Leifern

Dette var visst et ledende tema i dialogmøtet på Litteraturhuset, som jeg bare har fått referert tredjehånds eller noe slikt. Heidi Helene Sveen syntes alt dette ble for vagt, og utfordret meg (som naturligvis bare kommenterte hele premisset) om å gjøre det mer konkret. Det hun visst er mest skeptisk til, er sammenligningsgrunnlaget.

Så, for å ta det først:

Dagens USA er hovedsaklig bygd opp av immigranter (på godt og vondt, med tanke på både skjebnen til de innfødte og slaveri). De har kommet fra ulike land i ulike bølger, beskjeftiget seg på ulike måter, og etterhvert har det dannet seg en amerikansk identitet som er – i store trekk – uavhengig av religion, etnisitet, og noen ville si, språk. USA som republikk ble riktignok unnfanget av britiske protestanter, men i viktige øyeblikk ble dette brutt, mer og mer. I tillegg er jo USA langt større på alle måter, har mer allsidig næring, osv.

Norge er en langt mer partikulær statsdannelse. Vi syntes at forskjellene mellom dansker og svensker ble for store til at vi kunne holde ut sammen med dem. Vi innlemmet like godt konformitet i Grunnloven, der det for eksempel er en statskirke. Og Norge er det eneste landet i verden der et språk har to målformer, og at vi faktisk synes det er en viktig skilnad. Og så er jo Norge langt mindre, selv om det må sies at det er en del geografisk mangfold.

Det går vel an å måle effektiviteten på integreringen av nye innvandrere ved å svare på spørsmål som:

• I hvilken grad er innvandringsgruppen representert i ulike bransjer og maktposisjoner?
• I hvilken grad er gruppen økonomisk integrert, altså med hensyn til å være over fattigdomsgrensen, yrkesaktive, osv.?
• I hvilken grad blir innvandrere statsborgere, eventuelt fast bosatte?

USA har lykkes fenomenalt innenfor disse, men aldri med en gang. Det har tatt en generasjon, kanskje to, for hver ny gruppe å komme seg helt på plass. Lengre hvis de er blitt tatt inn under kummerlige forhold (f.eks. tvangsinnvandring fra Afrika, nær-slavearbeid for kinesere) har det tatt lengre. Ved flukt av intelligensia (f.eks. fra Iran på 70-tallet) har det gått mye fortere. Men jeg tror det er greit å si at alle innvandringsgrupper til USA, hittil, er blitt integrert i samfunnet.

Jeg tror den mest påfallende forskjellen er at USA rett og slett ikke har en integrasjons- eller inkluderingspolitikk. Man gjør ting for å orientere innvandrere, og så står de fritt til å gjøre det de måtte finne på.

Meget vesentlig er det at de kan bo hvor de vil, og det betyr at de finner enklaver med innvandrere fra samme land, og av og til region. Det kan kanskje virke isolerende, men i praksis går til disse enklavene i oppløsning av seg selv over tid. Dessuten er det sjelden at de faktisk stenger noen inne eller ute. Hvis du går omkring i Edison, NJ eller Jackson Heights, NY vil du se mange indere, men også andre grupper. Og om 20 år vil det sannsynligvis se annerledes ut.

Jeg tror også det offentlige skolesystemet spiller en stor rolle. Ettersom undervisningen er blottet for alt som har med religion og livssyn å gjøre, er det ingen som per definisjon er annerledes fra de andre. Det foregår en del frivillig segregering etter etnisitet, men også etter andre faktorer. Og disse grensene brytes også ned over tid.

I tillegg er det langt sterkere likestillingslover i USA med hensyn til ansettelse. Arbeidsgivere må erklære at de er equal opportunity employers, ikke bare på etnisitet og religion, men også alder, kjønn, sivilstatus, familieforhold, og i praksis seksualitet.

Men, og med et unntak (universitetene) er det derfor ikke lov å lage en kunstig allokering basert på for eksempel kjønn eller etnisitet når det gjelder ansettelser. Folk kan, for det meste, kreve at de blir ansatt basert på kvalifikasjoner og ikke annet.

Dette fungerer ikke perfekt. Det er mange søksmål, debatter, osv., om diskriminering, uoffisiell kvotering, osv. Men prinsippet og idealet er temmelig klart.

Men den største forskjellen, synes jeg, er at vi i Norge har et slags underliggende begrep om hva det vil si å være en vaskeekte nordmann. Vi røper oss selv i språket hele tiden når vi skiller mellom en “nordmann” og for eksempel en norsk statsborger med pakistansk opprinnelse, eller en katolikk, e.l.

USA har hatt mange kamper om å gjøre alle innbyggere til likeverdige amerikanere. Frigjøringen av slaver og borgerrettighetskampen er det mest åpenbare, men også amerikanere av japansk herkomst slet under annen verdenskrig. Muslimer står likeledes overfor tunge utfordringer nå. Men bevisbyrden gikk på at deres bidrag måtte verdsettes, ikke at de måtte bli mer som alle andre.

Med andre ord er man like fullt amerikaner om man regner som gresk-amerikaner, koreansk-amerikaner, norsk-amerikaner, osv. Og man kvier seg ikke for å si at man på et vis er begge deler.

Hva har Norge å lære? Jo, først og fremst å akseptere innvandrere for det de er, og ikke bekymre oss over hva vi vil at de skal bli. Det får de finne ut av selv. Det andre er å gjøre forventningene greie, utvetydige og enkle. Og det tredje at vi ikke avstenger muligheter for dem. La dem slippe til, ganske enkelt.

Be Sociable, Share!

•