NRK beklager?

Etter noen dager og over 400 klager til Kringkastingsrådet, er Charlo Halvorsen tilbake med en beklagelse. Den får av meg hovedkarakter 3.

Med utgangspunkt i denne ganske konsise oversikten over kriterier til en god beklagelse, kan vi undersøke om Halvorsen innfrir. Her er min karakter på hvert kriterium, som jeg utdyper videre:

  • Beklagelsen skal rettes til de personene som ble skadet, ikke til universet – karakter: 4
  • Det skal spesifikt beskrive de handlingene som bør beklages: karakter 3
  • Det skal beskrive effekten på utilslørt måte; karakter 2
  • Det skal forklare hva som lå bak uten å unnskylde: karakter 3
  • Det skal åpne for et ordentlig svar; ukjent

La meg først si at jeg tror Charlo Halvorsen er oppriktig lei seg. Jeg tror dette har vært vanskelig for ham, og at han har vært utsatt for kritikk og bebreidelser som ikke står i noe samsvar med hans intensjoner. Jeg føler faktisk med ham.

Men for å ta kriteriene: NRK rettet altså beklagelsen til «det norske jødiske miljøet» der ordet har en «alvorligere betydning».

Det er ikke ordets eksistens som er problemet her; det kjenner det norske jødiske miljøet godt til. Det er bruken av ordet. Og selv om det er «kleint» å forklare humor/satire, er det også viktig å forstå hva som var poenget med akkurat det ordet. Det holder ikke å simpelthen si at ordet fungerer fordi det er så stygt, for poenget med vitsen var ikke å finne det verst tenkelige ordet: det var et ord som motspilleren kunne ta seg nær av.

For spørsmålet er om det er nødvendig med et slikt ord for å få til poenget. Dette skulle ikke være verdensmesterskap i stygge ord, det skulle bare være tilstrekkelig for å skape forlegenhet for spilleren som satt med ordet. Det kunne vært «feit» for en korpulent motspiller og antagelig vært tydeligere. Alt trenger ikke settes ytterst på spissen.

Videre er det ikke bare dette ordet som folk har reagert på: det er også fremstillingen av jøden.

Jeg kjenner etter hvert godt til reaksjonen i de norske jødiske miljøene som Halvorsen sikter til, og her var bekymring om så skjødesløst bruk av et slikt ord, og en slik stereotyp, bidrar til at slikt ble mer stuerent – i skolegårder, media, og andre steder der jøder har krav på å ha normale, uforstyrrede liv. Antagelig er det erfaring som tilsier at konsekvensen kan bli slik.

Unnskyldingen burde derfor ikke gå ut på at ordet er «mer alvorlig» enn tidligere antatt, men at det ble brukt skjødesløst i en sammenheng der det ikke var nødvendig. Og det en urett ikke bare mot jøder, men mot den offentlige debatten. Satire, humor, eller ethvert innlegg av denne typen bør være treffsikkert; og dette var ikke et poeng man trengte hagle for å få til.

Effektbeskrivelsen er på rett vei, men blir utilstrekkelig. Den forstår at det ikke var greit for «det jødiske miljøet» men erkjenner ikke hva bekymringene til dette miljøet går ut på. Den gjør ikke nok for å erkjenne at dårlig kvalitet faktisk forsøpler debatten, at den trekker det ned. Et mindre åpenbart poeng er at det faktisk er belastende for de som har stått frem, å gjøre det. Det norske jødiske miljøet holder langt oftere kjeft enn de kunne, fordi det er så få og det er så slitsomt å stå i det.

Halvorsen har mange ganger forklart hva som var poenget med sketsjen/vitsen/tegnefilmen; men mener at det er «tilfeldig» at akkurat jøder ble målet. Det er mulig det er en sak mellom de som lagde sketsjen og NRK; men det er ikke helt lett å forsone seg med at det bare var tilfeldig. Jeg tror ikke de trakk lodd eller slo en terning.

Jeg skulle gjerne lagt til et kriterium til, og det er at den som beklager også skal forklare hva han/hun vil gjøre for å unngå at slikt skjer igjen. Det mangler helt fra NRKs beklagelse, men her er mine forslag:

  • Generell regel: jo drøyere språkbruk, jo høyere skal tersken være for å bruke det. Hvis det samme poenget kan oppnås med mindre kraftfulle virkemidler, bør vi gå den veien.
  • Stereotyper for å identifisere en gruppe skal være tilstrekkelig til å identifisere dem, ikke for å tillegge dem noen andre egenskaper
  • Hvis folk klager, bruk tid på å forstå hva de vil frem til. Å forklare hva du egentlig mente er en hersketeknikk før du forstår hva de mener. Du lever av å formidle innhold, det gjør ikke nødvendigvis de som klager.

Scrabble-saken er blitt en metasatire på bekostning av NRK

Scrabble-sketsjen var hverken en satire eller morsom, men Halvorsens svar har skapt en «metasatire» om NRK. Det dreier seg om ord og uttrykk som burde være avskyelige for alle.

NRKs Charlo Halvorsen har både i Aftenposten og på Facebook besvart kritikken for Scrabble-videoen. Her gjengir jeg i sin helhet det han skrev på Facebook:

Det har vært endel sterke reaksjoner rundt publiseringen av Satiriks sin [sic] Scrabble-sketsj før helgen. Mange ytrer seg på sosiale medier – gjerne med sterke påstander om antisemittisme. Og etterlyser en strammere redigering av hva som slipper til på NRKs plattformer. Og ønsker seg en forklaring. Så her kommer den. 

Nå er det alltid kleint å forklare en vits eller sketsj. Men den handler rett og slett om to menn som spiller Scrabble – hvor den ene tilhører en utsatt minoritet og den andre, som ikke gjør det, har funnet et dypt krenkende ord knyttet til minoriteten. Og vegrer seg naturligvis for å bruke ordet – men dermed tape. Det er dilemmaet. Og poenget i sketsjen gjenfortalt så kjedelig som mulig. 

Det er blir stilt spørsmål om vi kunne brukt andre minoriteter. Selvsagt kunne vi det. En homofil ville hatt noe grov homofobi, en muslim noe nedsettende om Muhammed , osv. Det er mange minoriteter å ta av. Poenget er at ordet som ble stavet måtte være umoralsk, uanstendig og krenkende for minoriteten som var representert. Ellers hadde det ikke vært noe dilemma. Og det var hele vitsen – uten undertekst eller dypere mening. 
Så kan man naturligvis mene hva man vil om sketsjen er morsom eller ikke. Her er meningene tydeligvis delte. Som det ofte er med humor. Men den er ikke antisemittisk eller rasistisk. Hadde vi ment det, hadde vi naturligvis ikke publisert den.

For å ta det siste først:

At Halvorsen «mener» at «vitsen» ikke var jødefiendtlig eller rasistisk betyr ikke at den ikke er det. Vi må forvente at NRK gjør sine redaktører ansvarlige for noe mer enn en så banal fortolkning av sinnelagsetikk. En generell «vær varsom» regel for alle landets seriøse redaktører bør være denne: hvis du skal bruke/tillate ord og uttrykk som i seg selv er fordomsfremmende, må du ha spesielt gode grunner til å gjøre det, og du må ta høyde for mulige følger av bruken.

Og så er det heller ikke slik at ordet som her ble brukt kun er «umoralsk, uanstendig og krenkende» for jøder. Det er umoralsk, uanstendig og krenkende for enhver i et sivilisert samfunn. Ordet er like avskyelig om motspilleren i denne «sketsjen» var en iman, eller prest, eller hvem som helst. Et virkelig interessant dilemma hadde vært om motspilleren var en åpenbar nazist.

Og her er det mulig at Halvorsen først og fremst har laget en satire mot seg selv: det at han – og opphavsfolket til denne sketsjen – tror at det først og fremst er en (stereotypisk) jøde som ikke ville tålt et slikt ord, viser hvor han tror motsetningene ligger. Det er i svært få sammenhenger slike ord er passende.

Meg bekjent er det ingen (annet enn rasister) som synes denne sketsjen var morsom, og de frydet seg (som ventet) over at ordet i det hele tatt ble tatt i bruk, og av den stereotypisk fremstilte jødiske mannen. Altså alt annet enn den intensjonen Halvorsen bedyrer.

Problemet er ikke at vi som klager over denne «sketsjen» ikke forsto den. Problemet er at Halvorsen – og tilsynelatende andre voksne i NRK – ikke har forstått hva dette dreier seg om. Og at de viser absolutt null interesse for å forstå noe annet enn sin egen rasjonalisering.

Det er ikke vanskelig å forstå at det samme poenget kunne brukes om andre grupper – men jeg ønsker for all del ikke at Halvorsen skal kjøre den samme videoen og sette andre i samme situasjon som han satte jøder og andre anstendige mennesker. Men det er ikke desto mindre påfallende at akkurat jøder ble valgt. Ble det trukket lodd for dette valget?

Utga NRK satire eller noe ganske annet?

Da det kom protester – særlig men kanskje ikke overraskende – fra norske jøder om bruk av begrepet «jødesvin» (et ord som i seg selv automatisk vekker forlystelse – i enkelte kretser) i en amatørmessig etterligning av South Park slags tegnefilm om en Scrabble-match mellom en rabbiner (?) og en annen, fikk de forklart av NRK: dette er satire, nemlig. Og det skal gjøre vondt. Så derfor.

Underforstått: her må NRK på banen og drive folkeopplysning for disse stakkarne som 1) ikke forstår humor, og 2) er så hårsåre at de protesterer. Såpass må de tåle.

Charlo Halvorsen fastslår, uten å grunngi nærmere: antisemittisme er det i hvert fall ikke. (Kjente antisemitter er uenige med Halvorsen om akkurat det, men ellers enige med ham at dette var storartet redaksjonelt stoff).

En kritisk tilnærming til dette, kremt, bidraget bør bygge på tre spørsmål:

  • Er dette i det hele tatt satire?
  • Er det i så fall god satire?
  • Bidrar det til jødefiendtlige holdninger?

Satire?

Ikke overraskende er det ingen allment akseptert definisjon på hva satire er. Mer eller mindre løst plukket via Google, finner vi:

  • «…the use of humour, irony, exaggeration, or ridicule to expose and criticize people’s stupidity or vices, particularly in the context of contemporary politics and other topical issues.» (Lexico)
  • «a literary work holding up human vices and follies to ridicule or scorn» (Merriam-Webster)
  • «chiefly literary and dramatic, in which human or individual vices, follies, abuses, or shortcomings are held up to censure by means of ridicule, derision, burlesque, irony, parody, caricature, or other methods, sometimes with an intent to inspire social reform.» (Britannica)

Den britiske forfatteren Will Self skriver på BBCs meningssider at:

«Whenever I’m presented with a cartoon, a piece of writing or a comic shtick purporting to be satiric I always interrogate it along these lines: Who does it afflict, and who does it comfort? If in either case the work is mis-targeted – so afflicting the already afflicted, or comforting those already well-upholstered – it fails the test, and will need to be re-classified, usually as merely offensive, or egregiously offensive.»

Om en forside i The New Yorker der Obama-familien ble fremstilt som skjulte muslimer, skrev Lee Siegel:

«…satire has always taken as its target conventions, sentiments and injustices that are universally recognizable and complacently accepted, and not at all hidden phenomena that have to be roughly revealed … In satire, absurdity achieves its rationality through moral perspective — or it remains simply incoherent or malign absurdity. The New Yorker represented the right-wing caricature of the Obamas while making the fatal error of not also caricaturing the right wing.. «

Disse tre definisjonene og to synspunktene får være tilstrekkelige til at vi kan formulere noen kriterier for hva som utgjør satire:

  • Satire latterliggjør laster, onder, feil, og andre menneskelige svakheter
  • Satire har et moralsk formål, det bruker altså ufine metoder til et godt formål, og helst skal det anvendes for å utjevne makt: det skal «comfort the afflicted and afflict the comfortable»
  • Feilen skal gjøres åpenlys, det skal ikke være mulig å misforstå poenget

Det er vanskelig å se hvordan tegnefilmen utretter noen av disse.

Antagelig skal filmen vise hvor ubehagelig det er for en Scrabble-spiller å bruke et ord som vil krenke motspilleren. Men det er ikke en last eller et onde, og den offisielle scrabble-ordlisten inneholder heller ikke åpenbart rasistiske begreper.

Det er heller ikke noe oppbyggelig i situasjonen som presenteres; snarere tvert i mot. «Rabbineren» latterliggjør spilleren som sliter.

Til sist er det ikke på noen måte åpenbart hva poenget med denne tegnefilmen er. I beste fall dreier det seg om to personer som finner seg selv i en kinkig sosial situasjon. Men det kan også dreie seg om hårsåre jøder, spillere som ikke kjenner til anagrammer, jeg aner ikke.

God satire?

Så det er tvilsomt at det er en satire i det hele tatt, og den er i hvert fall ikke god: den tar ikke for seg et politisk problem, eller maktmisbruk, eller noe annet som burde oppta oss.

Den er kanskje morsom hvis man synes sosialt vanskelige situasjoner er komiske, eller om man synes «rabbinere» bør holdes til spott og spe.

Jødefiendtlig?

Flere har i omtalen av dette stykket stilt et spisset spørsmål: hadde NRK tillatt seg å lage en video med samme poeng der skjellsordet rettet seg mot en annen gruppe? Jeg håper ikke at NRK tar utfordringen, men det er en øvelse de bør gjøre på kammeret.

I sin første versjon la NRK til oppfordring til å «tagge en jøde» på sosiale media, og den oppfordringen er nå tatt bort. Sett i sammenheng med innholdet ellers, er det nærliggende å tro at selve poenget med videoen var å provosere jøder, å sette ut et agn for å få frem «krenking». Denne nedlatende forklaringen om dette var «satire» som skulle «gjøre vondt» var nettopp hele poenget.

I så fall besto statskringkastingens underholdningsbidrag av å vise frem norske jøder ta seg nær av å bli omtalt som «svin».

Hvilket minner om Borats høyst satiriske innslag om Running of the Jew.

22.07.11

Med tiden kommer dette tallet, denne datoen til å bli mindre gjenkjennbar, mindre av et (negativt ladet) varemerke. Ikke alle kommer til å svare riktig på fremtidige quizer og historieprøver, det kommer til å konkurrere med andre Viktige Datoer, både bak og foran oss i dag.

Det ligger derfor et ekstra ansvar på oss å forvalte betydningen av denne datoen. Til tross for at vi ikke er helt enige – selv om vi så gjerne vil være det – hva denne betydningen er.

For noen – i første rekke de som var i livsfare og overlevde, ble skadd fysisk eller psykisk, pårørende – har dette betydningen av en dyp og skrikende tragedie. De som venter på at ting «skal bli bedre» uten at det egentlig føles slik, de som stirrer ned i avgrunnen altfor ofte, som merker at verden går videre uten at ting blir lyse igjen. Vi andre kan snakke i abstraksjoner, for disse gjør det seg gjeldende et konkret og ubeskrivelig tap.

For oss andre er det dette: vi vil ikke ha, og vi vil motarbeide et samfunn der slikt kan skje igjen.

Jeg er ikke sikker på om vi får det til. Som Øyvind Strømmen fint skriver det: det er for tidlig å si, åtte år etterpå.

22.07-massemorderen anså seg selv om en terrorist, en som brukte vold for å frembringe politiske endringer. Han og hans gjerninger var ikke produkter av annet enn seg selv; vi har frynsete, ekstreme politiske bevegelser i Norge, men han var en ensom ulv.

Likevel oppsøkte morderen støtte til sin forrykte motivasjon og fant det i debattklimaet den gangen. Han skrev sitt såkalte «manifest» i den forestilling om at andre ville kjenne seg igjen i det, kanskje verdsette det han gjorde, bli revet med av hans handlekraft. Han insisterte på, og fikk (!) taletid til vrøvlet sitt i rettsaken, selv om det var helt uvesentlig for skyldsspørsmålet.

Det er nærliggende å legge ansvaret for debattklimaet hos dem morderen mente var enige med ham, og enkelte har gjort mye av at han en gang var medlem av FrP. Derfor: motarbeider man tankegodset til dem som han mente sto ham nærmest, så motarbeider man et nytt 22.07.

Vi – ingen av oss – slipper unna så lett. Det hatet som ga massemorderen sine påskudd ligger ikke i en bestemt politisk retning, det ligger i at vi heller vil vinne en krangel enn finne frem til sannheten.

Det ligger i vår tendens til å polemisere når vi burde nyansere, å velge fakta som er beleilige for poengene vår, å unnskylde dårlige argumenter som tjener vår sak samtidig som vi nekter å se nærmere på gyldige argumenter som går oss i mot.

Det ligger i vår tro på at den som tar feil mesteparten av tiden aldri kan ha rett noen gang, at vi aldri har noe å lære av den som vi oftest er uenig med. Den ligger i å legitimere enkelte former for krenkelser og forargelse, men at vi latterliggjør andres.

Den ligger i å ha et likegyldig forhold til våre egen tendensiøsitet, våre egne bekreftelsesfeller, våre egne tankefeil som lett får støtte blant folk vi gjerne oppsøker fordi de gjør debatten enklere for oss.

Fremfor alt ligger det i at vi beundrer saftige formuleringer fremfor kritisk tenking, at paroler er så enkle og at virkeligheten er så vanskelig.

Og hvis du har lest alt dette og tenker at disse formaningene fremfor alt gjelder andre enn deg selv, så er du en del av problemet og ikke en del av løsningen.

For ekstremisme er fremfor alt enfoldig: det gjennomgående i all ytterliggående polemikk er hvor lite du skal pirke før det fengende detter sammen.

Hva var det i Pittsburgh massemorderen ville til livs?

Robert D. Bowers angrep dem han anså som stammens fiender i går. Det er ytterst få blant oss som ønsker å myrde andre slik han gjorde, men vi har alle et ansvar for å definere stammetilhørighet slik at hans tankegods fremstår som totalt misforstått og ikke bare ekstrem.

Squirrel Hill-området i Pittsburgh – This image was originally posted to Flickr by peterp at https://www.flickr.com/photos/42024379@N00/103902836. It was reviewed on by FlickreviewR and was confirmed to be licensed under the terms of the cc-by-2.0.

Synagogen som under Shabbatsgudstjenesten i går ble angrepet, het Eytz Cahim – Or L’Simcha, et todelt navn. Eytz Chayim betyr «livets tre», og det har gitt opphav til det engelske navnet på menigheten, og Or L’Simcha betyr «gledens lys», der «simcha» betyr en dypsindig glede og brukes gjerne om anledninger der vi feirer livets gang.

Synagogens webside reflekterer i dette øyeblikk (28.10.2018 kl 10:30, 19 Heshvan) ikke hva som er skjedd. Det orienteres om at det i dag søndag skal være et familieprogram med «dobbel chai» kappløp. Man ønsker den nye rabbineren velkommen, det oppmuntres til at man inviterer hverandre til shabbatmiddag. Det er absolutt intet som burde uroe noen.

Den antatte morderen hadde like før angrepet kunngjort på et alt-right alternativ til twitter at han ville hindre HIAS fra å slippe inn «invaderere» som ville «slakte» «hans folk».

HIAS het tidligere Hebrew International Aid Society og er en jødisk veldedig organisasjon som jobber på vegne av flyktninger og innvandrere. De har vært kritiske til Trumps innvandringspolitikk.

Deres motto er:

«Ta i mot den fremmede. Beskytt flyktningen». 

De bistår flyktninger og asylsøkere i USA, Østerrike, Chad, Costa Rica, Ecuador, Hellas, Israel, Kenya, Panama, Uganda, Ukraina, og Venezuela. HIAS er en av et knippe jødiske organisasjoner med et slikt formål på vegne av flyktninger: andre er Joint Distribution Committee, World Jewish Relief, American Jewish World Service, m.fl. De hadde sin opprinnelse i nøden som hersket blant jøder for over 100 år siden og har siden utvidet sitt virkeområde til å hjelpe alle flyktninger, uansett etnisk opprinnelse, religion, e.l. (Det finnes naturligvis mange ikke-jødiske organisasjoner med lignende formål).

Det er slike verdier som føles så truende for ytterfløyene i vestlig politikk; at man har ansvar for noen andre enn sine nærmeste. Tanken om at man skal ønske velkommen og ta vare på mennesker som ikke vil slutte seg til stammen (uansett hvilke kriterier som definerer stammen), anses som svikefull og bør imøtegås med mistenksomhet.

De aller fleste som nærer slike mistanker har ingen morderiske impulser. De kan være drittsekker på online fora, de kan skrive krakilske innlegg i aviser, de kan krangle så bustene fyker – og det har de all rett til å gjøre.

Men det som synes tydelig i avslutningsytringene til denne Robert D. Bowers er at han var blitt oppjaget av retorikken han i hovedsak opplevde i ekkokamrene i Internettets åndelige slummer, men også – og dette bør være et tankekors hos oss alle – i måten vi omtaler meningsmotstandere på.

Det er mye lettere å snakke om raushet enn å vise det. De jødiske organisasjonene som HIAS representerer tok lærdom fra jødenes erfaring og besluttet at de skulle gjøre for andre det de selv trengte i sin tid. Dette angrepet, sett i sammenheng med en generell oppsving i jødefiendtlige ord og handlinger, vekker berettigede bekymringer om at jødene igjen kan trenge spesiell beskyttelse også i vestlige land. Men det viser også at slik jødefiendtlighet ikke bare er en trussel mot jøder, men mot hele vår sivilisasjon.

Ingen burde forundres

Slutt å gi Trump oppmerksomheten han ønsker seg. Det er republikanerne som må utfordres.

Det blir noe melodramatisk ved all denne forskrekkelsen over Trumps opptreden i Helsinki – Trump har nemlig vært helt konsekvent («stabil») i sin servilitet til Putin.

Vi kan spekulere i hva slags pressmidler kunne skape slik kontroll over en så skamløs skikkelse, men det er tabloidstoff: det vesentlige her er hva republikanerne på kort sikt vil gjøre for å beskytte USAs interesser, og hva demokratene gjør på lang sikt for å skape et overbevisende alternativ til den republikanske branntomten.

Republikanerne har stelt seg slik at de enten må legge ned sitt parti i nåværende form (ved å avsette Trump) eller la partiet gå ned sammen med landet.

Nå vil jeg anslå at ca 80% av medias oppmerksomhet går til Trump, men der er det faktisk veldig lite nytt å lære og enda mindre å påvirke. Fokus må flytte seg til republikanske senatorer, representanter, guvernører, o.l., ved å stille konstruktive, kritiske spørsmål – igjen og igjen og igjen.

Hyperbole, historie, og Hilde Henriksen Waage

By NASA – NASA World Wind screenshot, Public Domain, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=5587566

Israels ambassadør i Norge, Rafael Schutz, påpekte for ikke lenge siden at konflikten mellom Israel og palestinerne ikke bør sammenlignes med en fotballkamp. En part kan ikke vinne hvis den andre part taper, og omvendt. Her vil det bare finnes to tapere eller to vinnere.

Dette momentet har ikke Hilde Henriksen Waage fått med seg da hun som historieprofessor (!) uttalte seg temmelig hyperbolisk om at USA har etablert ambassade i Jerusalem:

Palestinerne har tapt. Anerkjennelsen av Israel og flytting av ambassaden er bare én spiker til i likkista til den døde palestinske staten. Punktum.

for så å starte en krangel med seg selv:

Hvis man ønsker fred, er det ikke noe svar å si at den ene parten har vunnet, og nå skal palestinerne bo her under okkupasjon for evig og alltid.

Av ulike årsaker synes jeg at det var uklokt å flytte ambassaden akkurat nå, men jeg har ikke fått med meg hvordan det utgjør et uoverstigelig hinder for at det skulle opprettes en palestinsk stat. Eller hva i dette som gjør at palestinerne endelig har tapt, eller hva de egentlig har tapt.

Så mye som det byr meg i mot å gi noe kred til Trumps impulsive og uvitende beslutninger, så er det nesten tvert i mot: hvis plasseringen av USAs ambassade påvirker noe som helst av prosessen mellom Israel og palestinerne, så er det kanskje like greit å gjøre seg ferdige med saken.

Det er sammensatt dynamikk som gjør at fredsprosessen sliter nå. Netanyahu-regjeringens strategi – om man kan kalle det det – synes å være å vise palestinerne at de har fortsatt mye å tape på å ikke gå med på forhandlinger. Dette svekker Fatah-regimet, som er det nærmeste palestinerne har til en forhandlingspart; og det skaper desillusjonerte palestinere. Samtidig har alle arabiske regimer – uten unntak, såvidt jeg kan se – mistet all tålmodighet med palestinerne og behandler dem i beste fall som nyttige idioter for egen politikk. Dette er en trist situasjon som kan utvikle seg til å bli tragisk, men den kan ikke løses av Israel alene.

Hilde Henriksen Waage og politisering av Melodi Grand Prix

Den som vil gjøre rede for alle motsetningsforhold mellom deltagerland i Eurovision Song Contest/Melodi Grand Prix kommer til å holde på en stund, men noe av poenget med show’et er at folk av alle slag kan dele TV-opplevelsen.

Så enkelt kan det ikke være når Israel vinner, og Dagbladet gjør sitt beste ytterste for å problematisere det mest mulig.

Så er det Hilde Henriksen Waage, som har denne analysen til Netta Barzilais kommentar til seieren:

Dette er politikk. «Neste år i Jerusalem» er et budskap som veldig mange jøder bruker. Det har en stor symbolsk betydning. Det er en setning som viser at «til slutt skal alle jøder samles i sitt land», i Sion, som er Jerusalem. Det er det artisten sier til verden.

Nå kjenner jeg veldig mange jøder, og ingen går rundt og sier «Neste år i Jerusalem» som «budskap». Men det er velkjent blant jøder fordi det avslutter sedermåltidet i jødisk påske – hvis de bor utenfor Israel. Hvis de bor i Israel, er det vanlig at de bruker en litt annen frase, nemlig «neste år i det gjenoppbygde Jerusalem». Her snakkes det om Jerusalem i en overført betydning, det nærmeste man kommer en messiansk visjon i jødedommen.

Mest sannsynlig gjorde Netta bare et ordspill, av årsaker som er helt åpenbare for den som kjenner til frasen.

Israel vil nok ønske å avholde neste års finale i Jerusalem, slik det i år ble avholdt i Portugals hovedstad Lisboa og året før det i Ukrainas hovedstad Kiev.

Det er ikke noe politisk i et slikt ønske. Det er noe politisk i at folk utenfor Israel har et så intenst ønske om å problematisere det. Waage fortsetter:

Men det som for Israel er et større poeng, er at dette blir brukt politisk til å markere Israels eksistens som stat, deres tilknytning til Europa og «det gode selskap», og det Israel mener er deres rett til Jerusalem …..det siste er mildt sagt et omstridt politisk problem, særlig når USA mandag åpner sin ambassade og har anerkjent hele Jerusalem som Israel. Det er ingen tvil om at Israel vil bruke dette, som de bruker ambassaden, som en stor politisk seier.

Man kan undre seg over hva en israeler kunne finne på å si i noen sammenheng som ville frita ham/henne fra så en så omfattende fortolkning. Men la oss ta disse punktene en for en:

  • «Markere eksistens som stat»: Israel har 69 ambassader rundt omkring i verden, staten er medlem av FN og en rekke internasjonale organisasjoner, de har regjering, en rekke universiteter, og alt det stater med eksistens har. Jeg vet ikke hva mer de skulle ha behov for å «markere», eller hva en kommentar til seier i MGP skulle tilføre.
  • «Deres tilknyting til Europa og ‘det gode selskap'»: Vi får anta at Hilde Henriksen Waage ikke forstår hvilke assosiasjoner det gir å omtale noe jødisk på denne måten; imidlertid er det helt riktig at Israel bestreber seg etter å være en demokratisk stat, et premiss som er svært viktig for israelkritikere å poengtere når de blir spurt hvorfor de dømmer Israel mye strengere enn et hvilket som helst annet land i, ja, Europa. Uansett er deres deltagelse i Melodi Grand Prix en markering av dette faktum uansett.
  • «Deres rett til Jerusalem». Jeg tviler på at noen israelere ønsket å vinne Melodi Grand Prix for fjerde gang fordi det gir en ypperlig anledning til å hevde at Jerusalem er Israels hovedstad.

Det Waage åpenbart vil ha det til, er at land kan, eller bør, finne det vanskelig å delta i MGP neste år om noe av det finner sted i Jerusalem. Men da er det hun, og ikke israelerne, som gjør dette til en politisk sak.

© 2019 @Leifern

Tema av Anders NorénOpp ↑