Har Israel rett og hele verden feil?
Arne Nakim lurer på om jeg synes det.
Spørsmålet retter seg i hovedsak om dette med fordømmelser av Israel på folkerettslig grunnlag. Israel har som kjent ervervet seg land med makt (til unntak fra, skal vi se, ingen andre land i verden), bygget en barriere for å holde sine fiender ute (også helt ukjent tanke blant andre land), innført kontrollpunkter for å hindre bevegelser til fiender, og latt sine statsborgere bosette seg på omstridt, noen vil si, okkuperte områder i strid med Geneve-konvensjonen.
Jeg vil anbefale alle som virkelig er interesserte i dette spørsmålet å lese denne artikkelen i Wikipedia, som jeg også har bidratt til. Den er blitt litt rotete med tiden, men gir likevel en ålreit innledning til problemene.
- Folkerett er ikke som annen jus, men det som ligger over så å si alle andre hensyn er at en stat har rett til å forsvare sin suverenitet og sine statsborgere. Dernest har enhver stat rett til å fremme sine økonomiske interesser. Og forsøk utenfra på å redusere denne retten anses som grovt brudd på folkeretten. Noe å ha i tankene hvis man setter seg i skoene til den israelske regjeringen.
- Jeg synes FN er nyttige til mange ting, men å finne frem til en global konsensus på viktige utenrikspolitiske spørsmål, er den nyttesløs. Libya skal ha formannskapet i Generalforsamlingen nå. Som et eksempel. Dubaikonferansene er en skamplett på ethvert sivilisert land. Folk jeg kjenner i systemet sier at viktige poster fylles så å si aldri av de mest kompetente, men av de som er politisk mest akseptable. Så det er umulig å ta alvorlig resolusjoner fra Generalforsamlingen og de ulike kommisjonene. Og egentlig også fra sekretariatet, som må holde seg på god fot med alle.
- Realiteten er at det er langt tryggere for land å irritere Israel enn å provosere arabiske land og deres sympatisører.
- Selv om man skulle tro absolutt alt folk sa om Israel, er det likevel ikke på langt nær det verste vi ser i verden i dag. Men resolusjoner mot langt styggere brudd mot langt flere mennesker uteblir. Forsøk å få til en ordentlig samling om å få orden på Darfur i FN. Lykke til.
Jeg syns det er rimelig fantastisk at du klarer å kritisere FNs nyttighet i konflikten UTEN å i det heletatt nevne kjernepunktet – at USA har lagt ned veto mot samtlige sanksjoner ovenfor Israel, og effektivt stoppet alle forsøk på handling fra FNs Generalforsamling som er mer eller mindre samstemte.
FNs generalforsamling er ikke bemyndiget til å handle på noen som helst måte. Vedtak der er – stort sett – å betrakte som flertallets politiske mening.
Sikkerhetsrådet er en annen sak, men selv der her også USA gitt sin tilslutning til vedtak som har vært kritiske til Israel. Det er ingen tilfeldighet at Sikkerhetsrådet alltid sitter på sidelinjen så lenge krigene går mot Israel, men kommer umiddelbart på banen når ting går i Israels favør.
Men det du beskriver som kjernepunktet har ingenting med saken å gjøre.
Hva Sikkerhetsrådet og Generalforsamlinga kommer av uttalelser er stort sett uinteressant. Det som er interessant er handling, sanksjoner. Og der setter USA en effektivt stopper mot, alt.
Så avfeier du Generalforsamlinga fordi det er en demokratisk forsamling av verdens stater, “flertallets politiske mening” sier du. Hva er alternativet? Jo, enkeltstaters politiske mening, eller rettere sagt, de MEKTIGE statenes politiske mening. NOEN bestemmer alltid, og da er det et spørsmål om disse skal være flertallet, eller en elite. Hvem skal diktere internasjonal lov og rett leifern? De mektigste og rikeste, eller flertallet av medlemsstatene?
Generalforsamlingen er da slett ikke en “demokratisk forsamling”. Det er en representativ forsamling for alle medlemslandene, og majoriteten er styrt av regimer som mildest talt har lite å belære oss med, både fordi de er av tvilsom moralsk legitimitet og fordi de stort sett har sin egen agenda.
Internasjonal lov og rett er traktatfestet, dvs. de er – stort sett – basert på at hver enkelt stat forplikter seg til dem. Det har vært en del proklamasjoner om at enkelte skikker har fått juridisk bindekraft fordi et stort flertall har sluttet seg opp mot dem, men det gjenstår å se om det har noen praktisk virkning.
Dessverre, Thomas, så er det slik at de mektige har mest å si når det gjelder slike ting. Det er uungåelig så lenge militærmakt alltid er siste instans i å løse politiske konflikter. Vi kan sitte og klage over det så mye vi vil, men realiteten er at verden har mest å tjene på at de store tar ansvaret som følger med å være store. Og det gjør de, stort sett og med mange nifse unntak.
Flertallet av medlemsstatene skal ihvertfall ikke bestemme.