Leifern

De viktigste politiske sakene er vanskelige å finne ut av, og enda verre å løse. I Norge går de på emner som velferdssamfunn, integrering av ulike etniske og religiøse grupper, samferdsel, miljøvern, og mange flere. Nettopp fordi de er vanskelige må og bør det være uenighet om dem.

Håpet om at disse problemene løses på en ordentlig måte reduseres ved at debatten tar useriøse vendinger. Og dette skjer ved at folk – journalister og politikere, hovedsaklig men ikke utelukkende – forlater en konstruktiv tilnærming for å kortsiktig score politiske poeng.

I hovedsak går det ut på at de er uærlige og uoppriktige. De er uærlige (og ofte mest med seg selv) når de ser ting slik det passer dem å se dem, i stedet for hvordan de faktisk er. De er uoppriktige når de unngår å fremstille de momentene og nyansene som skal til for å få dannet et fullstendig, utdypende bilde av problemet.

Useriøsitet kjennetegnes først og fremst ved det som på engelsk kalles “rhetorical fallacies”, og en god oversikt over disse er å finne her.

Alle politikere begår av og til retoriske feil som går på bekostning av deres seriøsitet, og alt for ofte tjener de politisk gevinst på slike forseelser og forbrytelser.

Men det kunne være interessant å se hvilke politikere, og i hvilke partier, som oftest begår slike feil. Ettersom man ved analyse burde kunne vurdere det saklige innholdet i en argumentasjon, bør dette (i teorien) kunne måles. Ikke lett, men verdt et tankeeksperiment.

På stående fot kan jeg komme på følgende  brudd som er utstrakte i norsk politikk. Jeg tar med eksempler fra begge side av det ideologiske spektrum:

• Populisme - man sier ting som folk liker å høre, men som ellers mangler konsekvens. Eksempler er å avskaffe bompenger (fra et parti som vil beskatte forbruk heller enn inntekt), eller å trekke norske styrker ut av Afghanistan (fra et parti som motsetter seg fascisme).
• Mistenkeliggjøre den andres motiver – de som er uenige, er moralsk eller intellektuelt på jordet. Eksempler er “parti X vil bare gjøre rikingene rikere” eller “parti Y er mot privat næringsliv”.
• Dogmer foran virkelighet – der kartet ikke stemmer overens med terrenget, må det være terrenget det er noe galt med. Eksempler er “private aktører er alltid mer effektive enn offentlige” eller “de som er profittmotiverte vil alltid yte dårligere tjenester”.
• Uærlighet om harde realiteter – at man unngår å si ting som egentlig alle burde være klar over. For eksempel: det norske landbruket slik vi kjenner det er under avvikling.
• Paroler uten utdyping: man sier ting som høres bra ut i generelle vendinger, men det mangler en forklaring på hva det egentlig betyr. Eksempel er “nei til salg av Norge” eller “Norge for nordmenn”.

Alle er henfalne til slike synder til tider. Men de er mer utbredte i:

• Frynsene, altså de som er på ytterliggående fløyer i det politisk-ideologiske spektrum
• Særinteresser, altså de som har mandat til å fremme en gruppes interesser på bekostning av alle andres

Når det er sagt, kommer ofte de beste og mest seriøse innslagene nettopp fra disse gruppene. Frynsene er mer uredde for orginale synspunkter og radikale forslag, og de er om ikke alltid riktige så likevel verdifulle. Særinteressene nyanserer debatten om de er flinke ved å få frem flere synspunkter enn dem som vanligvis kommer frem.

Og ofte har de største partiene lettest for å bli late i retorikken fordi de jobber så hardt med å holde på det indre samhold. Her er det republikanske partiet i USA et typeeksempel.

Min refleksjon var at det burde kunne gå an å sammenligne partiene utfra hvor ofte de – og deres representanter – kommer med argumenter som beviselig synder mot sunn retorikk. Og hvor viktig slik argumentasjon er for deres overordnede verdiforslag.

Dette går altså ikke på hva man er enig med, for som sagt anser jeg ærlig uenighet som helt essensielt for et demokratisk, progressivt samfunn. Men det går på at vi holder hverandre ansvarlige for å holde debatter som fører til løsninger på vår tids største problemer.