Leifern

Til figurativt stående applaus fra alle de som – uten å ha lest boken – avviser alt de antar Bruce Bawer har sagt i boken som kommer ut om seks uker, utviser Hjorthen et klassisk eksempel på reductio ad absurdum ved å trekke Julius Streicher inn i det hele. I følge Hjorthen kan prinsippene for ytringsfrihet trekkes så langt at selv Streicher – prototypen på den frådende, irrasjonelle, antisemittien i nazi-Tyskland – fortjener en unnskyldning slik at hans ære kan bli “gjenopprettet”.

• Julius Streicher benyttet seg slett ikke av ytringsfriheten for å fremme sine forrykte og hatefulle synspunkter, slik Hjorthen skriver. Det var motsatt: han brukte seg av den totalitære statens ytringsmonopol til å spre ondsinnet propaganda, vel vitende om at han ikke ville bli motsagt. (Allerede i 1940 ble han av sitt eget parti erklært “ikke helt tilregnelig”, men fikk takket være Hitler fortsette å besmykke seg med tittelen Gauleiter og dertil hørende uniform).
• Det kan naturligvis diskuteres om dødsstraff var en passende reaksjon på det han gjorde (antagelig ikke), men jeg tror de aller fleste i denne debatten er enige om at ytringsfrihet innbefatter ikke friheten til å oppfordre til ulovlige handlinger. Det kan antagelig diskuteres i hvilken grad Streichers handlinger oppfordret eller bidro til forfølgelser av jøder generelt og massemordene spesielt, men sammenhengen var mildest talt morderisk, og da faller det et spesielt ansvar på den som heier eller ved å tie samtykker.
• Å snakke om Streichers “ære” er i alle fall help malplassert, selv med Hjorthens satiriske (figurative) penn. Hvis det var noen han fortjente (og fikk, selv av sine nazistiske) partifeller, så var det vanære og hån.

(Svaret er Høyre eller Venstre, se hvorfor i det følgende)

Det er ikke så altfor mye politisk som skjer på fylkesnivå lenger, og det meste som skjer følger partilinjer, og ofte med henblikk på stortingsvalg. Men fylkestinget har faktisk noe å si på fordeling av samferdselsbudsjett, og her er Asker og Bærum et forsømt område. Vi bor i et tilflyttings- og gjennomfartsområde. I tillegg til at det bor omkring 150 000 i Asker og Bærum, får vi biltrafikk fra Røyken, Lier, Drammen, Vestfold og alt sørvest derfra. Til det har vi tre gjennomfartsårer: Griniveien, Bærumsveien og E18, som alle er så å si sprengt. Kolsåsbanen utvides med sneglefart, og det er ingen klare planer om å forlenge det til Rykkinn eller vekstområdene på Bærums Verk og Lommedalen.

I Bærum alene forventes bortimot 50% befolkningsvekst de nærmeste tiårene. I tillegg til presset på samferdsel, vil dette også skape behov for flere videregående skoler.

Derfor er det rimelig at velgere, etter å ha sett på partiprogrammene, også vurderer hjemstedskommunen til de kandidatene som står i vippeposisjon.

Ettersom et borgerlig flertall synes bankers i Akershus, gjøres det relativt få meningsmålinger her. Det blir derfor ekstra stor feilmargin i antagelsene jeg gjør her.

Det er usannsynlig at Fremskrittspartiet får inn Martin Bodd, at Kristelig Folkeparti får inn Finn Tellsgård, at Arbeiderpartiet får inn Jan Johan Sandal, at SV får inn Joel Ene (kan ikke finne profilside), eller at Senterpartiet får inn Guri Størvold.

Det vi sitter igjen med er Høyre, som har Kåre Sagård i vippeposisjon, eller Venstre med Siri Engesæth. De som absolutt ikke vil stemme på et borgerlig parti bør holde en knapp på Arbeiderpartiets Jan Johan Sandal.

Jeg har en viss aversjon mot sentimentalitet. Jo mer ekstrem en hendelse er, jo mer kniper det i seg når jeg leser ord som “ufattelig”, “ubegripelig”, ja selv “tragedie” og “katastrofe”. Jeg blir sittende og lure, nærmest som tvangstanker: er egentlig “tragedie” et dekkende ord? Bør det ikke være oss, og ikke gjerningsmannen, som får bestemme om konsekvensene av dette blir katastrofale?

Slike ord brukes så mye ellers at jeg synes det blir som å kaste sand til vinden å ta dem i bruk nå. Kjensgjerningene er sterke nok. Barn og unge er skutt. Forbipasserende er sprengt i filler. Med overlegg og beregning.

Vi trenger ikke å ta med at de var “uskyldige”, for hva slags “skyld” kunne rettferdiggjøre dette? Fedre, mødre, søsken og venner til de myrdede vet at de ikke var perfekte, kanskje langt i fra. Det var ingen som fortjente mer enn andre å dø.

Jeg blir til og med engstelig over det som burde røre meg: talene, klemmene, tårene, og samholdet. Jeg er redd for at disse opplevelsene om ikke lenge blir fjerne minner som gjør folk bitre og kyniske. Jeg gruer meg for den dagen de pårørende, de sørgende, våkner alene, tar seg en kopp kaffe, og kjenner i stillheten rundt dem at hele verden har forskjøvet seg. Jeg gruer meg til den dagen en politiker finner ut at “Utøya” er et begrep som gir politisk gevinst.

Kanskje er jeg mest redd for at det i lengden blir med ord.

Da den israelske hæren kunngjorde at journalister som var passasjerer i skipene i Gaza-flotillaen risikerte å få sitt utstyr inndratt, og å bli utestengt i Israel i ti år, var det mange som karakteriserte dette som (for eksempel) et “fundamentalt” brudd på pressefriheten.

Jeg mener selv at det er uklokt av Israel å skape denne begrensningen, av to grunner. Det ene er at det – åpenbart – gir grunnlag for påstander av typen “Israel er mot pressefrihet”, og det andre er at IDFs opptreden i en eventuell konfrontasjon bør vise at de ikke har noe å skjule eller skamme seg over.  For dette er prøven de blir satt på, enten de liker det eller ikke.

Men om det er et brudd på pressefriheten, og i så fall hvor grovt, der er det plass til nyansering. Her er det flere momenter som må tas med.

• Pressefriheten er ikke ubegrenset generelt, og heller ikke når det gjelder pressens tilgang til nyhetenes åsted, for å si det slik.
  • En tungtveiende faktor er journalistenes sikkerhet. For eksempel: journalister er beskyttede person i en konfliktssituasjon, og derfor går såkalte embeddete journalister i det amerikanske militæret gjennom omfattende trening før de får være med ut i felten.
  • Skillet mellom journalister og aktivister må være helt klart. Dette er i høy grad et presseetisk anliggende, men har også relevans for myndigheter.  Og her må man se på hvordan journalistenes aktiviteter skiller seg fra aktivistenes aktiviteter.
  • Journalistenes egne ulovlige handlinger. En journalist som for eksempel river ned et gjerde og tar seg inn på en annens område for å få en bedre kameravinkel blir ikke immunisert av krav om pressefrihet.
• I hvilken grad disse betenkelighetene er anvendelige i denne situasjonen kan diskuteres
  • Vi kan være temmelig sikre på at det blir en konfrontasjon mellom flotillaen og israelske styrker, men det er høyst usikkert hvilken form den konfrontasjonen vil ta. Jo mer voldelig den måtte bli, jo mer kommer de ulike hensyn opp mot hverandre. Journalistene vil være spesielt interesserte i å dekke begivenhetene, samtidig som de også vil trenge mer beskyttelse. Israel har dermed en legitim grunn til å holde journalister vekk fra konfliktområdet, men de kan også mistenkes for å ha en ikke-legitim grunn, nemlig å holde sine handlinger skjult fra pressen.
  • I denne aksjonen gjør journalister og aktivistene så å si akkurat det samme (i hvert fall inntil det blir en konfrontasjon): de er passasjerer på en båt, og det er båtens ferd som er selve aksjonen. Vi kan anta at aktivister såvel som journalister tar bilder og video, snakker med hverandre, og skriver om opplevelsen.  Til sammenligning med journalister som står på fortauet og tar bilde av en gatedemonstrasjon og er klart utenfor hendelsesforløpet.
  • Dette er ikke et enten-eller. Det kan både være praktiske og faglige grunner til at journalister må bevege seg blant demonstranter og gjøre mye av det samme som dem. Og det er kanskje her IDF fortjener mest kritikk: de gjorde veldig lite for å imøtegå journalistenes legitime krav om å få anledning til å dekke saken fra flest mulig sider.
• Med andre ord: det er argumenter på begge sider. Det er å forvente at pressorganisasjoner krever én ting, israelske myndigheter det andre. Det må sies at Israel strekker seg veldig langt for å gi journalister tilgang til kilder og begivenheter, antagelig mye lengre enn andre land som opplever konflikt. Det er derfor drøyt å beskylde israelerne for å vise ringeakt for pressefrihet, selv om de naturligvis ikke er hevet over kritikk.

NTB har gjort en helt OK jobb med å gi lesere grunnleggende fakta om “Israels grense mot Vestbredden”. Men et par ting bør tilføyes:

• “Vestbredden, som da var en del av Jordan” … det var faktisk bare to land som anerkjente Jordans annektering av Vestbredden, nemlig Storbritannia (!) og Pakistan. Så om Vestbredden skal karakteriseres som “okkupert” nå, var den også det da.
• Klippedomen og Tempelhøyden er samme sted, om noen lurte. Kampen om og delingen av Jerusalem var forresten en ganske dramatisk begivenhet, og det er kanskje verdt å nevne at Scopus ble en israelsk enklave.
• Sikkerhetsrådets resolusjon 242 krever ikke at Israel trekker seg tilbake til grensen, slik NTB skriver. Den fastsetter prinsippet om fred for land, og formuleringen i resolusjonen er entydige om at det IKKE er snakk om at Israel skal trekke seg ut av alle områder som ble underlagt Israel i 1967.
• Hvis NTB absolutt skal sette noe i gåseøyne, kunne de bruke ordet “sikkerhetsbarriere” i stedet for “sikkerhetsmur”

Før noen går berserk: det er mulig jeg ikke har fulgt med, men jeg visste ingenting om Norwegian Defence League annet enn det som kom frem i nyhetene i (i Aftenposten og Dagbladet) i dag. La meg fastslå:

• Hvis man med “sharia-lov” mener en “lovgivning” i tråd med det man har i Iran og Saudi Arabia, er jeg også mot det – noe sted. Skulle tro at de aller fleste – også de langt til venstre – er enig i det?
• Jeg ser ingen overhengende fare for at “sharia-lov” innføres i Norge.
• Men jeg er bekymret for at norsk lov ikke er lik for alle i Norge, og at særlig enkelte minoritetsgrupper ikke er beskyttet av loven slik de bør være. Tror det er empirisk grunnlag for den bekymringen.
• Å være mot “sharia-lov” kan ikke i seg selv være rasistisk. (Jeg skulle forresten ønske at det var et godt norsk ord for det engelske “bigotry“, slik at det mer spesifikke begrepet “rasisme” ikke ble misbrukt”).
• Å tro at det er overhengende fare for at det innføres er etter mitt skjønn hysterisk, men det er ikke “rasistisk” i utgangspunktet
• Jeg innser at enkelte bruker motstand mot “sharia-lov” som vikarierende motiv til å hetse muslimer og spre antimuslimske holdninger. Det er jeg mot, og jeg synes vi bør inn for å avsløre det.

Når alt dette er sagt – fikk alle dette meg seg? – vil jeg i tillegg si dette:

• Selv om jeg skulle tro det absolutt verste om NDL – at de står for en fremmedfiendtlig og muslimfiendtlig agenda med brune overtoner – så har de også ytringsfrihet. Selv på 9.april, der andre markeringer glimret forøvrig med sitt fravær.
• Hvis en av de ti fremmøtte NDL-folkene slo til en motdemonstrant, bør vedkommende politianmeldes, etterforskes og eventuelt dømmes og straffes.
• Men den lynsjestemningen som kom til utrykk i Oslo i dag har ingenting med “antirasisme” å gjøre. Enhver som griper til slike midler, eller godtar dem, har mistet all krav på legitimitet. De er feige pøbler.
• Jeg håper at politiet går gjennom det de finner av fotografisk og videomateriale og etterforsker det som skjedde, tar ut siktelse hvis det er bevisgrunnlag for det, og at eventuelt skyldige får straff for grovt overfall og legemsfornærmelse.
• Jeg krever forøvrig at enhver organisasjon som står for ytringsfrihet åpent tar avstand fra slike antidemokratiske former. Det gjelder også Rød Ungdom og andre som assosierte seg med “motdemonstrasjonen”.
• Vil forresten påpeke at NDL tjente enormt på dette opptrinnet. Jeg hørte om dem for første gang, og her skriver jeg og forsvarer deres ytringsfrihet, selv om jeg muligens antagelig synes innholdet i deres ytringer er avskyelige.

Det hele begynte i sørlandsavisene, men nå har også hovedstadspressen rapportert om at noen stortingsrepresentanter vurderer å være med på “Freedom Flotilla 2″, som skal være en ny og forbedret utgave av “Freedom Flotilla“, som endte med regelrett slag, mange skadde, og 9 drepte på Mavi Marmara.

Denne flotillaen skal avgårde i slutten av mai.

• Hadia Tajik er interessert men stiller seg “avventende”: hun vil se på sammensetningen av mannskapet, hva lasten inneholder, og vil være sikker på at den ikke går til styresmaktene i Gaza men direkte, via FN, til folk som trenger det. Med andre ord er Tajik helt på linje med Israel på alle punkter unntatt anløpshavnen. Jeg antar at Tajik har selv tenkt å inspisere lasten på de 15 skipene for å være sikker på at ammunisjon, Grad-raketter, o.l. ikke er med og så personlig garantere for det når den israelske marinen vil borde skipene.
• Trettebergstuen skal også kanskje med. Jeg håper hun benytter besøket i Gaza til å møte med lederne for de mange LGBT organisasjonene i Gaza.
• Stine Renate Håheim påpeker at det faktisk er venteliste på å være med på flotillaen. Arrangøren mener det blir 15 skip med over 1000 passasjerer, hvorav en stor andel vil være politikere og pressefolk. Mener Tajik at det folk i Gaza trenger mest er et tusen politikere og pressefolk?
• Akhtar Chaudry karakteriserer Gaza som et fengsel som han da vil bryte seg inn i.

Arrangørene av denne seilasen lover at det ikke skal være våpen ombord på skipene, men kan ikke innestå for hva som vil skje hvis over tusen mennesker kommer i en presset situasjon. Og at flotillaen ikke på noen måte skal la seg stoppe fra å anløpe Gaza. Men at voldsbruk er Israels ansvar.

Ingen, unntatt Tajik, synes å være det minste påvirket over at Israel (og forsåvidt Egypt) faktisk har et legitimt behov for å hindre at våpen smugles inn i Gaza.

Men her er hva som vil skje: den israelske marinen kommer til å stanse flotillaen på fredelig vis (det går for eksempel an å simpelthen putte kabler inn i rotorene) og få dem inn i Ashdod havn. Der vil lasten losses og gjennomsøkes før den sendes med lastebiler til Gaza. Passasjerene vil gå av og gå gjennom immigrasjon. Avhengig av hvordan de oppførte seg kan oppholdet i Israel bli kortvarig.

Goisrael har gode reisetips for reisende til havs. Karmelinstituttet stiller seg nok temmelig skeptisk til flotillaen, men tilbyr overnatting på Sjømannskirken i Ashdod. Utenfor rakettrekkevidde er det også fine strender i god kjøreavstand fra Ashdod, og Tel Aviv regnes for å være en av de kuleste byene i verden om dagen.

Nå vet vi hvor Støre fikk sine føringer fra: Kristian Berg Harpviken, leder i PRIO uttalte til Dagbladet at det nå er viktig at “sentrale” vestlige ledere tar avstand fra Koranbrenning. Støre følte seg åpenbart truffet, og nå blir hans reaksjon på Koranbrenningen lagt ut som den viktigste reaksjonen både av Dagbladet og VG.

Støre gjør det klart at ingen Koranbrenning unnskylder “vold og drap i Mazar-i-Sharif”, og man må anta at det er hovedpoenget hans.

Men hvis vi ha som utgangspunkt det Siri Skare og andre uniformerte kjemper for, så er ytringsfrihet høyt på listen. Problemet er ikke at privatpersoner vil bruke den ytringsfriheten til å krenke andre. Harpeviken er antagelig ikke bekymret over hva muslimer måtte føle om koranbrenningen, han er opptatt av hvordan enkelte av dem vil handle. Ved å kreve at politiske ledere for ordens skyld må ta avstand fra (åpenbart) krenkende ytringer, går han med på resonnementet om at jo større sannsynlighet det er for voldelige reaksjoner, jo viktigere er det for politikere å ta avstand fra krenkende utsagn.

Dette er å oppmuntre til slike reaksjoner, og også senke toleransegrensen for dem som er voldelige anlagte.

Slik snillisme må det bli slutt på. Det som kreves er mer effektiv informasjonskrigføring, der afghanere gjøres oppmerksomme på at myndigheter hverken kan sensurere eller endre ytringer i demokratiske land.

Først litt mediekritikk: Når Islamsk Råd vil innføre en generell regel om at barn som tilhører et trossamfunn ikke skal tvinges til å besøke gudshuset til et annet, kan man være enig eller uenig med det. Men for Dagsavisen å kunngjøre dette standpunktet med overskriften

- Muslimer bør fritas for synagogebesøk

er misvisende. Jada, det er godt mulig at grunnlaget for dette standpunktet er at nettopp et slikt ønske fra muslimske foreldre. Men Islamsk Råd har en konsekvent linje her som ikke går ut på at nettopp muslimske barn skal få særbehandling.

Når det er sagt, er heller ikke standpunktet helt umulig. Jeg synes for all del opplysningsarbeid om religiøst og kulturelt mangfold bør være en del av skolens pensum; og gjensidig toleranse en del av de store målsetningene. Men det finnes ulike virkemidler for å få det til, og akkurat det å presse skolebarn til noe de, eller deres foreldre, ikke vil, kan virke mot sin hensikt.

Islamsk Råd påpeker på en måte dette også ved å si:

“Vi anbefaler at skoler søker en linje med dialog og åpenhet overfor foreldre som måtte ha reservasjoner.”

Nettopp. Jeg skulle like å vite hvorfor noen (veldig få? veldig mange?) har reservasjoner. Det er vel der arbeidet må begynne. Det burde bekymre oss at noen blant oss vil lukke seg helt for å lære om andre, men jeg tror faktisk det er noe norske muslimer føler oftere på kroppen fra den andre siden.

Derfor bør ikke reaksjonen til et slikt innspill være: “vil du ikke så skal du”. Reaksjonen bør være: “hvorfor?” Og så kan Islamsk Råd få undersøke og forklare.