Nei, regjeringen er til å tjene og ikke styre
Utveksling på twitter mellom meg og Andreas Halse (Ap):
@andhalse: Kult. Flyplassen Schönefeld i Berlin kalles opp etter Willy Brandt.
@leifern: vel, en skole, SPDs hovedkvarter, og nå en flyplass. Han viste sin storhet først som borgermester i Berlin.
@andhalse: Jepp, Brandt var viktig i Berlins historie, og ikke minst en avgjørende kraft for at SPD klarte å vinne makt i Tyskland.
@leifern: liker ikke dette med å “vinne makt” – partier vinner tilliten til å tjene hele folket som deres regjering
@andhalse: Når man vinner valg vinner man jo makta. Du har et retorisk poeng jeg ikke helt ser poenget med.
@leifern: det er veldig synd at du ikke ser den nyansen, for den er helt vesentlig for et demokratisk samfunn.
@leifern: det Willy Brandt bør huskes for, var hva han gjorde for sitt land, ikke at han vant valgkamper.
Videre vil jeg kommentere:
- Det er typisk Arbeiderpartiet at de setter valgkamp foran landets beste. Fritt etter min hukommelse, greide Gro Harlem Brundtland tidlig i 1981 å forklare for NRK at hennes regjerings viktigste oppgave var “at Arbeiderpartiet vinner valget”. Hun var jo leder for Arbeiderpartiet den gangen, men hun ble spurt som statsminister.
- Dette med “å vinne makta” har en viss revolusjonær klang men er ellers ganske misvisende. I den grad at et politisk parti har makt, er det begrenset av grunnloven. Og vår grunnlov begrenser regjeringens makt ganske betraktelig, hovedsaklig fordi Stortinget (hvis medlemmer faktisk ikke sitter på vegne av sitt parti, men for sitt fylke) kan avsette etter forgodtbefinnende en hel regjering eller deler av den.
- Man vinner dermed ikke makta i et valg, man gjør seg derimot fortjent til å tjene landets interesser som regjering, med Stortingets tillit.
- Forskjellen mellom det “å tjene” og “å styre” har stor mental effekt. I skandinaviske konstitusjonelle monarkier er det monarkene som har tatt det inn over seg, men ikke enkelte politikere. Sosialister og sosialdemokrater, med sine revolusjonære (og avlegse) ordvendinger, er mer åpne om denne misforståelsen, men den gjør seg nok gjeldende hos enkelte i andre partier som også tror at de konkurrerer om makt og ikke verv.
Her kan man åpenbart komme med et langt filosofisk svar. Jeg syns du overfortolker det jeg sier, og for så vidt politikernes ønske om makt.
Politiske partier lager politiske programmer, og legger dem fram for velgerne i valg så de kan så hva de ønsker gjennomført (det er langt fra så enveis, men det illustrerer poenget). Vi tjener våre velgere best gjennom å få gjennomslag for mest mulig av det programmet vi foreslår. Ergo søker vi makt gjennom demokratiske valg for å kunne få til det vi har forpliktet oss overfor velgerne til å gjennomføre.
Willy Brandt er et godt eksempel. Gjennom 20 år etter krigen hadde SPD vært helt uten evne til å vinne valg, og fikk dermed ikke gjennomslag for sine politiske saker. Brandt klarte å forandre partiet så de fikk oppslutning fra langt flere. Det innledet en gylden periode for SPD, som satt i regjering fra 66-82. Det ga dem en stor mulighet til å gjennomføre reformer til beste for vanlige folk, nettopp fordi de hadde makt. Det er ikke noe galt i å ha makt, så lenge man vinner den demokratisk, og den forvaltes nennsomt.