Leifern

En gjenganger i de rødgrønnes kampanje er følgende logikk:

• Ap, Sp, og SV stiller til valg på et rødgrønt regjeringsalternativ som vil sikre kontinuitet for de siste fire års styring, med alt det (gode) det har medført
• Ettersom V og KrF kvier seg for regjeringssamarbeid med FrP på viktige punkter (som kulturpolitikk) “spriker” det borgerlige alternativet, ettersom FrP er det største partiet i et slikt alternativ

Andreas Halse skrev et blogginnlegg og hadde en kort twitterkorrespondanse med meg om dette, og ba meg om å forklare mer utfyllende på mine. Så her er mine tanker om dette:

• Enhver regjering etter høstens valg må forholde seg til FrP enten som et medlem, en del av det parlamentariske grunnlaget, eller en formidabel opponent.
• Andreas Halse og jeg er skjønt enige om at FrP er i sin fulle rett i å forlange å delta i et regjeringssamarbeid.
• Ap og Jens Stoltenberg er imidlertid på veldig tynn is når de anklager det borgerlige alternativ for å sprike sammenlignet med det rødgrønne verdiforslag, og det av to grunner:
  • Den rødgrønne regjeringen spriker ganske godt. Ap, Sp, og SV er temmelig ulike partier, og ikke minst viser Aps vilje til å utsette EU-saken at ganske tunge kompromisser må til for å få med særinteressepartier i en Ap-dominert regjering.
  • Ingen vet med sikkerhet hvordan den parlamentariske situasjonen blir og utarter seg til høsten. Det er godt mulig, for eksempel, at Ap må støtte seg til V og/eller KrF for å få til en eller annen slags koalisjon- eller mindretallsregjering. Eller at en Ap-regjering må leve fra sak til sak inntil det sprekker. En regjeringskrise er en god mulighet, og den vil bare kunne løses ved at motvillige parter samarbeider. Det er best for landet.
• Selv om jeg selv er temmelig skeptisk til FrPs politikk, må man bare innse at de representerer en stor del av Norges velgere, og at enhver regjering også skal være deres – dvs FrP-velgernes – regjering.
• Og jeg er ganske lei av Ap fremdeles – etter alle disse årene – er mer opptatt av å sitte ved makten enn å være oppriktige med seg selv og andre. Kompetansen blant dagens statsråder er ganske blandet, men jeg kan ikke tro annet enn at både Støre og Stoltenberg av og til må se seg selv i speilet og lure på om de egentlig ikke hadde vært lykkeligere – om mindre mektige – i Høyre. Det kan jo være det samme, men disse selvgode parolene er ganske gjennomskuelige, for meg og også folk flest.