Norsk solidaritet og amerikanske tilstander
I går gikk jeg fra jobben på Hoff rett ovenfor Skøyen og falt om på fortauet. Jeg hadde tråkket over, noe som av og til skjer når jeg er sliten, men denne var spesielt ille.
Det hele var egentlig ganske dramatisk. Jeg falt rett ned i en nedoverbakke, og ble liggende en stund (kjentes som flere minutter) og vred meg i smerte. Det var vanskelig å komme meg på bena igjen, og jeg måtte støtte meg til en container en god stund før jeg kom meg videre. Da jeg omsider kom meg i hus, var hevelsen på ankelen min omtrent på størrelse med en tennisball. Og jeg hadde revet buksen og skrapet opp kneet på det andre benet.
Det var opptil flere som gikk rett forbi – måtte omtrent tråkke over – meg, og det var selvfølgelig mange biler som kjørte rett forbi. Ingen unnet meg så mye som et blikk. For alt de visste hadde jeg brukket et ben, eller kanskje fått et alvorlig illebefinnende.
Jeg kan underrette at om i New York har jeg sett flere slike fall, og hver gang – uten unntak – har det styrtet til de 4-5 nærmeste og tatt seg av den som falt. De har spurt hva som har vært galt, tilbudt seg å ringe etter ambulanse, og hver gang har noen stoppet lenge nok til å sørge for at den falne kunne komme seg videre.
Dette gikk jo bra, og jeg greide meg helt fint, men jeg var likevel forundret over at folk virkelig greide å gå rett forbi meg.
