Meg om mobbing
Jeg har nå en god stund fulgt @vrangest på twitter, og det er hun som skriver en blogg om mobbing og skal utgi en bok om emnet.
Det er et eller annet som vekker irritasjon i meg når dette med mobbing dukker opp, og jeg har fundert på hva det er.
Det er i hvert fall ikke at jeg bagatelliserer mobbing. Tvert i mot er jeg forferdet av det, hvor mye det foregår, og hvor langsiktige virkningene er. Og i balansen mellom det å mobbe og å bli mobbet, har jeg opplevd mer å være offer enn overgriper. (Og det vil nok folk i min fortid bekrefte, men jeg vet at jeg likevel ikke er helt uskyldig, i hvert fall har jeg vært unnlaten mange ganger for ofte).
Og min bror begikk selvmord da han var 23 år gammel. Selv om jeg ikke tror mobbing på noen måte var avgjørende for hans skjebne, er det ingen tvil om at enkelte folk bidro til at han bare ble mer og mer fortvilet. Noen av dem fortjener virkelig å ha dårlig samvittighet.
Men jeg blir likevel irritert over emnet. Og jeg vil forstå hvorfor.
Jeg fornemmer at det er et fundamentalt problem som stirrer oss rett i øynene, men som vi på frustrerende vis unnviker. Det blir litt som en av disse vonde drømmene, der man aldri riktig når frem til målet, for man vet ikke riktig hva målet er. (Kanskje det er bare jeg som har slike drømmer).
Men det er litt som en vond drøm, dette her. For uansett hvor mye det snakkes om, utredes, omhandles, og følges opp, skjer det mobbing. Barn og voksne mobber seg i mellom, og også hverandre. Det å være ekkel mot sitt medmenneske ser ut til å være en viktig del av oppveksten. Det, og å ta imot mobbingen uten å klage, syte, eller på annen måte vise smerte.
Nå forstår jeg at Norge er langt fremme i forskning om mobbing, og jeg håper at en systematisk, analytisk av rotårsakene vil bære frukt. Men jeg rives av impulsen på den ene siden å straffe mobberne, hardt (hvilket naturligvis vil virke helt og aldeles mot sin hensikt) og å kynisk tro at dette er en del av den menneskelig natur.
