Leifern

På twitter klager Laila Gustavsen over at “noen” i Israel beskylder kongen, kronprinsen, Jens (Stoltenberg), Jonas (Gahr Støre) og Kristin (Halvorsen) for å være “venstrevridde.” I en oppfølging spør hun “hvorfor skal folk som rettmessig kritiserer deler av israelsk politikk havne opp med merkelapper nesten umiddelbart?”

• Hvis Kristin Halvorsen skulle ta seg nær av å bli kalt “venstrevridd” kan man virkelig lure. Likeledes er i hvert fall Jens Stoltenberg etter eget sigende en klar sosialdemokrat, og Jonas Gahr Støre er innmeldt i Ap. Og da må man tåle at folk betegner dem som å være på venstresiden.
• Nå lenket ikke Laila (Gustavsen) til kilden som kom med denne forferdelige harseleringen, men jeg vil ellers si at ideologisk tilhørighet er denne saken noe uvesentlig, bortsett fra dem helt til venstre (som SV), der antisionisme er blitt en trosbekjennelse i utenrikspolitisk verdensbilde som stadig får mer motbør fra virkeligheten.
• Det kunne jo være interessant å stille det samme spørsmålet omvendt: “hvorfor skal folk som rettmessig forsvarer deler av israelsk politikk havne opp med merkelapper nesten umiddelbart?” For det er langt ensommere i det norske politiske liv å forsvare Israel – på noen som helst måte. Mulig jeg ikke har fulgt med, men annet enn noe mumling om at “terrorisme naturligvis er uakseptabelt” og “vi synes selvfølgelig Israel har rett til å eksistere,” kan jeg ikke huske at noen fremtredende Ap politikere (bortsett fra Haakon Lie) noensinne har bedt folk om å temperere fordømmelsene av Israel. Selv Jonas (Gahr Støre) og Torbjørn (Jagland), som tydeligvis har sine egne nyanserte syn, tør aldri ta til motmæle mot de mer ekstreme synspunktene fra f.eks. Willoch og folk i SV.
• Dessuten: hvis Norge synes det er på sin plass at noen norske politikere uttaler seg i sterke ordelag om israelsk politikk, hvorfor synes de det er ille eller forunderlig at israelske politikere tar til motmæle? Tror man kanskje ikke de også er lei av merkelapper? Eller trusler om boikott for politikk som også er enormt omstridt intern i Israel?
• Jeg vil anta at Laila Gustavsen er seriøs, både i sin klage over israelsk politikk og retorikk. Men da må jeg utfordre henne: når var det sist Arbeiderpartiet hadde en skikkelig gjennomgang av sitt partiprogram m.h.t Israel og stilt seg selv følgende spørsmål:
  • Er politikken effektiv, dvs. er det mer enn bare prat og uttalelser?
  • Går vi systematisk til verks for å forstå hvorfor Israel handler som de gjør?
  • Greier vi å holde i gang en livlig og allsidig interndebatt, eller blir enkelte synspunkter marginaliserte?
  • Er vi flinke nok til å holde en produktiv dialog med vårt sosialdemokratiske søsterparti i Israel? Med LOs motstykke?
• Jeg vil tro at slike spørsmål helst vil unngås internt i Arbeiderpartiet hvis man vil gjøre AUF til lags. Men det er et av de vanskelige valgene: hvis Arbeiderpartiet, som tross alt er regjeringsparti, vil føre en effektiv og troverdig politikk overfor Israel, er det langt igjen med å bygge kunnskap, substans, og nyanse. Om ikke annet fordi man bør kjenne motpartens sak for å argumentere overbevisende mot den.
• Et interessant eksperiment kunne være å utpeke en mer eller mindre tilfeldig person innenfor Ap å ta Israels side i et møte og se hvor mange venner han/hun har etterpå.