Vold i pleiehjem
I går ble min funksjonshemmede sønn slått av en gammel, senil mann. To ganger, og hardt. Jeg nevnte det på twitter og fikk vite av andre der at vold i slike institusjoner faktisk er vanlig. Og at, huff, det er da for ille å “bure” folk inne som oppfører seg slik. De burde læres å ikke slå, troligvis gjennom adferdsterapi.
Om det viser seg at en av personalet slår en pasient, vil jeg tro at det blir et ramaskrik uten like. Den voldelige vil få sparken, bli siktet, straffet, og kanskje helst kjeppjages en stund. Men om en medpasient slår, skal vi ha omsorg for den voldelige. Det er bare det at offeret er like fullt slått og traumatisert.
Vi er med andre ord lite interessert i hva offeret opplever og også i å beskytte fremtidige ofre mot mer vold. Vi er mest interessert i å om utøveren også kan sies å være et offer.
Dette betyr ikke at voldsutøvere står uten behov og rettigheter. Noen er utilregnelige og forstår ikke forskjell mellom rett og galt. Men det må komme et punkt for behovene til medpasienter, personale, og besøkende er viktigere enn rettighetene til voldsutøvere, uansett hva volden kommer av.
Hvor det punktet er, kan diskuteres. Men nå diskuteres det lite utenfor de veggene der personale må ta slike tunge beslutninger, vel vitende om at de kan kritiseres for å “bure inne” vanskelige pasienter.
Det burde være rimelig opplagt at personalet på pleiehjem og andre institusjoner har en rekke midler mot vanskelig adferd, og særlig slikt som går ut over andre. Og det er vel også opplagt at jo vanskeligere adferden er, jo mer tid og innsats vil gå med til tiltak som ikke innebærer tvang eller neddoping.
Det er lett å pålegge personal lovgivning og retningslinjer som forbyr – eller setter en høy terskel for – tiltak som i praksis nøytraliserer adferd. Men med mindre det ordnes med mer personal og mer trening, vil slike tiltak si at behovene til andre pasienter forsømmes fordi man må ta seg av dem som oppfører seg umulig. Og at sikkerheten til personale, og andre pasienter, og besøkende, også forsømmes.
Vold mot forsvarsløse er forferdelig, uansett hvem som utfører den. Men du sier: “Vi er med andre ord lite interessert i hva offeret opplever og også i å beskytte fremtidige ofre mot mer vold. Vi er mest interessert i å om utøveren også kan sies å være et offer.”
Hvorfor er du så sikker på at det er dette som er problemet? Altså, at det er overdreven sympati med de utagerende pasientene som gjør at en del institusjoner ikke håndterer utagering?
Alle har krav på en human behandling i våre institusjoner. De feiler grovt dersom de ikke klarer å beskytte beboerne mot hverandre. Men de feiler like grovt dersom de bare “burer inne” (som det ble sagt på twitter) de utagerende uten videre refleksjon og tiltak.
Jeg tror ikke overdreven sympati med de utagerende er problemet. Jeg tror heller du er inne på det på slutten av innlegget ditt, når du snakker om ressursmangel.
Jeg tror ikke det var noen som ville bure dem inne uten videre refleksjon og tiltak. Spørsmålet er hvor mye skade skal en voldsutøver få til før man gjør ting som garantert beskytter andre (enten de er forsvarsløse eller ikke).
Prinsippene her kan man lett bli enige om, men praksis viser seg å være vanskelig.
Det jeg konstaterer, er at det ser ut til at vi gjør mindre for å beskytte ofre hvis overgriperen også er et offer. Hvis jeg hadde slått den gamle mannen tilbake, ville jeg – med rette – ikke fått lov til å sette min fot i pleiehjemmet igjen. Ikke for å straffe meg, men for å beskytte ham.
Dette er et overgripende fenomen som ikke bare gjør seg gjeldende her. Norsk folkeopinion har en pervers holdning til offerrollen.
føler meg nødt til å gjenta fra twitter:
demente som utøver vold i institusjon ER ofre. ofre for dårlig omsorg. de som blir slått er selvsagt OGSÅ ofre. KOMMUNENE har ansv.
la meg utdype: dersom en dement (“senil” er upresist) mann begår en voldshandling, så er han ikke tilregnelig. kan neppe varetektsfengsles, f.eks. de demente er alvorlig syke mennesker med ekstremt stort omsorgsbehov. kan under ingen omstendighet sammenlignes med en voldsforbryter.
de ansatte på institusjonene har SVÆRT FÅ maktmidler å benytte. man kan gripe inn i en konkret situasjon for å avverge skade, og der stopper det ofte.
min påstand: voldsepisoder blant demente skyldes først og fremst at de får for dårlig omsorg. det kan handle om det fysiske bomiljøet som ikke ligger til rette, at demente bor sammen med ikke-demente, og kanskje mest av alt: de demente har et ekstremt behov for pleiepersonale, KOMPETENT pleiepersonale.
selvsagt skal man ikke bagatellisere de som blir ofre for dementes voldsutøvelse. men jeg står fast på at den demente gjerningsmann er et offer, og må behandles deretter. de har svært ofte alvorlige psykiske problemer. bedre omsorg for voldelige demente vil være den beste måten å redusere vold på.
jeg har selv jobbet med demente i mange år (fram til 2008), først som assistent og senere som hjelpepleier. jeg har selv bevitnet mange voldsepisoder, og hørt fortalt om slike på en daglig basis fra kolleger.