Leifern er…

Nordmann lenge bosatt i USA, men snart på plass igjen i Norge ... gammel nok til litt grått hår og "faglig tyngde" ... - bedriftsrådgiver gjennom mange år, med MBA og alt det der ... politisk på linje med Frognertrikken ... eklektiske interesser.

Finn meg også

Arkiver

A messy prohibition

The debate in the 1920s that led to the ban on Jewish ritual slaughter is one of the most shameful in Norwegian history.

Shechita – slaughter of warm-blooded animal according to Jewish food laws – has come into focus again after a recent OSCE  report expressed concerns about of anti-Jewish and anti-Muslim attitudes in Norway. There are several points we would like to make on this topic.

The first is the need to settle historic scores with the original ban from 1930, where animal welfare sentiments were confused by antisemitic attitudes to such an extent that Parliament hardly could have known what grounds they passed the ban. Among other things, future prime minister and Farmers Party leader Jens Hundseid contributed this charming perspective to the debate: “We have no obligation to leave our livestock to the Jewish atrocities, we have not invited the Jews in the country, and we have no obligation to provide Jews with animals for their religious orgies. ”

Second, the fact that Jewish religion and culture have for thousands of years valued animal welfare, and did so long before it even became an issue in Europe. For example, for at least three thousand years Jewish farmers have been required to feed their livestock before themselves, provide work animals the same rest as people and not abuse them, not to slaughter young animals in the presence of their mothers, etc. Animal welfare is a recurrent theme in all Jewish writings from the Torah through Talmud to our own days. Judaism relates animal welfare not just animals but also how our relationship with our fellow creatures affect our humanity.

Many rabbis view shechita as a compromise between the ideal but unattainable, namely that we all are vegetarians, and realistic, that people have difficulty resisting meat. To slaughter according to shechita requires that the animals are in good health when they are slaughtered, that slaughter not be mechanized, and that the killing is fast, painless, and is irrevocable and can only be performed by a specially trained butcher with carefully calibrated equipment. After observing the slaughter of 3,000 cattle in three kosher butchers, the distinguished animal welfare expert Temple Grandin concluded that shechita – done according to Jewish law and good practice  - is a perfectly humane method.

Thirdly, in addition to the ban on shechita being based on an uninformed and partly prejudiced grounds, it also lacking consistency with respect to slaughtering methods that are accepted. Exsanguination is the killing method in all slaughter methods in question here, but “stunning” in advance means that the animal is knocked unconscious before it “stuck” for bleeding. Methods vary, but may involve electric shock, curved blade, bolt pistol, and CO2 gas carried out on industrial assembly lines. Even an “acceptable” failure rate has disastrous consequences for an animal that is not completely knocked out, but meat from animals incorrectly slaughtered is still refined and sold. By comparison: In shechita can not an animal slaughtered improperly sold, which provides a strong economic incentive to do it right.

In addition, we accept that the Sami in Norway, based on their heritage, slaughter caribou by other means than slaughterhouses, and we also accept hunting because of the cultural interest there is in hunting. By comparison: Judaism forbids hunting because we consider that it can not be done without causing suffering to the animals.

Shechita originates from times when butchers lived in communities where everyone was familiar with the animals that they later ate. It is based on an understanding that we have a special responsibility for life we bring into the world for our benefit, either for food, for labor, or for company. In our time, however, we are alienated from the reality of killing to eat.

A review and debate about what slaughter methods say about our civilization is totally appropriate and even necessary. But we will demand that shechita be  evaluated seriously against the alternatives. And we reject the specific premise that shechita is based on indifference or cruelty to animals. Jewish food rules are for us a constant reminder of our relationship with food, especially the food that comes to our table because animals die.

Abbas, Bibi, og Aftenpostens nyhetsdekning

Den som virkelig bryr seg om utenriksnyheter gjør klokt i å ikke stole på noe NTB formidler om Midtøsten (det finnes alternative nyhetskilder – selv Al-Jazeera er mer seriøse enn NTB). Og det kan jo være at nyhetsdesken hos Aftenposten ikke riktig fulgte med, men på forsiden i skrivende stund er det å finne dette:

Legg merke til den nederste teksten, der Aftenposten påstår at Netanyahu brukte “sin taletid på å fordømme talen til Abbas.”

Har denne fortolkningen noen forankring i virkeligheten?

La oss se på talene til Netanyahu og Abbas, som begge er på nett.

Taler

Antall ord totalt

Antall ord om den andre

Prosent om den andre

Abbas

3775

1086

29%

Netanyahu

3305

124

4%

Har NTBs/Aftenpostens noen karakteristikk noe grunnlag i virkeligheten? Omtrent like mye som Abbas’ fremstilling i denne talen.

Etnosentrisk fra Marit Christensen

Dette innlegget ble også trykket i VGs debattsider 17.09.2012

Etnosentrisk fra Marit Christensen

Kanskje burde tap av livssynsfrihet inngå i “frihetsberøvelsen” vi bruker i vårt strafferettslige system i Norge, men det er ikke det Marit Christensen tar opp til prinsipiell debatt i sin kronikk i VG 12.9.

Det hun mener, er at muslimske – underforstått “ikke-norske” – fanger må finne seg i, er valget mellom å sulte eller spise “norsk mat” som strider mot deres religiøse overbevisning. Skal man tro hennes oppsiktsvekkende logikk har norske nordmenn fra Norge flere hundre års forsprang på muslimske kulturer i matveien.

Dette utspillet stiller seg dermed helt i teten i den beinharde konkurransen om det mest etnosentriske synspunktet blant norske synsere den siste tiden. Det er attpåtil blendende ironisk at vi får dette fra en person som har gjort til karriere å formidle utenlandske perspektiver til nordmenn.

Kultur og mat hører nøye sammen i alle kulturer. Vi viser gjestmildhet ved å dele mat, vi legger enorme ressurser i å gjøre det smakfullt og variert, vi legger vekt på at det skal ha en god estetisk effekt på alle våre sanser. Mange av våre største globale samfunnsspørsmål knyter seg til måten vi produserer, foredler, fordeler, og forbruker mat.

Derfor har ingen kulturer et utelukkende praktisk forhold til mat. Tabuer og preferanser om mat tvinger oss til refleksjon over hva vi spiser, og dermed hva vi er. I et samfunn der vi plages av alle mulige spiseforstyrrelser, hurtigløsninger som går på bekostning av familiefellesskap, og et uanstendig sløseri, er det mulig at vi har mer å lære av kulturer som er vant til knapphet, enn de har å lære av oss.

Hodeplagg hos offentlige tjenestefolk

I alle land jeg er kjent med, er det uproblematisk at uniformsreglement tillater bruk av plagg som tilfredsstiller religiøse krav. Eller altså: plagg som religiøse mennesker må ha på seg for å leve i henhold til sine overbevisninger. Enten det dreier seg om politi, militære, dommere, eller andre, så fungererer det helt greit.

Denne erfaringen avvises av mange i Norge fordi “religiøse symboler” visstnok skal svekke tilliten vi har til dem som går med dem.

Noen poeng som burde være greie:

  • Her dreier det seg om tre fenomen:
    • Sikher, som lar håret vokse og vil derfor holde orden på det i en turban.
    • Muslimske kvinner, som skal dekke til hår og hals
    • Jødiske menn, som skal dekke til hodet
  • I alle disse tilfellene er kravet ikke om et symbol, men om en funksjon. Håret skal holdes på plass, kroppsdeler skal dekkes til, og hodet skal dekkes. I teorien går det fint an å tilfredsstille alle disse kravene på “usynlig” vis, altså på en måte som ikke viser hvilken religion vedkommene bekjenner seg til, eller om han/hun er religiøs i det hele tatt.
  • I praksis kan det bli vanskeligere: en turban er den mest praktiske måten å holde orden på langt hår, likeledes en hijab. Religiøse jøder står fritt til å velge det hodeplagget de selv ønsker, så i de fleste tilfeller er uniformsreglementet tilstrekkelig. (Unntaket er når hodeplagget skal våre på innendørs).
  • Med andre ord er innvendingen mot plagg som gir et utilstiktet religiøs signal.
  • I et land som vil ha full religions- og trosfrihet bør vi i utgangspunktet legge til rette for at alle yrker er åpne for alle generelt, og at ingen må tvinges til å velge mellom sitt ønskede yrke og sine overbevisninger.
  • Jeg er innforstått med at dette prinsippet ikke kan være absolutt: en kvinne med burkha, for eksempel, vil ha vanskeligheter med å fungere som feltsoldat.
  • Men hvis vi skal begrense tilgang til yrker, må det være fordi den religiøse personen vil være forhindret fra å effektivt utføre sitt yrke på grunn av sine religiøse overbevisninger.
  • Det er ingen som mener at en turban, hijab, eller kippa utgjør noen praktisk hindring i de yrkene det er snakk om.
  • Innvendingene går på at almennheten vil ha svekket tillit til offentlige tjenestefolk som viser sin religiøse tilhørighet, enten det er med vilje (ved noe som er ment som et religiøst symbol) eller utilsiktet (ved en turban, hijab, eller kippah).
  • Her bedyres det at man ikke har noe i mot at folk har slike religiøse overbevisninger, bare at man lar dem komme til syne. Det er to typer argumentasjon:
    • Det ene er at publikum – altså brukere av offentlige tjenester – vil ha grunn til å tvile på tjenestefolkenes nøytralitet når de får vite at de tilhører en bestemt religiøs gruppe. Altså: vi må ta hensyn til folks fordommer om religiøsitet.
    • Det andre er at de som ikler seg slikt, ved å gjøre det, viser at de er uproffe. Dette er argumentet til folk som har fordommer om religiøsitet.
  • Altså: uansett hvordan man vrir og vender på dette, ender det opp med å bli et ønske om å ikke irritere folk som ikke liker religiøse. Jeg synes ikke det er noe vi skal opphøye til politikk i Norge.
  • Paradokset er at effekten snarere er motsatt: tjenestefolk som vet at deres adferd reflekteres på en hel gruppe, vil antagelig være ekstra påpasselige med å fremstå som profesjonelle og nøytrale.

Til værs

Wingtip of El Al flight from Brussels to Tel Aviv, with the Star of David

Det blir en merkbar endring i stemningen når vi går ombord i El Al flyet i Brussel. Hebraisken flyter fritt, det  bryter umiddelbart ut småkrangler, alt blir mer hektisk, men mindre stresset. Vi er nå beskyttet av israelsk sikkerhetsopplegg; og det blir plutselig uproblematisk å snakke hebraisk (for dem som kan det). Israelerne føler at de allerede var hjemme i flyet allerede før det hadde tatt av fra Brussel.

Dette er mitt fjerde besøk til Israel, og mitt første siden jeg var der på bryllupsreise og reiste derfra 4. november 1995. Jeg er skilt nå og har med meg på denne turen min far og tretten år gamle datter.  Det er deres første tur til Israel.

Israelerne – i hvert fall de på flyet – har forandret seg fra mitt 1995-bilde. De ser ikke lenger ut som de hører til på åkrene i en kibbutz, og ser oftere ut som de egentlig bor i Miami. Det er mer merkevarer, solbrillene er kulere, håret oftere frisørklippet, og det kan til og med virke som de soler seg. Flere av dem er overvektige enn før.

Vi flyr lavt over Middelhavet de siste kilometrene til Tel Aviv. Noen sekunder etter flyet lander, applauderer flyet, og høytalerne spiller “Hevenu Shalom Aleichem”. Noen, men ikke spesielt mange, synger med. Jeg lar meg rive med av stemningen og føler meg med et tryggere. Og det gjorde jeg under hele oppholdet.

Hvordan kan man forklare det? Sammenligner man Norge og Israel, er det åpenbart at Norge er tryggere. Vi har ikke kriger, de indre motsetningene er svært så fordragelige, og inntil i fjor sommer var storstilte terrorangrep mot norske mål utenkelige. Det er mange forsyningslinjer inn i landet, og alle er stabile. Vi kjører sågar mer forsiktig.

Jeg er forundret over at så mange nordmenn reiser til Israel og kommer igjen med det samme inntrykket: det israelske demokratiet er faretruet, de bedriver apartheid overfor palestinerne, religiøse fundamentalister er ved å ta over, osv. osv.  Iver Neumanns diatribe i Morgenbladet gjorde spesielt inntrykk. Hans fremstilling er så kategorisk, så skråsikker, at det han ser må være så klart i dagen at jeg burde kunne se det hvis jeg bare stiller med et åpent nok sinn.

Så jeg har bestemt meg for å gjøre det, etter beste evne. Jeg har noen fordeler fremfor Neumann (jeg har vært i Getsamene før og vet at det kan bli kaldt i Jerusalem) men (antagelig) den ulempen at jeg ikke blir vist omkring av representanter for Den norske kirke. Jeg skal på en typisk turistreise med en israelsk guide. Vi skal opp Middelhavskysten helt til grensen til Libanon ved Rosh Hanikra, inn i Galilea og opp på Golanhøydene, langs riksvei 90 langs Jordan (gjennom Vestbredden) og opp til Jerusalem. Vi skal se både den nye og den gamle delen av Jerusalem, og også til stedene langs Dødehavet. Jeg har telt: til sammen må vi gjøre rede for oss fire ganger i sjekkpunkter, det vil si når vi skal over den grønne linjen inn i israelsk, sivilt administrert område.

Jeg får dermed ikke se på elendigheten i de palestinske områdene. Det er fullt mulig for en norsk statsborger å reise inn og ut av Ramallah, Nablus, Hebron, osv. (Gaza er langt mer komplisert), men jeg har bestemt meg for å akseptere at forholdene er vanskelige der. Jeg forutsetter at jeg blir sjokkert.

Fra mitt første besøk til Israel på 70-tallet og frem til i dag er Ben-Gurion blitt en stadig mer typisk internasjonal flyplass. De gjør mer av Jerusalemsteinen i de nyere delene, flyten er bedre. Passkontrollen ser ut til å bruke de samme merkverdige båsene de alltid har hatt. Den unge, litt lubne betjenten sammenligner passbildene med ansiktene litt nøyere enn vanlig. Hun spør hvorfor vi er her og hvor vi skal og godtar svarene. Jeg hadde ikke trengt å lyve om jeg hadde tenkt meg til Ramallah.

Ankomsthallen er derimot mer kaotisk. Det er altfor mange folk som står og venter på altfor mange folk som ankommer. Det er fredag ettermiddag, så antagelig er det større volum enn vanlig. Vårt reisebyrå er ikke å finne, så jeg går en etasje opp for å finne en banks minibank. Det er gratis wi-fi på flyplassen, så jeg sender en epost til byrået og etterlyser velkomstkomiteen. De kommer av seg selv etter en liten stund, og vi stuer oss inn i en liten taxi med en kar som snakker nok engelsk til å være hyggelig.

Det går i rasende fart inn til Tel Aviv, forbi tungindustrielle anlegg, kontorområder, og slitte forsteder. Alle veiskilt er på hebraisk, arabisk, og engelsk. Det er ubehagelig varmt, og sjåføren stopper så jeg får kjøpt noen flasker vann i en liten sjappe  noen hundre meter fra hotellet. Hotellet heter Dan Panorama er kjent for å være helt OK. Bra basseng, litt upersonlig interiør som nok bør renoveres snart. Det er visst blitt et hybelhus for forretningsreisende. En tidligere kollega som hørte vi skulle bo der ba meg hilse flere navngitte ansatte. (Jeg fant dem aldri).

Til høyre, utenfor synsvidden av rommet, er det to bygninger til som synes viktige. Det ene er Dolphinarium, og det andre er Hassan Bek-moskeen, bygd i 1916 i Tel Aviv.

Forhastet HEF seg?

Jeg har i innlegg på Fritanke.no beskyldt lands- og hovedstyret i Humanetisk forbund (HEF) for å forhaste seg med vedtaket om å ønske forbud mot tidlig “rituell” mannlig omskjæring.

I privat korrespondanse har en leder i HEF beskyldt meg for å være useriøs med denne kritikken. Vedkommende påpeker at jeg ikke har vært tilstede ved diskusjonene og at de har holdt på med saken i et år.

Denne personen har naturligvis rett i at jeg ikke har vært med i diskusjonene, og jeg kan godt tro at selv om det første vedtaket kom i september i fjor, så var det forarbeid helt tilbake til juni 2011. Og jeg bygger helt klart mine beskyldninger på et eksternt ståsted.

Men jeg synes kritikken min bør tas alvorlig. Det er flere ting som tyder på at jeg ikke er helt på jordet:

  • Innholdet i vedtaket, gjengitt her på Fritanke inneholder en del slurvefeil som kunne vært unngått om de hadde tatt seg bare litt besvær med formuleringene:
    • “Muslimske og jødiske religiøse ledere gjorde det klart at de ikke kan leve i Norge hvis det skulle bli forbud å omskjære nyfødte guttebarn.”
      • Leder i DMT Ervin Kohn utrykte det noe mer nyansert enn dette sammendraget, men det var hovedpoenget
      • Leder i IRN Mehtab Afsar sa det ikke slik (men utrykte seg langt sterkere om vedtaket), men fryktet at praksisen ved et forbud ville drives under jorden. Hovedpoenget hans var at et forbud ikke ville hindre omskjæringer
      • Islamer og muslimer har noe ulik praksis, så “nyfødte guttebarn” er upresist og antagelig fordomsfullt. Brit milah skal finne sted på åttende dagen fra guttens fødsel, men ikke under noen omstendigheter tidligere. Om det er medisinsk nødvendig kan omskjæringen utsettes eller sågar avlyses. Muslimer har langt større fleksibilitet, og gutter kan omskjæres når de er eldre.
  • Medisinsk fakultet har ikke tatt standpunkt i denne saken, og dekanus Frode Vartdal har i korrespondanse med meg gjort det klart at det akter de heller ikke å gjøre. Antagelig har HEF misforstått Solbakk et als artikkel i Tidsskriftet dithen at han uttaler seg på vegne av hele fakultetet. Det tok meg ti minutter på en søndag å avklare dette med Vartdal, og HEF burde gjort det samme om det hadde tatt seg tid.
  • irreversibel merking av barn som knytter dem til et spesielt livssyn” – man kan altså ikke se på en manns penis om han ateist, muslim, jøde, kristen, eller forsåvidt omskåret av medisinske grunner. 
  • Jeg har sjekket, og HEF har ikke invitert til dialog med noen i det jødiske samfunnet (og jeg vil anta heller ikke det muslimske) om denne saken. Det er tydelig at de heller ikke har satt seg inn i de medisinske sidene av saken. Dette er helt avgjørende for alle momenter de er inne på, men de har åpenbart begrenset seg til sin egen synsing.

http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=8862

Ting det ikke går an å si

La meg først si at ledelsen i Arbeiderpartiet i likhet med rikspolitikere generelt, fortjener ros for å ha lagt vekt på at de demokratiske verdier man vil beskytte mot terrorhandlinger, også innbefatter retten til å ha aparte meninger. Det er heller ingen grunn til å mistenke AUF for annet enn å ville lege sine sår og bygge opp igjen sin organisasjon.

Når det er sagt: når man leser dette innlegget av Dan Odfjell i Bergens Tidende og dette av Hege Ulstein i Dagsavisen, er det tydelig uenighet om hvilken politisk betydning 22.7 har, og hvem som er versting i å slå politisk mynt på det.

Hvilke synder er det vi snakker om her?

Det er helt naturlig at AUF og Arbeiderpartiet føler at de spesielt ble angrepet, og at de dermed føler et (berettiget) behov for å befeste sin politiske plattform. Noe annet hadde vært helt tragisk. Hege Ulstein har rett: det er helt umulig å tenke seg at noen av dem synes at massakren på Utøya var et politisk lykketreff.

Men Odfjell og Ulsteins “sentrale politiker fra opposisjonen” stiller likevel et legitimt spørsmål: i hvilken grad skaper media, og Arbeiderpartiet selv, et inntrykk av at de i kraft av å være Behring Breiviks hovedmål også er hovedrepresentanten for sanne demokratiske verdier?

Problemet er ikke spørsmålet i seg selv, men at det er umulig å besvare. Arbeiderpartiet har rett og ansvar til å fremme den oppfatning at deres politikk tjener slike verdier bedre enn alle andre partier, også og kanskje særlig når de setter disse verdiene i sammenheng med 22.7.

Jeg tviler ikke på at det finnes kynikere som vil få det til at AUF gjennom dette angrepet er blitt edlere enn alle andre; ei heller at det finnes kynikere som vil kneble Arbeiderpartiet ved å beskylde dem for å slå mynt på saken.

Det som er langt mer problematisk, er tendensen til å gjøre Behring Breivik til et produkt av politisk ideologi man maler med bredest mulig pensel. Jeg har hørt en mann i ramme alvor påstå at Behring Breivik og Henry Rinnan var et produkt av “høyresiden”. Kristin Halvorsen leker også med ilden når hun vil ekskludere privatskoleelever fra dem som vil utrykke sympati og sorg gjennom rosetog.

Det er helt på sin plass å arrestere folk som vil gjøre ufine politiske poeng av disse massemordene, men jeg synes vi skal være forsiktige med å dømme hverandre for strengt i denne sammenhengen. Vi er ikke i nærheten av å sette 22.7 i noen rimelig historisk sammenheng ennå, men vi får bare fremgang hvis vi sliter litt og krangler en del, og forsøker å lytte med åpne sinn og åpne hjerter.

Jeg har mer å si om Eskil Pedersen, men det får vente.

Hurra for hva da?

Jeg er stolt av å være nordmann. Har alltid vært det og vil alltid være det.

Men syttende mai feiringer gjør meg alltid litt uvel. For jeg undres over hva vi egentlig gratulerer hverandre for.

Riksforsamlingen i 1814 besto ikke av idealister som ville verden til et bedre sted ved å grunnlegge en banebrytende nasjon i nord. De ville skape en nasjonstat for etniske nordmenn, et land som var uavhengig, udelelig, og fritt. Ikke et folk som var det. Til tross for at de hadde tilgang til både diskusjonene og resultatet av lignende prosesser i andre land – og særlig USA – valgte de en etter dagens forhold middels vei. De ble lurt av Christian Fredrik, og det var bare takket være franskmannen Karl Johan at Norge kom inn i en personlig union med – og ikke underlagt – Sverige.

Hvis vi skal velge en dag da selvstendigheten ble et faktum, da nordmenn faktisk briljerte, så måtte det være 7. juni.

Jeg er stolt av å være nordmann, men antagelig ikke av de grunner man gjerne vil frem til.

Vi er et velstående land, et velferdssamfunn, fordi vi hadde flaks, og ikke fordi vi er dyktige. Klimaet som var til slik ulempe for oss i noen tusen år har nå blitt til naturressurser som beriker oss. Helt ufortjent. Jeg synes ikke vi er så tolerante at vi kan skryte av det. Vi er heller ikke inkluderende nok til at vi bør gratulere hverandre. Vi har et ok utdannelsessystem, men med store mangler.  Jeg synes også velferdssystemet vårt er ineffektivt og ikke minst urettferdig: uansett hvordan vi vender og vrir på det, er det de ressurssterke som får mest ut av det.

Vi har aldri vært rikere materielt, men er det noe å gratulere hverandre for?

Jeg er først og fremst stolt av å være landsmann med andre nordmenn: Anna Krefting, Donato Brambani, CJ Hambro, Kim Friele, Sara Azmeh Rasmussen, og de mange andre navnløse som satte sak foran person og gjorde sitt beste. Jeg er stolt av mine forfedre som fikk til et levebrød mot nærmest umulige odds, som sørget over barn som døde altfor unge, som frøs seg gjennom vintre, arbeidet seg gjennom depresjoner, måtte velge mellom mat og skotøy, og ryddet stadig mer jord. Jeg er stolt av de som tryglet seg til mer utdannelse da de gikk til presten, og ble skoleærere, lokalpolitikere.

Jeg er stolt av Finn Gustavsen da han gjeninnførte parlamentarismen i forbindelse med Kings Bay. Jeg er stolt av Hanna Kvanmo som holdt hodet hevet da  hun fant ut hvem som var hennes virkelige venner og oppriktige kollegaer. Jeg er stolt av campingturistene på Utvika og Tonje Brenna, og av politi- og ambulansepersonnel som skyndte seg til Regjeringskvartalet rett etter det smalt.

Jeg er stolt av min farfar Eyolf, som la sin ære i å finansiere stabil næringsvekst i Eidsvoll. Min oldefar Gudbrand Bræk som jobbet iherdig med å grunnlegge et bankvesen for distrikts-Norge samtidig som han gikk inn for målsaken. Min oldefar Simen Knutsen som va malermester på Hamar og var en tolerant avholdsmann. Min far Steinar som drev lønnsomme bedrifter og lærerike klasserom ved å bry seg om dem han hadde ansvar for. Min mor Ingrid som alltid forventet mer av sine elever. Min bror Eyolf som mistet leksikonsalg fordi han passet alltid på å minne kjøperne om angrefrist. Min tante Tove Kari Viken som stadig er opprørt over at ikke flere blir opprørt. Jeg er stolt av min bestefar Leiv som hjalp en hel generasjon på Hemne og i Oppdal sette i gang med tannhelse, og som hjalp mange med andre ting i all stillferdighet. Og mange, mange flere som fortjener å bli nevnt.

Jeg er stolt av de mange ansatte i Bærum kommune som ser lengre enn paragrafer og forskrifter for å hjelpe min sønn ha et godt liv.

Jeg er stolt av saksbehandleren i Folkeregisteret som sa “dette er ikke mitt ansvar, men nå skal jeg sannelig se å få ordnet på det”, etter at jeg hadde snakket med fem andre saksbehandlere som bare sendte meg videre.

Jeg satte ikke ut flagget i morges for å hedre abstraksjoner som “fedreland”, “fellesskap”, “nasjon”, eller en gang “grunnlov”. Jeg satte det ut for å hedre de mange og mangfoldige medborgere som tør å gjøre noe uvanlig, som tør å vise at det å være patriot ikke er å være føyelig men å ville noe bedre for sine medborgere, selv når innsatsen møter motstand.

Flagget bør alltid være et protestflagg, mot selvgodheten, mot illusjonen om at prestasjonene våre overgår utfordringene, at samfunnet består av annet enn menneskelig mot.

Om dødsfallet i Oslo forbundet med omskjæring

Aftenposten bringer i dag den tragiske saken om en dødsfallet til et guttebarn to dager etter han ble omskåret på et legekontor i Oslo. Fylkeslegen mer enn antyder at dødsårsaken var komplikasjoner forbundet med omskjæringen, men det er mange detaljer vi (ennå) ikke kjenner.

  • For det første er det uklart om dette var et såkalt “rituelt” inngrep, dvs. ikke en medisinsk behandling for en eller annen tilstand som skulle indikere omskjæring. Det er nok mest sannsynlig at det dreier seg om det, men det er lurt å ta høyde for noe annet.
  • Det er heller ikke klart om det var en lege som gjennomførte selve inngrepet. Fylkeslegen sier det er åpnet sak mot to navngitte leger, men det kan ha vært for andre forhold enn måten selve inngrepet ble gjort på.
  • Mange detaljer om gutten er ikke kjent, bl.a. alder, helsetilstand, eventuelle sykdommer som kunne ha kontraindikert omskjæring.

Det er i alle fall viktig at dette etterforskes på en ordentlig måte.

Når det gjelder dødsfall forbundet med tidlig omskjæring generelt, er det så sjeldent at det har vist seg å være vanskelig å måle. American Academy of Family Physicians estimerte at dødeligheten var 1 i 500 000 i USA, men medgir at det er vanskelig å vite sikkert. Der man har forsøkt å identifisere klare tilfeller, dreier det seg om 3 eller 4 tilfeller på flere tiår og over flere titalls millioner inngrep. Motstandere av dette mener tallet er langt, langt høyere, men bygger sine estimat på at de aller fleste av disse har “skjulte” dødsårsaker.

Store observasjonsstudier (som denne og denne) med flere hundre tusen omskårne og uomskårne tyder ikke på noen signifikant forskjell i dødelighet blant omskårne og uomskårne.

Det har vært en gjennomgang av alvorlige komplikasjoner forbundet med omskjæring. De tilfellene man med sikkerhet har kunnet forbinde med dødsfall synes å skyldes:

- Omskjæring der det har vært kontraindikert av andre årsaker, for eksempel hemofili eller at gutten var for liten eller for ung

- Usanitære forhold, der i blant metzitzah, skikken med å suge vekk blod fra omskjæringen.

- Bruk av narkose under inngrepet. Dette synes spesielt å være tilfelle i Gairdners ofte-siterte artikkel fra 1949, der dødsfall forbundet med omskjæring til alt overmål ble kategorisert med dødsfall forbundet med fimose.

Ett dødsfall er et for mye, og når det gjelder denne type inngrep, er slike tragedier aldeles unngåelige. Uten at synspunktene deres er særlig overbevisende generelt, har cirp en interessant liste over dødsfall forbundet med omskjæring her.

Behring Breivik og oppmerksomhet

På “side 3″ i Dagbaldet karakteriserer Marie Simonsen Behring Breivik som “paranoid” fordi han skylder på alle andre at han ikke har lyktes i livet. Det er en misforståelse, slik blant annet psykolog Inge-Arne Teigset påpeker i sitt intervju i Dagsavisen. Problemet til Behring Breivik er ansvarsfraskrivelse; han maler seg selv som et offer – sågar en martyr – for ødeleggende krefter. Disse kreftene er ikke ute etter ham spesielt. Han mener de er ute etter å ødelegge alt som er godt og viktig i hans eksistens.

Det han selger, er avsky og skrekk, slik at han derved får oppmerksomhet. Det er to ting Behring Breivik ville ha ved å gjøre dette: 1) følelsen av makt og innflytelse, at folk gjorde som han ønsket, og 2) oppmerksomhet gjennom det hele, følelsen av at han var av betydning. Det er noe mange ønsker seg, men Behring Breiviks totale mangel på emosjonell empati gjorde det mulig å realisere sitt ønske gjennom menneskeslakt.

Og her har han lyktes, antagelig over all forventning. Det Behring Breivik frykter mest er å ikke bli tatt alvorlig. Hans “irritasjon” over at spørsmålene fra aktor “latterliggjør” ham er i virkeligheten godt kontrollert raseri over at hele verden ikke har fungert riktig for ham. Når aviser og andre slår opp Behring Breiviks oppfatninger som om han var en seriøs samfunnsdebattant, får han akkurat det han vil ha.