Svar til @grenseland om israelsk politikk
@grenseland kvitrer i en kommentar til mitt forrige innlegg følgende:
Din blogg om Israel og Elbit er grei dersom man tror at å banke bikkja helper mot glefsing og biting.
… og nå må jeg skynde å tilføre to momenter, et i hans forsvar og et i mitt:
- @grenseland ba om unnskyldning for denne bildebruken med bikkjer, så det jeg skriver i det følgende er ikke rettet mot ham, men det jeg ser som et fenomen i debatten.
- Jeg gjorde det ganske klart i mitt innlegg at jeg ikke der tok stilling til om “Israel alltid bruker de rette virkemidler og den beste strategi” – poenget mitt var at folk forhaster seg til å fordømme Israels bruk av makt som “overdreven” og sogar “ulovlig” uten nødvendig kunnskap og konteks.
Imidlertid fulgte @grenseland opp med et annet poeng, nemlig dette:
Tror du bombing og innemuring skaper gjensidig forståelse og respekt?
Til det er selvfølgelig svaret mitt: nei, det gjør jeg ikke. Vold og tvang lager ikke grobunn for fred.
Og jeg vil også si at jeg fremdeles ikke er sikker på om Israel gjorde det riktige i å angripe mål i Gaza, eller for den saks skyld Libanon for noen år siden. Men jeg stiller meg også temmelig rådvill til alternativene. Hizballah og Hamas er uforsonlige fiender, og det ikke bare overfor Israel men også sine arabiske brødre.
Dessverre er det slik at de færreste væpnede konflikter løses gjennom forhandlinger og forsoning. I historien spiller det seg oftest to scenarioer ut:
- At en part beseirer den andre (og forhåpentligvis definitivt viser nåde mot de beseirede, slik f.eks. Carl Johan gjorde overfor Norge i 1814)
- Konflikten varer så lenge at premisset for det hele koker bort og partene slutter å slåss. Dette kan synes å være tilfelle i Nord-Irland.
Jeg vil være den første til å si at fred mellom Israel og palestinerne er bare mulig når det blir gjensidig forståelse og respekt.
Men vi skal ha det klart for oss at israelere ikke – med sin beste vilje – ser antydning fra palestinsk side til å bygge forståelse og respekt for Israel og forsåvidt også jødenes religion og historie. Nylig, for eksempel, måtte UNRWA på banen og forsikre palestinske myndigheter at det ikke var aktuelt å lære palestinske barn om Holocaust. Selv de som er på ytterste venstre fløy i israelsk politikk begrenser sine innvendiger til det at Israel med hardhendte midler gir palestinere ytterligere grunn til å hate Israel og jøder.
Leser man palestinske (og andre arabiske) tidsskrifter, blogger, osv., retter all retorikken seg mot konfliktsavslutningsscenario 1 over, altså at palestinerne etterhvert vil beseire Israel og innføre et hovedsaklig arabisk (og muligens teokratisk) Palestina.
Israelerne på sin side legger seg mer og mer på scenario 2, at palestinerne til slutt blir lei av den elendigheten konflikten fører meg seg og på et eller annet vis deradikaliserer seg selv og setter i gang seriøse forhandlinger. (Vet ikke om “deradikalisere” er et ord, men det klinger bra).
Med andre ord er det veldig liten interesse hos noen av partene om å bygge gjensidig respekt og forståelse, eller rettere sagt: det er veldig liten tro på at det vil lykkes.
Men som alt annet i denne konflikten, er dette en sannhet med store modifikasjoner. Israel har, takket være innsatsen til de såkalte nye historikerne (altså de seriøse blant dem, ikke Pappe eller Finkelstein) skrevet om historien om tilblivelsen av staten i 1947/48 (uten at det på noen måte gjengjeldes fra palestinsk eller arabisk side). Det gjøres stadig nye forsøk på kulturell tilnærming på gressrotsnivå (noe derimot de moteradikale i Norge ikke vil være med på), og faktisk begynner den omstridte separasjonbarrieren å legge til rette for at palestinere kan bevege seg friere på Vestbredden. Kanskje ikke noe å skåle i champagne over, men vi skal være glade for all fremgang. Eller tegn på at fremgang kanskje er mulig.
Jeg får mange eposter daglig både fra høyre og venstresiden i israelsk politikk om konflikten, og en del også fra midten. Man skulle ikke tro at disse lever på samme klode, langt mindre i samme land. Det er en livlig, ofte ufin, og allsidig debatt om dette i israelsk politikk. Det er stadig nye momenter som kommer inn, nye argumenter som legges frem, nye fakta som legges frem, bestrides, modifiseres, og/eller forsterkes.
Men det er ingen på israelsk side som nedvurderer palestinere slik man ser i norsk debatt. Enten israelere anser palestinere som erkefiende eller ulykkelige ofre, blir de betraktet som rasjonelle mennesker som står overfor reelle og ofte vanskelige valg. Det er ingen (som jeg vet) israelere som antyder at det er desperasjon eller fortvilelse som sender raketter inn i Sderot.
