstenforsker vite at Israel inneholder en stor spennvidde av meninger og forskning. Når jeg nå har gjort min obligatoriske plikt ved å medgi at Israel ikke er et perfekt samfunn og har opptil flere store problemer, skylder jeg også å gjøre oppmerksom på at den politiske og akademiske debatten om Israel, palestinere, jødisk liv, osv., er langt overlegen noe vi kan finne i Norge på noe område. Den er mer dynamisk, kreativ, informert, livlig, og av og til ufin enn noe vi nærmer oss i Norge. Jeg tror ikke jeg overdriver stort ved å si at den gjennomsnittlige universitetsutdannede israeler og palestiner kan langt mer om sin egen situasjon enn de aller fleste “eksperter” i Norge som media finner for godt å intervjue.
• Løsningen på tendensiøsitet går dermed på noe langt tyngre men også langt mer opplagt enn Jensehaugen foreslår, nemlig at man setter ærlighet høyere. Og da er det jo fint at Jensehaugen illustrerer dette poenget så godt i sitt eget tilsvar. Se bare her:
  • Benny Morris og etnisk rensing: Troligvis refererer Jensehaugen her til et intervju i Ha’aretz som jeg vil anbefale alle å lese veldig nøye. For det som fremstår her, er at Morris kvier seg for å bruke etnisk rensing selv, men medgår at det kan være et dekkende utrykk for det som skjedde. (Forresten, Jensehaugen, man bruker [sic] der den man siterer har skrevet feil, ikke når man er uenig med det. Og heller ikke når du feilsiterer). I alle fall skriver Benny Morris at dersom det var etnisk rensing, var det nødvendig, for alternativet hadde vært et enda verre onde (nemlig folkemord). Man kan være enig eller uenig i prinsippet, eller om det var anvendelig i 1948, men man om man ikke vil være tendensiøs, skylder man å gjøre leseren oppmerksom på hva poenget egentlig var.
  • Men det hindrer ikke Jensehaugen i å lene seg helt på premisset om “etnisk rensing” i det han skriver videre, og heller ikke å trekke frem “holocaust” som den eneste kontekstualiseringen på andre siden. Dermed så aksepterer han en tvilsom påstand (og bygger den på en kilde som motvillig bruker begrepet) som premiss, og bygger den andre (at holocaust er kontekstualiseringen som motparten alltid vil ha med) på en stråmann. Var han kjent med den fulle bredde i akademiske kilder om disse sakene, ville han visst at det er langt rikere kontekst enn akkurat disse to.
• Så avslutter han med dette: “Det er ikke forskernes feil at Israel utførte etnisk rensning i 1948, ei heller er det vår feil at Israel har okkupert Vestbredden og Gaza i over førti år eller at Israel bombet Gaza til grus i 2008/2009. Er det anti-israelsk å påpeke disse tingene?”
  • Det er ikke anti-israelsk å påpeke fakta, men slik Jensehaugen fremstiller dem her, er de så forenklede at de er villedende for en som ikke setter seg mer inn i sakene.
  • Det er ikke akademisk forsvarlig å late som en konflikt som denne bare har en virkelighet, eller en historie. Israelerne har sin side av saken. Det er mange ting å ta hensyn til her, ikke minst vår menneskelige tendens til å være etterpåkloke, at kildematerialer er begrenset, at vi noen beretninger simpelthen er mer fengende enn andre, og ikke minst våre egne fordommer – mot jøder, arabere, briter, osv.

Faktisk gjør Jensehaugen en grunnleggende feil i sitt første avsnitt når han skriver:  ”Hvis man går inn i forksningsfeltet med den målsetning om å kritisere Israel og konklusjonen styres av dette utgangspunktet, ja da er man i besittelse av en israelkritisk bias.”

Det er ingenting galt i å gå inn i et forskningsfelt med den hensikt å kritisere. Alle land og regjeringer, også Israel, trenger og fortjener kritikk. Men kritikken må være underbygget i fakta, den må være nyansert, og den må være rettferdig. Med andre ord må den være konstruktiv og helst heve nivået på debatten.

Dermed er ikke min kritikk av det som kommer frem av israelforskning først og fremst at den er tendensiøs. Det er at den er slett, uverdig, og bare undergraver ethvert håp vi som nordmenn har for å spille en konstruktiv rolle i å løse konflikten. Jeg får håpe at Jensehaugen har rett når han mener at det er unntak, men hans eget innlegg er ikke betryggende.