Leifern

Hege Ulstein har våget seg utpå debatten om ruspolitikk igjen og snakker om fri heroin for avhengige. Det føles for mange som en kapitulasjon, at vi på en måte gir opp på vegne av de narkomane ved å holde deres avhengighet ved like. Er det ikke bedre å få dem på fote igjen, spør man.

Etter det jeg kan se, står vi overfor en ganske dyster situasjon med narkomane, og særlig heroinmisbrukere. Mens de er narkomane, lever de et helt- eller halvkriminelt liv helt i marginene i samfunnet, der de gjerne forsømmer andre grunnleggende behov, som mat, husly, hygiene, osv. De får det stoffet de finner og har råd til, hvilket vil si det ofte er urent og farlig. De har lite kontroll over dosene, og dør følgelig ofte av overdose. Særlig i det de har tilbakefall fra en velment avrusning. Jeg vet ikke hvor mange som faktisk blir rene for godt, men det er en liten andel. Og de fleste av dem er vrak for livet.

Vi har forsøkt å begrense tilgangen til narkotika, uten varig hell. Vi har også forsøkt å overbevise folk om at hasj, heroin, amfetamin, osv., er alt like jævlig, uten at det ser ut til å ha overbevist særlig mange.

Jeg vet ikke riktig hva svaret er. Dette er et flokete problem, men når en tilnærming har vært forsøkt i flere tiår uten å lykkes, er det kanskje på tide å se på de mest grunnleggende premissene.

Det kommer for eksempel ikke frem hva som er mest skadelig for samfunnet: all kriminaliteten som følger av at narkotika er ulovlig, eller narkotikabruken i seg selv? Eller: hva er farligst for de narkomane: narkotikaen eller den livsstilen som følger av at de må dypt under jorden for å holde på med narkotikaen?

Det går an å si det slik: å få bukt på narkotikamisbruk vil ta tid, en del prøving og feiling, og ikke lite kreativitet. Tyve år før det virkelig monner, men vi vet ikke helt sikkert ettersom vi vet ikke hva løsningen vil bestå i. I mellomtiden må vi lindre de sosiale og menneskelige skadevirkningene mest mulig og stille oss det ærlige spørsmålet hvordan vi gjør det?