Leifern

Obama har åpenbart sluttet seg til en politikk som går ut på at USA skal legge mer press på Israel. Det finnes flere mulige forklaringer på dette:

1. Han er blitt overbevist av folk på venstresiden som tror at Israels bygging er grunnen til ufred, og at terrorisme mot israelere og jøder er et symptom og ikke så mye som en medvirkende årsak.
2. Han trenger politisk kapital for å få med seg moderate arabiske og muslimske regimer på en enhetlig politikk overfor Iran, og også internt i Afghanistan og Irak.
3. Han er (som meg) irritert på at Israel gir sine fiender et påskudd til ekstremisme ved å holde fast på en bosetningspolitikk som i beste fall har støtte hos en liten minoritet i Israel. Ved at Israel slutter med dette, vil palestinernes evne og vilje til reell fred blotlegges, i det de ikke lenger har noen reelle grunner til å nekte å ha forhandlinger.

Jeg har vanskeligheter med å tro at Obama er dum nok til å holde seg på 1). 2) er den mest utbredte forklaringen. Obama forstår at den store trusselen er Irans regionale ambisjoner, og den eneste måten å motvirke det på, er å ha en samlet politikk som motvirker disse ambisjonene.

3) har jeg selv en viss tro på. Bibi er nødt til å føle at det er viktigere å få støtte fra moderate krefter i sitt eget land, enn fra de høyreradikale. En ekspansiv bosetningspolitikk (sammen med en uforsonlig blokade av Gaza) er gavepakker til Hamas, Hizballah, Iran, og store deler av Fatah.

Men Obama må trå varsomt. Det er to ting israelere fort vil samles om: sikkerhet mot terroristangrep, og selvråderett. I tillegg skaper Obama enorme troverdighetsproblemer i USA når han behandler en vennlig regjering dårligere enn et fiendtlig regime.

Og når det gjelder å skape en samlet front mot Iran, bør heller ikke Obama undervurdere arabiske ledere: de merker seg at hvis Obama behandler Israel dårlig, vil han heller ikke nøle med å ydmyke dem. Og i motsetning til Israel har ikke disse landene en demokratisk prosess for å skifte ut regjeringer. Hvis de fremstår som svake, øker sjansene for en blodig revolusjon eller kupp.

Man skal aldri undervurdere hvor mye av den politikken vi får se er spill for galleriet. Det kan godt være at Bibi har fortalt Obama at han aldri vil få med seg sine regjeringspartnere på ettergivelser i bosetningspolitikken med mindre han får åpent press fra USA.

Men Bibi må forholde seg til folkeopinionen i Israel, og der er det mye, men ikke ubegrenset tillit og håp knyttet til vennskapet med USA.

Det er blitt en uvane, blant mange, i norsk debatt om Israel å snakke om Israels grenser før 1967.

Israel hadde ikke en eneste grense frem til 1979. Landet var omgitt av våpenhvilelinjer og Middelhavet.

• UNSCOPs forslag fikk tilslutning fra Generalforsamlingen, men dette fikk hverken praktisk eller juridisk betydning, ettersom de arabiske landene kategorisk avviste det.
• Krigen i 1949 førte til våpenhvilelinjer som de arabiske landene likeledes blankt avviste var noe som lignet på grenser.
• Etter 1967 ble det nye våpenhvilelinjer, og disse ble gjeninnført i 1973.
• Først da Egypt og Israel underskrev fredsavtale fikk Israel anerkjente grenser mot Egypt. I 1994 ble det anerkjente grenser mot Jordan.
• Det finnes fremdeles ikke anerkjente grenser i nord, mot Libanon og Syria. Og som kjent er det et stykke igjen før man kan snakke om grenser i og omkring Vestbredden.
• Det synes rimelig klart at det nå er de facto grenser rundt Gaza.

Man kan godt kritisere Israel uten å gjøre seg skyldig i antisemittisme. Der, har alle lest det?

Men det er også mulig å:

• Kamuflere jødefiendtlige holdninger i fiendtlighet til jøder og jødedommen. Før passet for eksempel terrororganisasjoner som Hamas på å aldri snakke om “jøder” men i stedet omtale fienden som “sionister” (med et blunk). Nå har de funnet ut at de kan være ærlige med samme resultat, ettersom “israelkritikerne” ikke klager, uansett.
• Uten å ville eller vite det, forsterke antisemittisme ved å omtale Israel på en bestemt måte, eller for å være helt konkret: demonisere landet så til de grader at folk bare må tro at det hovedsaklig er befolket av jævler. Ærlig talt: hvis a) Israels regjering bare driver faenskap (kolonialisme, rasisme, apartheid, krigsforbrytelser), b) regjeringens politikk styres i noen grad av israelernes vilje, og c) flertallet i Israel er jøder – er det naturlig å spørre hva som er galt med disse folkene?

Det er for lettvint å bare proklamere, slik mange gjør, at israelkritikere aldri kan holdes ansvarlige for hvordan deres ytringer oppfattes, og hvordan de påvirker holdninger til jøder.

Men for all del, ikke tro meg. EUs politimyndigheter bruker det samme utgangspunktet.

Dette med å reservere ti uker av barselspermisjon til faren har mye for seg. Dette er ikke blant de (altfor mange) teite forslag som er populære politisk men tåpelige praktisk. Og jeg er absolutt mannesaksmann når det gjelder farskap.

Men jeg er ved refleksjon likevel mot det. Både av praktiske og prinsipielle grunner.

Det praktiske kommer av at den gruppen dette er ment til å påvirke: menn som ellers ikke synes de har “råd” til å ta seg fri for å være fulltidspappa en liten stund, sliter for det meste med barrierer som et “bruk det eller mist det” insentiv neppe vil løse opp. Et stort mindretall vil kanskje benytte seg av det når det blir tilbudt slik, men:

For alle dem som ikke gjør det, blir det altså ti uker mindre permisjon på moren. Med andre ord er det en god mulighet for at nettoeffekten blir færre uker brukt til foreldrepermisjon.

Hvis vi derimot stilte til rådighet et visst antall uker som begge kunne disponere fritt, ville de høyst sannsynlig gjøre det meste ut av det. Og fedre som kan, vil forhandle om flest mulig uker av potten. Hvis vi absolutt skal lage et insentivsystem, kunne vi gi bonusuker i den samlede potten hvis mor og far deler på den mer likt.

Det prinsipielle er også viktig. Vi, altså staten, fellesskapet, osv., har en samfunnsinteresse i å oppdra barn med så mye kjærlighet og forutsigbarhet som mulig, men vi er, og bør være, prisgitt dømmekraften til foreldrene til disse barna. Jo mer vi støtter dem, jo bedre jobb gjør de, og jo mer vi begrenser dem, jo mer komplisert blir det for dem.

Debatten om hvordan Norge integrerer utenlandske (og særlig asiatiske og afrikanske) kulturer inn i samfunnet er noe av det mest rotete jeg har sett. Jeg har vokst opp her, har norsk som morsmål, og er kjent med kulturell mangfoldighet, men sliter med å forstå premissene for debatten, eller kanskje debattene.

Her maner Attiq Ahmad Sohail til at media mer nøkternt i dekningen av radikale utrykksformer i debatten og peker særlig ut Sara Azmeh Rasmussen og Shabana Rehman Gaarder.

Som Sohail reagerer jeg også ofte på at spissformuleringer blir favorisert over substans i norsk debatt, men han farer med dårlige eksempler. Rasmussen og Gaarder er temmelig entydige i sine poeng. Jeg tror ikke debatten hadde blitt forringet om flere utrykte seg som dem, selv i motmæle mot deres synspunkter.

Men jeg aner at det er en såkalt “subtext” her, en eller annen sammenheng som jeg ikke får med meg. For jeg kan ikke forstå annet enn at Sohail er spesielt bestyrtet over at det er disse “med innvandrerbakgrunn” som utrykker seg på den måten. Og her er jeg i villrede.

Hva slags debatt er det internt i de ulike <andre-land>-norske innvandrermiljøene? Hva er de ulike miljøene? Hvor går skillelinjene?

Jeg har vært tilbake i Norge som fastboende i 8 måneder, har jeg gjort meg mine refleksjoner, og reaksjoner, på hvordan det er her, og spesielt sammenlignet med New York-området.

Det er veldig mye fint med Norge, men jeg er temmelig lei av dette refrenget om at “vi har det jo så fint her”, og “dette er verdens beste land.” Jeg synes dette er en slapp og temmelig bedagelig holdning. Gitt våre forutsetninger, kunne vi hatt det mye mye bedre, og det er på tide vi slutter med å være så forbasket selvgode. Ellers går vi ned i historien som landet som lot flest gode sjanser gå fra oss.

Det er to ting som irriterer meg daglig:

• Utvalg, kvalitet, og pris på mat. Og dette har en regressiv effekt, fordi de som har minst å rutte med, vil bruke størst andel på det aller nødvendigste. Altfor ofte kjøper jeg grønnsaker med holdbarhet målt i timer til en pris som er pinlig. I USA er det riktignok vel mye overflod og mat som kastes, men her er vi altfor langt på andre siden.
• Politiske nyheter og debatt. Jeg deler, grovt sett, nyhetsdekning og meningsutveksling i tre kategorier:
  • Grundig, nyansert, og saklig kritisk. Informasjonsnivået er høyt, polemikken er treffende, og det er en ærlig utveksling av meninger. Atlantic Monthly og mye av New York Times og NPR er eksempler på dette i USA. Jeg vil tippe at dette er 50% av innholdet i USA, 10% i Norge.
  • Partisk kamuflert som saklig, der paroler og tvilsomme premisser hersker. FoxNews i USA er eksempel på dette. Dette er 30% i USA, 50% i Norge.
  • Sensasjonspreget, ekvivalent med fribryting. Rush Limbaugh, Ann Coulter og mye av Michael Moore er eksempel på dette i USA. 20% i USA (dominert av høyresiden), 40% i Norge.

Det finnes helt klart seriøse og dyktige journalister, politikere, og skribenter i Norge, men de føler seg nok ofte ensomme. Og jeg tror det er mange som både vil og kan gjøre en mye bedre jobb, men føler press om å senke nivået til det mange tror er gateplan.

I et svar til et tidligere innlegg av Johannes Due Enstad, skriver Jørgen Jensehaugen at Enstad har noen “gode poenger” som lider under at han har “totalt skivebom” på andre.

Her kreves det et noenlunde omhyggelig svar.

• Som bevis på at norske akademikere forskere slett ikke forsømmer sin hebraisk, trekker Jensehaugen frem tre akademikere som kan hebraisk, to av dem sogar såpass at de både skriver og snakker språket. To av disse forsker på israelske “settlere”, dvs. jøder som bor i C-områder utenfor den grønne linjen (det er ingen som kaller israelske arabere som bor i disse områder “settlere” eller “bosettere”.)
• Her har jeg faktisk også en kritikk av Enstad. For en som vil pårope seg virkelig ekspertise i dette feltet er det ikke nok å kunne rådføre seg med primære og sekundære kilder på hebraisk og engelsk. Han/hun bør også mestre skriftlig arabisk, og helst også kunne forstå flere ulike arabiske dialekter. Grunnleggende kunnskap til russisk, fransk, og også helst persisk, gresk, og latin burde også være en forutsetning. God kunnskap til både hebraisk og arabisk bør være en forutsetning for en master i området, og for en doktorgrad bør man kunne forstå nyansene i mange ulike kilder i disse språkene. Til etterretning krever man slik språkkompetanse på bachelor nivå på alle amerikanske universiteter der Middle Eastern Studies tilbys.
• Det finnes flere enn tre innenfor norske akademiske sirkler som kan hebraisk, og forhåpentligvis også noen som kan arabisk. Men ikke mange nok, og hvis jeg ikke tar feil bekrefter Jensehaugen Enstads sentrale poeng, nemlig at de nordmenn NRK, Aftenposten, og andre refererer til som “eksperter” ikke mestrer hebraisk, blant dem Hilde Henriksen Waage, som altså er professor i historie ved Universitetet i Oslo på dette felt.
• Jensehaugen savner en forklaring om årsakene til israelkritikken. For han mener at det her må være et enten-eller:

Hvis man går inn i forksningsfeltet[sic] med den målsetning om å kritisere Israel og konklusjonen styres av dette utgangspunktet, ja da er man i besittelse av en israelkritisk bias. Men, hvis man går inn i forskningsfeltet med et åpent sinn og konkluderer med israelkritikk på basis av empirien, da er man strengt tatt en objektiv israelkritiker.

• Her er det flere ting å ta fatt på:
  • For det første bygger all forskning, blant annet, på premisser og hypoteser. Premissene er faktorer som man anser som sanne inntil annet er bevist, og de bør være så uomstridte som mulig. For å sette det i sammenheng med israelsk historieskriving, er kanskje noe av det mest verdifulle bidraget til de såkalte nyhistorikerne, at de ristet på de premissene som israelsk historie har bygget på siden 1948. Hypotese er det som ved empiri skal bevises eller motbevises, og her kreves det et åpent sinn for at ens hypoteser godt kan vise seg å være usanne og må derfor forkastes.
  • Men som en vis gruk en gang skrev: “der udgangspunktet er som galest, blir tidt resultatene orginalest”. Bias, eller tendensiøsitet på norsk, er ikke noe så enkelt som at folk går inn med bevisste fordommer. Som oftest skyldes det at omstridte påstander aksepteres som premisser og aldri igjen settes i tvil. Om det er problemer i norsk akademisk miljø på dette og andre felt, skyldes det at man i et forholdsvis lukket miljø blir isolert om man går mot strømmen. Man kan jo i den forbindelse lure på hvor mange mastergradoppgaver og doktoravhandlinger ved norske universiteter bygger på slike spørsmål som:
    • I hvilken grad bærer Arafat/PLO/PNA ansvaret for sammenbruddet i forhandlingene opp mot den andre intifadahen?
    • I hvilken grad finnes det empirisk støtte for påstanden om at bosetningene hindrer fred?
    • I hvilken grad har palestinske myndigheter etterlevd kravene i Oslo-avtalen?
    • Osv. Disse er helt legitime spørsmål, men de blir sjeldent tatt opp i norsk media, og – jeg må anta – i disse akademiske sirkler Jensehaugen synes så godt om.
• Hva angår bruk av kilder, er det heller ikke så enkelt som at “israelsk empiri” automatisk gir en etterlengtet seriøsitet i forskningen – og ikke minst fremstillingen av forskningen – om Israel. For å si det veldig pent, burde en midtøstenforsker vite at Israel inneholder en stor spennvidde av meninger og forskning. Når jeg nå har gjort min obligatoriske plikt ved å medgi at Israel ikke er et perfekt samfunn og har opptil flere store problemer, skylder jeg også å gjøre oppmerksom på at den politiske og akademiske debatten om Israel, palestinere, jødisk liv, osv., er langt overlegen noe vi kan finne i Norge på noe område. Den er mer dynamisk, kreativ, informert, livlig, og av og til ufin enn noe vi nærmer oss i Norge. Jeg tror ikke jeg overdriver stort ved å si at den gjennomsnittlige universitetsutdannede israeler og palestiner kan langt mer om sin egen situasjon enn de aller fleste “eksperter” i Norge som media finner for godt å intervjue.
• Løsningen på tendensiøsitet går dermed på noe langt tyngre men også langt mer opplagt enn Jensehaugen foreslår, nemlig at man setter ærlighet høyere. Og da er det jo fint at Jensehaugen illustrerer dette poenget så godt i sitt eget tilsvar. Se bare her:
  • Benny Morris og etnisk rensing: Troligvis refererer Jensehaugen her til et intervju i Ha’aretz som jeg vil anbefale alle å lese veldig nøye. For det som fremstår her, er at Morris kvier seg for å bruke etnisk rensing selv, men medgår at det kan være et dekkende utrykk for det som skjedde. (Forresten, Jensehaugen, man bruker [sic] der den man siterer har skrevet feil, ikke når man er uenig med det. Og heller ikke når du feilsiterer). I alle fall skriver Benny Morris at dersom det var etnisk rensing, var det nødvendig, for alternativet hadde vært et enda verre onde (nemlig folkemord). Man kan være enig eller uenig i prinsippet, eller om det var anvendelig i 1948, men man om man ikke vil være tendensiøs, skylder man å gjøre leseren oppmerksom på hva poenget egentlig var.
  • Men det hindrer ikke Jensehaugen i å lene seg helt på premisset om “etnisk rensing” i det han skriver videre, og heller ikke å trekke frem “holocaust” som den eneste kontekstualiseringen på andre siden. Dermed så aksepterer han en tvilsom påstand (og bygger den på en kilde som motvillig bruker begrepet) som premiss, og bygger den andre (at holocaust er kontekstualiseringen som motparten alltid vil ha med) på en stråmann. Var han kjent med den fulle bredde i akademiske kilder om disse sakene, ville han visst at det er langt rikere kontekst enn akkurat disse to.
• Så avslutter han med dette: “Det er ikke forskernes feil at Israel utførte etnisk rensning i 1948, ei heller er det vår feil at Israel har okkupert Vestbredden og Gaza i over førti år eller at Israel bombet Gaza til grus i 2008/2009. Er det anti-israelsk å påpeke disse tingene?”
  • Det er ikke anti-israelsk å påpeke fakta, men slik Jensehaugen fremstiller dem her, er de så forenklede at de er villedende for en som ikke setter seg mer inn i sakene.
  • Det er ikke akademisk forsvarlig å late som en konflikt som denne bare har en virkelighet, eller en historie. Israelerne har sin side av saken. Det er mange ting å ta hensyn til her, ikke minst vår menneskelige tendens til å være etterpåkloke, at kildematerialer er begrenset, at vi noen beretninger simpelthen er mer fengende enn andre, og ikke minst våre egne fordommer – mot jøder, arabere, briter, osv.

Faktisk gjør Jensehaugen en grunnleggende feil i sitt første avsnitt når han skriver:  ”Hvis man går inn i forksningsfeltet med den målsetning om å kritisere Israel og konklusjonen styres av dette utgangspunktet, ja da er man i besittelse av en israelkritisk bias.”

Det er ingenting galt i å gå inn i et forskningsfelt med den hensikt å kritisere. Alle land og regjeringer, også Israel, trenger og fortjener kritikk. Men kritikken må være underbygget i fakta, den må være nyansert, og den må være rettferdig. Med andre ord må den være konstruktiv og helst heve nivået på debatten.

Dermed er ikke min kritikk av det som kommer frem av israelforskning først og fremst at den er tendensiøs. Det er at den er slett, uverdig, og bare undergraver ethvert håp vi som nordmenn har for å spille en konstruktiv rolle i å løse konflikten. Jeg får håpe at Jensehaugen har rett når han mener at det er unntak, men hans eget innlegg er ikke betryggende.

Klimaproblemet er muligens et av de beste eksemplene på et flokete problem, hvilket vil si at den ikke lar seg løse med paroler, proklamasjoner, revolusjoner, eller andre av de drastiske og/eller underholdende midler det er mest snakk om i media. Det krever en uant mengde innovasjon, bilaterale avtaler, økonomiske incentiver, og utholdende ledelse for å få det til.

COP15 var, som mange ventet, et media-og NGO show. Pøbler infiltrerte velmenende men stort sett naive demonstranter; diverse statsoverhoder stilte opp, vinket og ga taler; og så ble det masse muligheter for å skylde på USA. Det eneste frustrerende må ha vært at sionistene ikke var en åpenbar skyteskive i denne sammenhengen, men jeg får vel høre om det etter hvert også.

Som denne artikkelen i Slate påpeker, er det omtrent garantert at forsamlinger av alle lands regimer ikke vil føre noe steds hen, særlig ikke når det blir viktigere å la alle land få uttale seg enn å faktisk få noe gjort.

Dette er den harde, politisk ukorrekte realiteten i verden i dag. De 20 største nasjonaløkonomiene i verden i dag produserer 81% av økonomisk aktivitet i verden.

De synes rimelig å anta at 81% av verdens økonomiske produksjon tilsvarer mer enn 80% av utslippene, særlig hvis man ser på denne animerte grafen. Det mest effektive – om det er klimaproblemene man faktisk vil til livs – er at disse 20 (Norge er ikke blant dem), får i gang en prosess, der det inngår veldig få toppmøter, masse felles prosjekter, en god del bilaterale avtaler, samordnede økonomiske incentiver, og – ikke minst – nye avtalevilkår for handel med dem som ikke er blant de 20 (Norge er en av dem).

Det er komplisert nok med 20 parter i en slik prosess. Enda bedre hadde det vært om man organiserte seg i konsentriske sirkler, der den innerste besto av USA, Japan, Kina, Tyskland, og Frankrike (50% av verdens økonomiske produkt), den neste innerste besto av de gjenværende 15, og den tredje ringen av øvrige OECD land.

Men det spørs om alle de som skriker høyest nå ville gått med på det, uansett hvor mye bedre det hadde funket.

Stine Renate Håheim har vært på rundreise i “Midtøsten”. Det vil si, hun har antagelig landet på Ben Gurion flyplassen og reist fluksens til de palestinske områdene, der hun bl.a. har vært med på åpningen av ungdomsparlamentet – og fikk være med på hyldningen av “martyren” Yasir Arafat.

Hun skriver bl.a.

Israelsk politikk er fascinerende. Her sier man nemlig en ting, og gjør noe ganske så annet. Kanskje ikke så rart at FrP liker dette landet?

(Ingenting er vel mer tilfredsstillende enn å gi en liten kilevink til FrP og Israel samtidig…å, det er så fristende å gi tilsvar, men skal la være.)

Så kommer det en rekke klager over at Israel faktisk truer med å fortsette utbyggingen etter frysen er over, underforstått (dog kanske ikke av Håheim) dersom det ikke blir en fredsavtale.

Her er det noen kommentarer:

• Hva Israel faktisk gjør m.h.t. denne unilaterale kunngjøringen, gjenstår å se. Det Håheim klager over, er at israelerne synes å si to helt forskjellige ting. Selv om de faktisk ikke gjør det. De er temmelig konsistente. De sier at vi skal fryse videre utbygging på mesteparten av de omstridte/okkuperte områdene i håp om at dette får forhandlinger i gang igjen. Men hvis det ikke blir forhandlinger, gjenopptas byggingen.
• Hun omtaler også dette som dobbeltmoral. Men det er det heller ikke. Dobbeltmoral er når en part mener at andre regler skal gjelde for dem enn for andre. Som f.eks. at man ødelegger arkeologiske ruiner for en tidsperiode men vil at andre skal bevares for enhver pris.
• Forøvrig: Håheim utviser en forbløffende naivitet her. Israel vet utmerket godt at en tostatsløsning er uungåelig. Men alt det som foregår, fra begge sider, er et spill om tid. Israel vil (og det reflekteres i meningsmålinger derfra) ha en tostatsløsning, der en palestinsk-arabisk stat:
  • blir etablert så snart som mulig, men den må
  • forholde seg på fredelig vis til Israel
  • være stabil og levelig nok til at også israelske arabere kunne tenke seg å bo der
  • respektere jødedommens krav til Jerusalem, og også forsåvidt Nablus/Schechem og Hebron.
• Territorier og grenser er underordnet alt dette her. Det er plass nok til alle. Og ved en fredelig, varig løsning vil grensene uansett bli temmelig porøse. Dette er folk som vet verdien av handel.
• Jeg er selv mot utbyggingen på Vestbredden av flere årsaker, men man bør forstå at de finner sted hovedsakling av to grunner:
  • For å sette press på det palestinske folket om å presse sine ledere til å få igang forhandlinger igjen. Israel har forstått at Abbas ikke  har evnen og Hamas ikke har viljen til å gå inn i reelle forhandlinger, og at det eneste som nytter er at palestinerne selv oppdager at reelle forhandlinger og harde kompromisser er bedre enn fortsatt konflikt med usikkert utfall.
  • For å få til intern forsoning med to politiske minoriteter i Israel: de som mener at Israel har krav på hele er mesteparten av Vestbredden/Judea og Samaria, og de som har gitt opp troen på at araberne frivillig vil godta en jødisk stat som nabo.
• Nå er det Abbas som har avvist Netanyahus innspill som grunnlag for noe forhandlinger. Dette ser ikke ut til å plage Håheim, selv om det åpner milevidt for at haukene i Israel kan faktisk presse hardere for enda mer bosetninger.
• I bakgrunnen foregår det naturligvis forhandlinger på kryss og tvers, og dette vet israelere, palestinere, amerikanere, syrere, egyptere, og omtrent alle bortsett fra “eksperter” i Norge.
• Jeg finner det forøvrig forbløffende at AUF, Arbeiderpartiet, SV, osv. velger å vise solidaritet med den palestinske politiske ledelse. Hamas står for et fascistisk styresett som knapt noen sivilisert person vil være bekjent av, og Fatah er både ekstremt og korrupt. Jeg synes selv at palestinerne både trenger og fortjener langt bedre ledelse, men der står jeg visst ganske alene.

e24 har valgt å utgi et gjesteinnlegg fra Emilie Ekeberg, der hun gjør Elin Ørjasæter til syndebukk i et noe besynderlig verdenssyn.

• Ekeberg legger frem en rekke sensasjonelle tall som hun bør angi kilde for.
• Ekeberg mener åpenbart at “kapitalflukt” til “skatteparadiser” er et større problem enn korrupsjon. I følge henne skyldes dette at konsern har ordninger der firmaer i skatteparadis avkrever honorar fra firmaer i u-land, hvilket resulterer i et langt lavere skattbar inntekt. Det økonomiske overskuddet (i motsetning til det regnskapsmessige) blir dermed maksimert, på bekostning av skatteinntektene i u-land.
• Dette er helt klart tvilsom praksis, og man kunne saktens etterlyse IASB reformer som reduserte det. Så langt er jeg enig.
• Men Ekeberg ser ut til å tro at hennes moralske avsky blir til stor økonomisk effekt, og det er tvilsomt.
• For datterselskapene i u-land har ansatte der. Og de ansatte forsørger familier og bruker penger som også fører til arbeidsplasser.
• Ikke bare det – konsernes evne til å maksimere avkastning på deres investering i et land vil oppmuntre til mer investering, og den kapitalen kommer fra overskuddet som ble sendt til skatteparadisene.
• Det økonomiske spørsmålet blir således om pengene kommer bedre til nytte om konsernene investerer dem, eller om de går inn i statskassen i vertslandene. Svaret er ikke uten videre gitt, særlig fordi korrupsjon er et stort problem i mange u-land. Hvilket er temmelig tydelig når man ser hva slags plutokrati denne korrupsjonen skaper.

Det er mulig at Ekeberg ikke liker den kapitalistiske modellen, der investering med høy risiko (hvilket det ofte er i u-land, av ulike årsaker) skal belønnes med høy avkastning. Hennes webside er så vag at det er vanskelig å vite hva hun står for annet enn slitte paroler. Men nå er det slik at u-land har godtatt fremmed investering under de vilkår som er gitt.

Hvis “avkastning” og “profitt” er noe hun mener u-landene vil avskaffe, kan de ved politisk handling nasjonalisere alle fremmedeide bedrifter og konfiskere det de finner av overskudd. Noen har gjort det, og resultatene har vært forutsigbart katastrofale.