Kamerat Håheim og Israel
Stine Renate Håheim har vært på rundreise i “Midtøsten”. Det vil si, hun har antagelig landet på Ben Gurion flyplassen og reist fluksens til de palestinske områdene, der hun bl.a. har vært med på åpningen av ungdomsparlamentet – og fikk være med på hyldningen av “martyren” Yasir Arafat.
Hun skriver bl.a.
Israelsk politikk er fascinerende. Her sier man nemlig en ting, og gjør noe ganske så annet. Kanskje ikke så rart at FrP liker dette landet?
(Ingenting er vel mer tilfredsstillende enn å gi en liten kilevink til FrP og Israel samtidig…å, det er så fristende å gi tilsvar, men skal la være.)
Så kommer det en rekke klager over at Israel faktisk truer med å fortsette utbyggingen etter frysen er over, underforstått (dog kanske ikke av Håheim) dersom det ikke blir en fredsavtale.
Her er det noen kommentarer:
- Hva Israel faktisk gjør m.h.t. denne unilaterale kunngjøringen, gjenstår å se. Det Håheim klager over, er at israelerne synes å si to helt forskjellige ting. Selv om de faktisk ikke gjør det. De er temmelig konsistente. De sier at vi skal fryse videre utbygging på mesteparten av de omstridte/okkuperte områdene i håp om at dette får forhandlinger i gang igjen. Men hvis det ikke blir forhandlinger, gjenopptas byggingen.
- Hun omtaler også dette som dobbeltmoral. Men det er det heller ikke. Dobbeltmoral er når en part mener at andre regler skal gjelde for dem enn for andre. Som f.eks. at man ødelegger arkeologiske ruiner for en tidsperiode men vil at andre skal bevares for enhver pris.
- Forøvrig: Håheim utviser en forbløffende naivitet her. Israel vet utmerket godt at en tostatsløsning er uungåelig. Men alt det som foregår, fra begge sider, er et spill om tid. Israel vil (og det reflekteres i meningsmålinger derfra) ha en tostatsløsning, der en palestinsk-arabisk stat:
- blir etablert så snart som mulig, men den må
- forholde seg på fredelig vis til Israel
- være stabil og levelig nok til at også israelske arabere kunne tenke seg å bo der
- respektere jødedommens krav til Jerusalem, og også forsåvidt Nablus/Schechem og Hebron.
- Territorier og grenser er underordnet alt dette her. Det er plass nok til alle. Og ved en fredelig, varig løsning vil grensene uansett bli temmelig porøse. Dette er folk som vet verdien av handel.
- Jeg er selv mot utbyggingen på Vestbredden av flere årsaker, men man bør forstå at de finner sted hovedsakling av to grunner:
- For å sette press på det palestinske folket om å presse sine ledere til å få igang forhandlinger igjen. Israel har forstått at Abbas ikke har evnen og Hamas ikke har viljen til å gå inn i reelle forhandlinger, og at det eneste som nytter er at palestinerne selv oppdager at reelle forhandlinger og harde kompromisser er bedre enn fortsatt konflikt med usikkert utfall.
- For å få til intern forsoning med to politiske minoriteter i Israel: de som mener at Israel har krav på hele er mesteparten av Vestbredden/Judea og Samaria, og de som har gitt opp troen på at araberne frivillig vil godta en jødisk stat som nabo.
- Nå er det Abbas som har avvist Netanyahus innspill som grunnlag for noe forhandlinger. Dette ser ikke ut til å plage Håheim, selv om det åpner milevidt for at haukene i Israel kan faktisk presse hardere for enda mer bosetninger.
- I bakgrunnen foregår det naturligvis forhandlinger på kryss og tvers, og dette vet israelere, palestinere, amerikanere, syrere, egyptere, og omtrent alle bortsett fra “eksperter” i Norge.
- Jeg finner det forøvrig forbløffende at AUF, Arbeiderpartiet, SV, osv. velger å vise solidaritet med den palestinske politiske ledelse. Hamas står for et fascistisk styresett som knapt noen sivilisert person vil være bekjent av, og Fatah er både ekstremt og korrupt. Jeg synes selv at palestinerne både trenger og fortjener langt bedre ledelse, men der står jeg visst ganske alene.
