Norsk politikk og blogosfæren
I det amerikanske politiske liv har blogosfæren blitt en egen maktfaktor som krever egen strategi, ekspertise, synsere, osv. Huffington Post og Andrew Sullivan er to av mange eksempler. Det ser ikke ut til å ha skjedd i Norge. Fremdeles er det av mediautkårede personligheter som har mest å si i den norske politiske debatt, altså dem som får spalteplass i avisene og/eller tid foran kameraet.
Det som fikk blogger på banen i USA var at de ved diverse anledninger kledde av den ordinære pressen. Redaktører og politikere fikk plutselig oppleve at det de sa og skrev kom til å bli gransket, undersøkt, og eventuelle feil slått opp.
Det var flere gode blogger i Norge i de samme årene som de kom på banen i USA. Bjørn Stærk utviste god kritisk sans, og andre dyppet også tåen i vannet. Men det tok aldri av, for å si det på godt oversatt norsk.
Da er det påfallende at tvitring-memet går den andre veien. Det er først når allerede etablerte mediapersonligheter setter igang, at andre også vil med.
Vet ikke om dette viser en forskjell mellom norsk og amerikansk politisk kultur, dvs. at amerikanske politiske omveltninger kommer som følge av noe som nærmer seg oppvigleri, at en person tar opp sak mot det etablerte og får med seg gressrota; mens i Norge foregår alltid i regi av et eller annet parti.
Mer om dette siden, aner jeg.
Jeg tror man bare får makt, om de med systemmakt faktisk lytter til en. Jeg vet for lite om hva som skjedde i USA, men var det ikke slik at aviser og tv-media lesete blogger – og var de som brakte det ut til folket?
Om ting bare hadde foregått i blogger, ville man da fått noen inflytelse?
Slik at det vi ser her i Norge med Twitter rett og slett skjedde før i USA – at etablerte medipersonligheter begynner å bruke nettmedier mer aktivt.
Jeg burde ha nevnt Matt Drudge, for det var hans dekning av Lewinsky-skandalen som virkelig gjorde pressen oppmerksom på at online media gjerne kan ligge foran den tradisjonelle media. Likeledes har det vært med frontblogger fra Irak og i mindre grad Afghanistan – det som kommer fra bloggene er råere og ikke riktig så pålitelig, men også ferskere og mer autentisk.
Tja, det er så mange politiske blogger i Norge nå, skrevet av amatører og profesjonelle, at jeg vil si at det absolutt har tatt av. Men det har tatt av på en annen måte: Bloggerne er ikke uavhengige maktsentre, de er underordnet de eksisterende, så som aviser og partier. Det har nok litt å gjøre med at mediene var flinke til å adoptere bloggfenomenet, og dermed gjorde det litt til sitt eget.
Selv har jeg holdt avstand til politikk en stund nå, men jeg skriver litt om valget for tiden.