Nina Karin Monsen på villspor
På RedaksjonEn dreide det seg om Nina Karin Monsen igår. Hun la frem sin sak på en ytterst usammenhengende måte, og jeg tvitret ivrig min irritasjon. Når en sak blir lagt frem så dårlig, krever det litt konsentrasjon å se poenget den egentlig vil frem til.
Elin Ørjasæter mener at synspunktene ikke er uinteressante, og påpeker dessuten at Nina Karin Monsen skrev godt før og har gått av sporet i det siste.
Så skal jeg forsøke å se om jeg har forstått hva NKM vil frem til.
Hun mener altså at det naturlige er at en mor og en far på biologisk vis får til et eller flere barn og oppdrar det sammen. Dermed får barnet oppleve både maskulint og et feminint foreldreinnflytelse, og verden går sin naturlige gang. Og at denne naturlige orden er den Staten bør gå god for og anerkjenne.
Ethvert avvik fra dette blir dermed, NKMs øyne, noe negativt. At det kan forekomme av nødvendighet og som unntak, er jo greit. Men når lesbiske (særlig) og også forsåvidt homofile menn legger opp til det, med vilje, og attpåtil at Staten skal godkjenne det som helt likeverdig med den naturlige orden, da er vi et skråplan mot noe virkelig ille.
Håper jeg har fått dette riktig med meg. For her kommer innvendingene mine.
Dette med hva som er naturlig. NKMs premisser er mangelfulle
Det ene er at rent biologisk er vi ganske like andre stammedyr. Mannfolk har et dyrisk innstinkt om å være far til flest mulig barn, og kvinner har et dyrisk instinkt om å skape stabilitet for barna. For å si det veldig, veldig, altså veldig enkelt.
Det andre er antropologisk har mennesker i alle tid så nær som de siste 100-150 år hovedsaklig levd i storhusholdninger, der oppdragelse var et kollektivt ansvar. I tillegg til mødre og fedre, stilte også besteforeldre, tanter, onkler, eldre søsken, søskenbarn, osv., opp. Jeg vil faktisk si at hvis det er noe som har skapt problemer for vår tids oppvoksende slekter, så er det oppløsningen av storfamilien til fordel for kjernefamilien ganske vesentlig.
Med andre ord, hvis vi virkelig vil ta vare på det mest naturlige, bør vi leve i stammesamfunn der 1) mange (i motsetning til en eller to) oppdrar barna, og 2) vi avskaffer monogami som hovedmodell. Menn må få lov til å jage ulike kvinner, og kvinner må få lov til å velge ulike menn til å være fedre for sine barn til ulik tid og uten unødig formalitet.
Det NMK og jeg troligvis er enige om, er at det å være sivilisert dreier seg om å heve oss over våre naturlige impulser. Vi lever etter etiske retningslinjer og ikke bare kortsiktige impulser.
Men nettopp derfor blir biologi så uvesentlig.
Jada, selv adopterte barn blir ofte, på et eller annet tidspunkt, veldig opptatte av sitt biologiske opphav. Men det er mange variabler i et barns oppdragelse, og jeg synes ikke heterofile akkurat har gjort det konsekvent bra, når man tar alt i betraktning.
Det kunne kanskje være greit å si at alt annet være like, ville det vært bedre om hvert barn hadde en foreldre av hvert kjønn å forholde seg til.
