Leifern

Ettersom Tore Osa og Thomas Gjeseth åpenbart ikke vil vite av forskjellen mellom det å forklare et synspunkt og det å slutte seg til det (det forklarer forresten mye av problemene i norsk politikk, men det er en helt annen sak), kan jeg gjerne si hva jeg synes om Israels bosetningspolitikk.

Jeg får innskyte med en gang at det er veldig lite jeg er bomsikker på når det gjelder denne konflikten. Hver problemstilling jeg setter meg inn i blir bare mer komplisert jo mer jeg ser etter. Så det som følger får stå som hypoteser inntil videre.

• Juridisk. Mitt hovedproblem med bosetningspolitikken er at israelere og arabere som bor i samme sted er underlagt ulike lover. Israelerne er underlagt israelsk sivil lovgivning, mens arabere (som ikke er israelske statsborgere) er underlagt militær lov. Dette fornærmer ikke bare min rettferdighetssans, det er også det sterkeste (og kanskje eneste) juridiske argument for å si at områdene er okkuperte, og ikke bare omstridte. Likeledes har israelske myndigheter vært altfor lettvinne med å tillate såkalte “ulovlige” utposter, som altså bevoktes av strie folk med automatvåpen.
• Lovløshet. Dette gir seg også utslag i pøbelaktig opptreden overfor palestinere, som allerede sliter nok på andre måter. Her er det alt fra hærverk mot oliventrær til trakassering av skolebarn. Kanskje overdriver rapportene, men jeg har forsøkt å sjekke etter hos lederne for en del av disse samfunnene, og de er forbausende stille.
• Bosetninger og barrieren. Meningen med barrieren var å ha en linje som da gjorde alle sjekkpunktene, osv. utenfor den grønne linjen mindre nødvendige, og ga dermed palestinere større bevegelsesfrihet i sitt eget område. Når alle mulige utposter og landsbyer – og deres tilfartsveier – skal beskyttes, blir noe av vitsen borte, og palestinere må ha ulempen med begge.
• Militært. Det finnes andre bufferløsninger enn campingvogner på åshøyder. IDF kan ha sine egne utposter som fungerer som observasjonsposter. Disse kan være elektroniske, i luften, eller bemannet på viktige steder. Uten tvil ville det også vært en provokasjon for palestinerne, men likevel bedre enn alternativet.
• Radikaliserende i Israel og blant palestinerne. Fremfor alt har bosetningspolitikken skapt et håndfast symbol for radikale elementer på begge siden av konflikten. Palestinerne har noen de virkelig kan hate, og israelerne har noen de ikke vil flytte på. Og jo lengre det går, jo vanskeligere blir det. Til tross for at jøder og arabere er nære naboer på Vestbredden, gir denne politikken liten grobunn for godt naboskap.
• Utenrikspolitisk. Dette er noe jeg aldri forstår med israelske regjeringer: de gir alltid sine fiender påskudd til PR-kupp. Nå er det virkelig mange – ikke minst i Norge – som tror at nøkkelen til varig fred er bare å fjerne jøder fra “palestinsk land” og så blir det bare kos og gøy og morsomt. Ren fantasi, naturligvis, men bosetningene gir dem noe å slå i bordet med.

De fleste israelere jeg kommer bort i er ikke glade i bosetterne, og særlig ikke dem som klorer seg fast i de nye utpostene. Men det er en ting å være helt uenig med det de holder på med, det er noe helt annet å ville drepe dem som straff.