Svar til Arne Nakim
Arne Nakim (@anakim) spør et oppriktig spørsmål på twitter, til “Israelvenner”, nemlig hvorfor Israel har bosetningene? Og legger til, senere, at det er fordi Israel ikke vil ha en tostatsløsning, men derimot en énstatsløsning der palestinere er annenrangsborgere. Og så oppmuntrer han meg til å forklare. Her kommer det, etter min beste evne:
- For å ta det mest opplagte: det er ingen i Israel som vil ha en énstatsløsning der palestinere er annenrangsborgere. Det er noen som vil ha en teokratisk énstatsløsning der jøder er annenrangsborgere. Arafat ville ha noe slikt, der jøder som bodde i Palestina før 1922 kunne allernådigst få bli. De mest radikale på høyresiden i israelsk politikk vil gi palestinerne selvstyre i sitt eget territorie, men det er ikke snakk om store plassen de skal få.
- Den greieste måten å forstå dette med bosetninger er å se på et kart og legg merke til målestokken. Det er ikke snakk om mange kilometer fra diverse grenser og våpenhvilelinjer til byer som ligger i det som burde være uomstridt områder. Noe av Israels forsvarsdoktrine i det 20. århundret gikk ut på at at utposter gjorde et snikangrep veldig vanskelig. Bosetninger ble buffere mot angrep fra fiender.
- I tillegg, og dette må jo nevnes, ligger noen av disse “bosetninger” på steder der det lenge har vært jødisk bosetning, særlig Hebron og Kfar Etzion blir ofte nevnt.
- Israelere tar jo til etterretning at det ikke foreligger noen enighet om, eller respekt for, “grenser” slik det internasjonale samfunnet ser det, blant palestinske organisasjoner spesielt og den arabiske verden generelt. I norske media snakkes det ofte om “1967 grenser” men disse finnes ikke. Linjene er våpenhvilelinjer, og de arabiske verden gjorde det ettertrykkelig klart at de ikke under noen omstendigheter skulle betraktes som grenser. Dermed er det mange israelere som mener at Israel har like mye krav på Vestbredden som de har på ethvert annet område i og utenfor den grønne linjen.
- Dessuten gjelder det jo en avtale mellom Israel og PA om Vestbredden i Osloavtalen og påfølgende avtaler. Og her er det ingenting som forbyr bosetninger.
- Jeg har kommet frem til følgende forklaringer på hvorfor bosetningene fortsatt bygges ut.
- Politisk er det veldig vanskelig for enhver regjering å sette press på de jødene som bor på Vestbredden. Tvangsevakueringen av Gaza var veldig kostbar politisk, særlig fordi den ikke førte til fred fra palestinsk side.
- Det er en utbredt oppfatning fra palestinsk side om at dette er en konflikt de vil vinne hvis de holder ut. Utvidelse og utbygging av bosetninger er en måte å sørge for at palestinerne også opplever tidspress om å ta forhandlingslinjen.
- Det er ikke lite trass med i spillet. Israel er lei av at bosetingene stadig får skylden for all elendighet i området, mens ingen bryr seg (for eksempel) om hvordan palestinske myndigheter behandler kristne; eller hvordan de vil behandle jøder i en eventuell palestinsk stat.
For meg er det nesten ufattelig naivt å tro at en stans, eller sogar nedbygging, av bosetningene vil være avgjørende for å få til varig fred mellom Israel og palestinerne. Empirisk erfaring tilsier det helt motsatte: hver gang Israel trekker seg ut av et område, anser de radikale palestinske gruppene dette som et svakhetstegn. Det var flere grunner til at Israel gikk tungt inn i Gaza, men et moment var nok at de ville vise at å trekke seg ut av et område verken var en taktisk eller strategisk retrett.
Disse bosetningene er heller ikke så skadelige for palestinere som mange vil ha det til. Palestinske landsbyer ligger i daler, nær vannkilder og i skyggen, av naturlige grunner. Israelske bosetninger ligger i høyden for å være forsvarbare, også av naturlige grunner. Det som skaper problemer for palestinere er at det er, eller har vært, sjekkpunkter ved alle veier som kan tenkes å gi tilgang til israelske byer, innenfor den grønne linjen. Bosetningene er godt nok bevoktet slik det er.
Det er grunn til å være urolig om hvilke grenser som skal gjelde mellom Israel og en fremtidig palestinsk stat. Tildels har dette med de store bosetningene, dvs. byene, som er blitt bygd og befolket på Vestbredden. Men hovedhensynet vil være sikkerhet – Israel vil simpelthen ikke godta grenser som gjør dem sårbare for militære angrep (primært) og terrorinfiltrasjoner (sekundært). De vil forlange en buffersone som er stor nok til å gjøre rakettskytinger vanskelige. Disse grensene vil neppe være beleilige for vanlige, ikke-stridende palestinere, og dermed heller ikke for norske forståsegpåere.
Tusen takk for en veldig fin blogg, Leif. Det er faktisk første gang noen på en seriøs måte har forklart meg om de israelske bosettingene på Vestbredden. Du skjønte at mitt spørsmål var seriøst, og du har gitt et seriøst svar. Men da skjønner du vel også at jeg ikke har kompetanse til å diskutere fakta med deg i denne saken.
Bakgrunnen for mitt spørsmål er at vi hele tiden hører at bosettingene er det største hinderet for en varig fredsløsning i regionen. Ikke minst hører vi dette fra norsk faglig ekspertise, som for eksempel professor Hilde Henriksen Waage. Hun presenteres i media som en nøytral forsker, men er nesten usminket pro Palestina. I det hele tatt synes jeg det norske fagmiljøet er sort-hvitt, enten pro Israel eller pro Palestina. Det synes jeg er tragisk. Det burde i hvert fall vært noen som kan presentere saken objektivt fra begge sider.
Som mangeårig journalist er det iboende i meg å vurdere kilder kritisk. Selv om jeg tror du er hundre prosent etterrettelig, må jeg likevel se din blogg som ”èn side av saken”. Derfor skulle jeg oppriktig ønske at noen med litt palestinskvennlig innstilling kunne kommentert din blogg på en like nøktern, saklig og troverdig måte. Jeg regner med at også du vil sette pris på en slik kommentar.
Uansett takker jeg deg igjen for at du tok deg til å gi meg den hittil første gode argumentasjon om bosettingene på Vestbredden.
Jeg vil anbefale deg å lese Bitter Lemons jevnlig for å se hvordan reflekterte folk på “begge” sider ser på ulike spørsmål. Det er i grunnen påfallende hvor mye bedre de forstår hverandre enn norske observatører forstår noen av dem.
Min andre anbefaling er å ta en hvilken som helst nyhetssak og lese minst fem og helst 7-8 ulike kilder om den – israelske aviser fra venstreorienterte Haaretz, Yediot Aharonot, Arutz-7, og bittelille Jerusalem Post. Og dermed også Lebanon Daily Star, Electronic Intifadah, Miftah, Palestine, m.fl. Og sammenlign også gjerne dekningen i vestlige media, som New York Times, the Guardian, Die Welt, og ikke minst kinesiske og indiske nyhetsbyråer. news.google.com er et bra sted å rote rundt.
Ellers har jeg gitt opp å finne en objektiv kilde om denne saken. Synes det er mer ærlig å være åpen med sitt synspunkt. Problemet jeg har med Hilde Henriksen Waage er ikke hennes synspunkter, men at hun er veldig slurvete i sin fremstilling. Jeg er som amatør å regne i disse sakene, men jeg finner store feil i omtrent alt jeg hører fra henne. Det er faktisk veldig få i Norge som fremstår som aldeles troverdige om denne saken.
Dette med annenrangs borgere er jo litt rart siden det er veldokumentert at palestinere i Israel behandles som annenrangs borgere, av staten Israel. De har blant annet ikke de samme rettighetene til eiendom og utdannelse som sine israelske medborgere. Når jeg skriver veldokumentert så er det fordi dette kom fram i en offentlig undersøkelse i regi av israelske myndigheter etter den andre initfadaen.
Denne forskjellsbehandlingen av innbyggere regnes som en av hovedgrunnene til den andre intifadaen.
Hvordan kan du da skrive at det er palestinere som vil ha jøder som annenrangs borgere, når Israelske myndigheter har behandlet palestinske innbyggere i Israel som annenrangs borgere?
[...] Da Arne Nakim (@anakim) spurte israelvenner på twitter hvorfor Israel hadde bosetninger, skrev “leifern” et blogginnlegg som svar, hvor han argumenterte til forsvar for Israels offensive politikk ovenfor palestinerne (for å [...]
Og her har du svar fra en pro-palestiner (meg): http://thomaslg.wordpress.com/2009/09/22/israelsk-bosetningspolitikk-revisited/
Takk for bra og problematiserende blogginnlegg!
Jeg er jo også utvilsomt en side i saken, men jeg håper allikevel at jeg kan bidra med en reflektert tilnærming.
Som det ble understreket er bosetningene problematiske, og det er faktisk stor uenighet om disse innad i Israel også. På en side gir bosetningene (og fortsatt israelsk kontroll eller semi-kontroll over Vestbredden) en følelse av å ha en buffersone mot et fiendtlig nabolag. Dette er kanskje mindre relevant enn tidligere, siden moderne våpen i stor grad veier opp for territorial dybde mht forsvar. Det enorme behovet for en sterk forsvarsevne er kanskje vanskelig å forstå for oss som har nok av plass, og som ikke minst har fredelige naboer. Men i Israel er følelsen av å leve på et bittelite landområde, omringet av en rekke fiendtlige stater/grupper, og med erfaringene fra Europa i bakhodet, rett og slett… klaustrofobisk. Spesielt når man ser hvordan ekstreme elementer i Midtøsten, gjerne støttet av Iran, vinner frem. Man er også redd for å få en tilsvarende situasjon som i Gaza etter uttrekningen – nemlig raketter som med jevne mellomrom skytes ut mot israelske byer i sør. Med det samme scenarioet på Vestbredden, vil faktisk hele Israel (inkludert Tel Aviv og hovedflyplassen) kunne nås av raketter. Og da er det plutselig en helt annen ballgame.
Men på en annen side hevder mange israelere at bosetningene er et hinder for en fredelig løsning med palestinerne, selv om stadig fler israelere tviler på om palestinerne egentlig vil ha fred. Her så man en dreining i den israelske opinionen etter intifadaen i 2000. Mange sekulære israelere ser nok på bosetterne som fanatiske tullinger, som gjerne kan fordufte for deres del. Men man ser samtidig at en uttrekning a la Gaza i 2005, bare i mye større omfang, vil bli rimelig traumatisk og disintegrerende for Israel. Jeg tror personlig at israelerne vil være pragmatiske på dette området. Hvis uttrekning av bosetninger følges opp med en fredsavtale som gir tilstrekkelig betryggende garantier, tror jeg nok at de fleste israelere vil stemme for. Jeg har også hørt flere settlere si at de er villige til å flytte hvis dette inngår i en fredsavtale. Om palestinerne og det internasjonale samfunnet er i stand til å gi gode nok garantier er en annen sak.
Den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B’Tselem om de ulovlige bosetningene: http://www.btselem.org/English/settlements/