Oljefondet, politikk, og idealisme
Oljefondet representerer en av de mest interessante politiske problemer i nyere tids norsk historie. Hvor ofte får fellesskapet en så stor valutagave i fanget? Med en slik gave følger det med stort ansvar, ikke minst at den skal anvendes og forvaltes i samsvar med fellesskapets behov og verdier.
Med så mye penger, er det lett å bli grisk. Og enhver mener at hun/han har mer å si over hvordan det hele går for seg enn noen andre. Et par kommentarer fra meg:
- Det lar seg ikke gjøre å aktivt forvalte en så stor mengde penger.
- I tillegg viser det seg at aktiv forvaltning sjelden gir risikojustert meravkastning enn de underliggende asset classes.
- Det vil si at fondet vil gjøre det godt eller dårlig alt ettersom hvilken asset class man har investert i. Hvis aksjemarkedet går opp eller ned, vil den verdien av fondet som er investert i aksjer gå opp eller ned.
- Å velge asset classes (altså typer aksjer, eller obligasjoner, eller annet) innebærer å ta hensyn til mange makroøkonomiske variabler, og hvordan de beveger seg er det gitt veldig få – om noen – å forstå.
- Regjeringen – som fungerer som stedfortredende generalforsamling – kan ikke annet enn å legg frem styringsmessige målsetninger og enkelte begrensninger. Og ansette en ledelse som er kompetent nok til å oppnå disse målsetningene.
- Det er greit at vi sparer dem i påvente av at vi importerer et eller annet senere når vi trenger det. Men når det er sagt, kan en del av disse pengene brukes til å utrette noe godt i verden. Vår gave til fremtidens barn over hele verden.
- Hva dette skulle være, blir i aller høyeste grad et politisk spørsmål.
- Jeg synes nå det burde være noe som fremmer fornybar og bærekraftig energi. Eksempelvise forslag:
- Subsidiering av priser for fornybar energi til en slik grad at Norge både fungerer som forskningsmiljø og foregangsland i utvikling og bruk av bølgekraft, vindkraft, geotermisk kraft, og annet. Her kan det være et mål at “innen 2020 skal Norge redusere sitt forbruk av fossilkraft med 90% og samtidig redusere kostnad per kWh med 30%”.
- Sette opp premier og priser som gir gründere og forskere et skikkelig incentive til å finne opp nye ting. Her kan det være flere klasser, som både tar høyde for energiproduksjon og -forbruk.
- Opprette forskningsmiljø som danner kritisk masse omkring fornybar energi. En kjempeidé er å sette opp en skattefri sone, for eksempel på Jæren, der både ansatte og bedrifter betaler null skatt i 10 år så lenge de oppfyller visse ideelle kriterier. De ansatte kan naturligvis bo utenfor sonen og handle i vanlige norske bedrifter.
- Investere i et stort prosjekt som virkelig vil være banebrytende, altså noe a la Manhattan prosjektet eller Apolloprosjektet. En stor sjanse å ta, men litt mot må kan kunne ha.
- Et sted å starte ville være å invitere 100 smarte folk innenfor energi, klima, osv. til en konferanse – MCet av Al Gore – der man stiller spørsmålet omtrent slik jeg gjorde: “Hvis Norge vil bruke en stor andel av valutagaven vi har fått fra oljen til å sikre våre barns fremtid mht energiforbruk, hvordan gjør vi dette best?” og så kan alle stortingsrepresentanter sitte som tilskuere og ta notater.
Hvis vi er oppriktige om alt det vi snakker om, og virkelig vil få til noe bærekraftig, synes jeg dette er noe å vurdere.
