Leifern

Når man diskuterer konflikter, særlig de av den langvarige typen, så blir det mye frem og tilbake om historie, hvem som gjorde hva mot hvem og når, hvilke krav er mest overbevisende, hvem som er mest umoralsk, osv. Og hvis en utenforstående (eller en som er en part, forsåvidt) setter seg inn i historien med et åpent sinn, vil de oppdage at det er mange historier som kan fortelles og som er like sannferdige, fra det ene eller andre ståsted.

Men det viktigste i en væpnet konflikt er å få slutt på den. Og da har historiske debatter en viss verdi hvis man kan enes om en, samlende versjon. Men om det er umulig, gjelder det å se fremover.

Og da blir det praktisk. Da dreier seg om tillitsbyggende tiltak, og jo mer intens konflikten er, jo mer beskjedne de blir. Det gjelder å få orden på hva som er grunnleggende og hva som er symptomatiske motsetninger. Fremfor alt er det viktig å ha for seg at enhver fred er bedre enn en fortsatt krig.

Men fred er ikke bare at man slutter å kjempe. Både på arabisk og hebraisk er ordet for fred (henholdsvis ? ? ? og ???? ) henspiller på at ting er hele (i motsetning til brukket eller fragmentert) og harmonisk. Og dette får man ikke til med erklæringer, enighet, eller tunge kompromisser som påtvinges den ene eller andre parten.

For å ta det spesifikt med Israel og palestinerne, foregår det konkrete feil på begge sider.

Israelsk politikk har lenge vært seierherrenes politikk (slik den også var for de allierte etter annen verdenskrig) i og med at man har regnet med at palestinerne etter hvert må simpelthen ta til takke med det Israel finner for godt, eller finne seg i en evig konfliktsituasjon. At selv Sharon snakket om “okkupasjon”, at nyhistorikerne får bredere aksept, og at de fleste israelere går inn for en tostatsløsning, er positive om kanskje ikke helt overbevisende tegn.

Palestinske holdninger har alltid vært at bare seier vil rettferdiggjøre lidelsene de er blitt påført. Dermed er videre krigføring (med alle tilgjengelige midler) et akseptabelt middel selv om det bare fører til mer lidelse. For mer lidelse, flere martyrer, øker prisen, og dermed belønningen for alt strevet. Her er det vanskeligere å se lyspunkter, selv om venstresiden i Israel stadig løfter eksempler på at selv Hamas er litt mer på gli.

Dette er i det offentlige lys, og det er alt de fleste nordmenn kan forholde seg til. I bakgrunnen foregår det naturligvis masse dialog mellom israelere og palestinere både på høyt og lavt nivå. Og jeg vil tro . uten at jeg har empiriske fakta bak dette – at de aller fleste israelere og palestinere (som jeg har erfart som langt mer modne og realistiske enn nordmenn som blander seg inn i dette) vet utmerket godt hva som er ekte, og hva som er spill for galleriet.

Dermed er europeere, og kanskje særlig nordmenn, nyttige idioter for separatistene på begge sider.

For palestinske hauker er det utmerket at norsk folkeopinion presser den norske regjeringen til å ha en kritisk slagside mot Israel, samtidig som palestinerne likevel kan klage på at Norge tross alt ikke gjør nok, ettersom Israel ikke fløtter seg.

For israelske hauker er det også utmerket at norsk politikk og offentlig debatt karakteriseres av en nær forbløffende uvitenhet og naivitet, ettersom det gir grunnlag for å avvise norske innlegg i sin helhet. For de blir bare så teite. Den foreslåtte NTNU-boikotten var et typisk tilfelle, og den kommer uforsonlige israelere til å bruke mot Norge i lang tid fremover. Det som man kan begynne å lure…

Dermed gjør norsk folkeopinion og i dens forlengelse norsk utenrikspolitikk mye for å forlenge konflikten. Den naive kynismen overfor Israel, og de nær-rasistisk lave forventingene til palestinere, gjør at vi lager mye bråk, som skaper mer uforsonlighet, som igjen bare tjener radikale elementer. Men slett ikke fredens sak.

Det blir mye bedre utsikter for fred i det øyeblikk omverdenen slutter å være krigshissere. Israel kommer ikke til å flytte på seg. Den er der for å bli. Likeledes kan man ikke håpe på at palestinerne plutselig assimileres i andre arabiske land. Norge, sammen med andre land, kan bidra enormt til en rikere og bredere dialog mellom partene. Vi kan innestå for noen små, enkle tillitsbyggende tiltak ved å uavhengig og upartisk være monitor for ordningene. Det kan være pizzalevering fra Gilo Beit Jala. Alt som funker hjelper.

Men i all den tid norsk folkeopinion dreier seg hovedsaklig om å 1) demonisere alt israelsk, og 2) bygge under palestinernes side av historien uten å ta hensyn til israelernes, så har Norge ingen troverdighet hos palestinerne (som faktisk vet bedre) og israelerne (som med god grunn føler seg støtt).

Debatten kan med enkle grep gjøres mer nyansert, om enn over tid. Avisene, og særlig Aftenposten, kan trykke kronikker som er mer opplysende og mindre polemiske. NRK bør i det minste ha programmer som synliggjør nyansene innenfor israelsk, og forsåvidt palestinsk debatt om emnet. De bør intervjue færre venstreradikale “eksperter” og flere anerkjente akademikere. Arbeiderpartiet, og de andre seriøse partiene bør ha en periodisk gjennomgang av sin politikk der de utpeker eller innkaller djevelens advokater. Studier i emnet på universitetsnivå bør gjennomgås av et bredt sammensatt panel av internasjonale, anerkjente eksperter, og ikke bare de Morten Levin og Hilde Henriksen Waage er enige med.