En radikal tilnærming til flokkimmunitet – raskt

En tanke fra en amatør på feltet: hva om dersom kanskje muligens det var slik at en svært lav dosering av smitte ga immunitet uten symptomer i løpet av noen uker? Ville det frigi ressurser til å holde andre ting i gang?

Det synes å være enighet om at den eneste langvarige løsningen på COVID-19 pandemien sannsynligvis er flokkimmunitet, altså at en stor nok andel av befolkningen er immun mot sykdommen slik at den ikke får ben å gå på.

Slik immunitet oppnås et menneske om gangen og bare på to måter:

  • Ved at en person pådrar seg smitten og lærer opp sitt eget immunsystem ved å nedkjempe sykdommen.
  • Ved at en person vaksineres med noe som ikke gjør ham/henne syk men likevel lærer opp immunsystemet

Her ser det ut til at vi sitter vi i en klemme. Det vil ta 1-2 år før vi kan vaksinere i noe meningsfylt omfang; og det vil være en samfunnsmessig katastrofe å la flest mulig bli smittet.

Men kanskje, bare kanskje, er det en middelvei?

Rimelig gode tall fra Island tyder på at en stor andel av smittede ikke får noen symptomer (og derfor ville neppe testes i for eksempel Norge), og det er også mye som tyder på at symptompresset er avhengig av smittemåten (i tillegg til eksisterende sykdom/helse og alder).

Dette gjør det mulig å i hvert fall stille spørsmålet: går det an å påføre ellers friske folk smitte i små doser, holde dem i karantene inntil de ikke lenger er smittebærere, og slik gjøre dem immune?

I så fall kan en stor andel av befolkningen – og den mest arbeidsføre – komme seg tilbake til daglig liv innenfor noen uker og avlaste presset i samfunnet generelt og holde økonomien noenlunde i gang. Disse – som hverken kan bli syke av sykdommen eller smitte andre med den – kan også reise og bevege seg fritt (med noen restriksjoner, for eksempel vil håndvask være minst like viktig) og kjøpe mer tid til vaksine. (Det vil ikke gi flokkimmunitet om, si, 20% immuniseres på denne måten, men det vil løse en rekke andre problemer).

Det er ikke lett å svare på dette spørsmålet: et betraktelig antall mennesker må 1) få påvist at de ikke allerede har vært smittet og er immune fra før (ved serologitest), 2) bli smittet i akkurat stor nok dose til at immunsystemet kommer i gang men ikke så stort at de blir alvorlig syke, og 3) overvåkes nøye i en karanteneperiode på minst tre uker. Det er et spørsmål og godt design og god risikostyring, og det er ikke lett under dagens forhold.

På den annen side: det er noe vi i Norge har forutsetninger for å gjøre, ettersom det ser ut som presset på helsevesenet avtar og kan gi en pustepause.

Koster kuren mer enn sykdommen?

Diverse overskrifter og «eksperter» spår død og fordervelse over nasjonal og global økonomi som følge av at alt stopper nå, og mange spør seg derfor om det hele er verdt det. Men regnestykket er ikke enkelt, og man må ta innover seg hva det vil koste å la pandemien herje fritt.

Dette nettstedet over problematikken i USA synliggjør hva dette dreier seg om: selv om et ukontrollert COVID-19 forløp vil gå over av seg selv, vil ikke det bare gå utover de COVID-19 syke. Det vil trolig knuse helsevesenet og gjør det ute av stand til å håndtere alle andre krav. Mange vil dø, bli svært syke både på kort og lang sikt fordi de rett og slett ikke vil få helsehjelp de de vil trenge og har grunn til å forvente.

Dette utgjør et grovt brudd på den sosiale kontrakten vi i Norge (og i de fleste land vi vil sammenligne oss med) har med våre myndigheter og de tjenestene de forvalter. Det vil føre til en dyptgripende politisk krise som vil ta lang tid å løse og ha uante konsekvenser i mellomtiden.

Og en slik krise vil ha langvarige og dype samfunnsøkonomiske konsekvenser som er mye vanskeligere å finne ut av.

Har det noe for seg å isolere sårbare?

Om man har tro på strategien om å isolere sårbare og så la sykdommen herje for å bygge flokkimmunitet hos oss andre, ville vi likevel gjøre som vi har gjort de siste ukene. Og løse noen gedigne logistiske problemer. Og frata mellom 25% og 40% av nordmenn grunnleggende borgerrettigheter.

Fra Wikimedia Commons: Karantenestasjon i North Head, Sydney. Sardaka under https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/deed.en

Rent intuitivt har ideen noe for seg: i stedet for å trekke i nødbremsen for hele samfunnet, er det ikke bedre å beskytte de gruppene som er spesielt sårbare for høy morbiditet/dødelighet? Slik oppnås flokkimmunitet som gjør at ingen lenger er smittsomme og ekstrabeskyttelsen ikke lenger behøves.

Dette betyr i praksis en «omvendt karantene» der storsamfunnet er smittefarlig, og hermetisk forseglede samfunn er smittefrie. Det innebærer også en periode hvor storsamfunnet er hypersmittsomt og de smittefrie samfunnene er spesielt truet.

Teorien er grei, men er det praktisk gjennomførbart? Det er flere ting vi må få til i så fall:

Vi må ha kriterier for hvem som skal beskyttes. Overfladisk virker dette enkelt nok: eldre (men hvilken aldersgrense?) og de med sykdommer som gjør dem sårbare – hjertesykdommer, diabetes, kroniske lungesykdommer, andre med alvorlige sykdommer. Disse blir mer syke og dør oftere enn andre. Forskning.no har en artikkel som viser at en svært stor andel nordmenn er i risikogruppe, kanskje en tredjedel i følge NRK.

Så må sette av fysiske steder for disse, og for mange (alle) vil ikke nåværende bosted holde, for de er neppe tette nok.

Det mest kompliserte er at mange av de mest sårbare trenger hjelp og omsorg fra andre – alt fra små ting (handle, gjøre rent, osv.) til de som trenger hjelp til alt. Noen av disse er på institusjon, men mange bor hjemme og får hjelp av BPA (bruker styrt personlig assistent), venner eller (svært ofte) familie. Det er omtrent 150 000 årsverk i pleie og omsorg i Norge, og trolig mange flere ansatte (ettersom mye av dette er deltid)

For at det hele skal fungere, må også de som de sårbare er avhengige av, også regnes som sårbare. Det vil si: de må også plasseres i omvendt karantene.

Et konservativt anslag er derfor at minst én million nordmenn må beskyttes ved omvendt karantene. En femtedel av befolkningen.

Og da dukker det opp en del interessante beslutninger: skal man samle flest mulig på færrest mulig steder for å oppnå skalafordeler samle ekspertise og løsninger. På den annen side kan det være fordeler med å organisere det i «celler» for å redusere sjansen for at en glipp påvirker altfor mange. Skal vi ha noen få konsentrasjonsleire eller mange små fengsler? Og hvordan skal vi hjelpe pleie- og omsorgspersonale som havner bak karantenemurene og som ikke kan omgås sine nærmeste inntil det hele er i orden?

Det er også praktiske utfordringer med å få det i stand: for i hvert karanteneområde kan det ikke finnes en eneste smittsom person. Ettersom vi ikke med sikkerhet vet hvor snart en person tester positivt etter å ha smittet, så må det være en karanteneperiode forut for omvendt karantene med andre sårbare. (Dette blir veldig tydelig når det er utbrudd av COVID-19 i institusjoner). Dette krever noenlunde stabile forhold, hvilket vil uansett nødvendiggjøre de restriksjonene vi nå opplever.

Altså: hvis vi skulle gjennomføre strategien om å beskytte de mest sårbare, måtte vi finne løsninger som setter mellom 1 og 2 millioner nordmenn i fengsel over lang tid, påføre dem restriksjoner som i beste fall setter grunnleggende friheter i fare, og vil ta flere uker å iverksette.

Vi mangler data om COVID-19 i Norge

In God we trust, all others bring data.

Dr Deming

Og dette gjør seg i aller høyeste grad gjeldende for Corona-utbruddet i Norge. (Alle bør holde seg orienterte på sidene hos Helsenorge og Folkehelseinstituttet. Om du legger mine betraktninger som grunnlag for noen beslutninger, er du idiot.)

I sitt nyeste notat, påpeker Utbruddsgruppa hos Folkehelseinstituttet at «det er fortsatt mye som er ukjent om den nye sykdommen covid-19…» men nå som myndighetene treffer tiltak som griper såvidt inn i samfunnsutviklingen og folks daglige liv, er det viktig å skaffe seg de fakta som er mulig.

Særlig: Hvor mange er faktisk smittet til enhver tid? Blir det flere eller færre?

Dette vet vi nemlig ikke. Overskrifter som gir inntrykk av at vi gjør det, forteller egentlig om antall som er testede, og inntil i går var det pasienter med urovekkende symptomer. Fra i dag testes ikke folk som likevel skal i karantene; så da kan det se ut fremover som antall smittede går ned når faktisk det motsatte kan være tilfelle.

I verste fall får vi bare om dødsfall og alvorlig sykdom som eneste pålitelige tall, og det er utrolig dårlig beslutningsgrunnlag.

Jeg vet at regjeringen og helsemyndighetene har nok av ting å bekymre seg for, men jeg håper de i sin backlog har planlagte tiltak for å måle utbredelse. For eksempel ved at de hver dag måler et utvalg 1000 borgere. Det koster penger og besvær men er blåbær i kostnaden ved å fly i blinde.

NRK beklager?

Etter noen dager og over 400 klager til Kringkastingsrådet, er Charlo Halvorsen tilbake med en beklagelse. Den får av meg hovedkarakter 3.

Med utgangspunkt i denne ganske konsise oversikten over kriterier til en god beklagelse, kan vi undersøke om Halvorsen innfrir. Her er min karakter på hvert kriterium, som jeg utdyper videre:

  • Beklagelsen skal rettes til de personene som ble skadet, ikke til universet – karakter: 4
  • Det skal spesifikt beskrive de handlingene som bør beklages: karakter 3
  • Det skal beskrive effekten på utilslørt måte; karakter 2
  • Det skal forklare hva som lå bak uten å unnskylde: karakter 3
  • Det skal åpne for et ordentlig svar; ukjent

La meg først si at jeg tror Charlo Halvorsen er oppriktig lei seg. Jeg tror dette har vært vanskelig for ham, og at han har vært utsatt for kritikk og bebreidelser som ikke står i noe samsvar med hans intensjoner. Jeg føler faktisk med ham.

Men for å ta kriteriene: NRK rettet altså beklagelsen til «det norske jødiske miljøet» der ordet har en «alvorligere betydning».

Det er ikke ordets eksistens som er problemet her; det kjenner det norske jødiske miljøet godt til. Det er bruken av ordet. Og selv om det er «kleint» å forklare humor/satire, er det også viktig å forstå hva som var poenget med akkurat det ordet. Det holder ikke å simpelthen si at ordet fungerer fordi det er så stygt, for poenget med vitsen var ikke å finne det verst tenkelige ordet: det var et ord som motspilleren kunne ta seg nær av.

For spørsmålet er om det er nødvendig med et slikt ord for å få til poenget. Dette skulle ikke være verdensmesterskap i stygge ord, det skulle bare være tilstrekkelig for å skape forlegenhet for spilleren som satt med ordet. Det kunne vært «feit» for en korpulent motspiller og antagelig vært tydeligere. Alt trenger ikke settes ytterst på spissen.

Videre er det ikke bare dette ordet som folk har reagert på: det er også fremstillingen av jøden.

Jeg kjenner etter hvert godt til reaksjonen i de norske jødiske miljøene som Halvorsen sikter til, og her var bekymring om så skjødesløst bruk av et slikt ord, og en slik stereotyp, bidrar til at slikt ble mer stuerent – i skolegårder, media, og andre steder der jøder har krav på å ha normale, uforstyrrede liv. Antagelig er det erfaring som tilsier at konsekvensen kan bli slik.

Unnskyldingen burde derfor ikke gå ut på at ordet er «mer alvorlig» enn tidligere antatt, men at det ble brukt skjødesløst i en sammenheng der det ikke var nødvendig. Og det en urett ikke bare mot jøder, men mot den offentlige debatten. Satire, humor, eller ethvert innlegg av denne typen bør være treffsikkert; og dette var ikke et poeng man trengte hagle for å få til.

Effektbeskrivelsen er på rett vei, men blir utilstrekkelig. Den forstår at det ikke var greit for «det jødiske miljøet» men erkjenner ikke hva bekymringene til dette miljøet går ut på. Den gjør ikke nok for å erkjenne at dårlig kvalitet faktisk forsøpler debatten, at den trekker det ned. Et mindre åpenbart poeng er at det faktisk er belastende for de som har stått frem, å gjøre det. Det norske jødiske miljøet holder langt oftere kjeft enn de kunne, fordi det er så få og det er så slitsomt å stå i det.

Halvorsen har mange ganger forklart hva som var poenget med sketsjen/vitsen/tegnefilmen; men mener at det er «tilfeldig» at akkurat jøder ble målet. Det er mulig det er en sak mellom de som lagde sketsjen og NRK; men det er ikke helt lett å forsone seg med at det bare var tilfeldig. Jeg tror ikke de trakk lodd eller slo en terning.

Jeg skulle gjerne lagt til et kriterium til, og det er at den som beklager også skal forklare hva han/hun vil gjøre for å unngå at slikt skjer igjen. Det mangler helt fra NRKs beklagelse, men her er mine forslag:

  • Generell regel: jo drøyere språkbruk, jo høyere skal tersken være for å bruke det. Hvis det samme poenget kan oppnås med mindre kraftfulle virkemidler, bør vi gå den veien.
  • Stereotyper for å identifisere en gruppe skal være tilstrekkelig til å identifisere dem, ikke for å tillegge dem noen andre egenskaper
  • Hvis folk klager, bruk tid på å forstå hva de vil frem til. Å forklare hva du egentlig mente er en hersketeknikk før du forstår hva de mener. Du lever av å formidle innhold, det gjør ikke nødvendigvis de som klager.

Scrabble-saken er blitt en metasatire på bekostning av NRK

Scrabble-sketsjen var hverken en satire eller morsom, men Halvorsens svar har skapt en «metasatire» om NRK. Det dreier seg om ord og uttrykk som burde være avskyelige for alle.

NRKs Charlo Halvorsen har både i Aftenposten og på Facebook besvart kritikken for Scrabble-videoen. Her gjengir jeg i sin helhet det han skrev på Facebook:

Det har vært endel sterke reaksjoner rundt publiseringen av Satiriks sin [sic] Scrabble-sketsj før helgen. Mange ytrer seg på sosiale medier – gjerne med sterke påstander om antisemittisme. Og etterlyser en strammere redigering av hva som slipper til på NRKs plattformer. Og ønsker seg en forklaring. Så her kommer den. 

Nå er det alltid kleint å forklare en vits eller sketsj. Men den handler rett og slett om to menn som spiller Scrabble – hvor den ene tilhører en utsatt minoritet og den andre, som ikke gjør det, har funnet et dypt krenkende ord knyttet til minoriteten. Og vegrer seg naturligvis for å bruke ordet – men dermed tape. Det er dilemmaet. Og poenget i sketsjen gjenfortalt så kjedelig som mulig. 

Det er blir stilt spørsmål om vi kunne brukt andre minoriteter. Selvsagt kunne vi det. En homofil ville hatt noe grov homofobi, en muslim noe nedsettende om Muhammed , osv. Det er mange minoriteter å ta av. Poenget er at ordet som ble stavet måtte være umoralsk, uanstendig og krenkende for minoriteten som var representert. Ellers hadde det ikke vært noe dilemma. Og det var hele vitsen – uten undertekst eller dypere mening. 
Så kan man naturligvis mene hva man vil om sketsjen er morsom eller ikke. Her er meningene tydeligvis delte. Som det ofte er med humor. Men den er ikke antisemittisk eller rasistisk. Hadde vi ment det, hadde vi naturligvis ikke publisert den.

For å ta det siste først:

At Halvorsen «mener» at «vitsen» ikke var jødefiendtlig eller rasistisk betyr ikke at den ikke er det. Vi må forvente at NRK gjør sine redaktører ansvarlige for noe mer enn en så banal fortolkning av sinnelagsetikk. En generell «vær varsom» regel for alle landets seriøse redaktører bør være denne: hvis du skal bruke/tillate ord og uttrykk som i seg selv er fordomsfremmende, må du ha spesielt gode grunner til å gjøre det, og du må ta høyde for mulige følger av bruken.

Og så er det heller ikke slik at ordet som her ble brukt kun er «umoralsk, uanstendig og krenkende» for jøder. Det er umoralsk, uanstendig og krenkende for enhver i et sivilisert samfunn. Ordet er like avskyelig om motspilleren i denne «sketsjen» var en iman, eller prest, eller hvem som helst. Et virkelig interessant dilemma hadde vært om motspilleren var en åpenbar nazist.

Og her er det mulig at Halvorsen først og fremst har laget en satire mot seg selv: det at han – og opphavsfolket til denne sketsjen – tror at det først og fremst er en (stereotypisk) jøde som ikke ville tålt et slikt ord, viser hvor han tror motsetningene ligger. Det er i svært få sammenhenger slike ord er passende.

Meg bekjent er det ingen (annet enn rasister) som synes denne sketsjen var morsom, og de frydet seg (som ventet) over at ordet i det hele tatt ble tatt i bruk, og av den stereotypisk fremstilte jødiske mannen. Altså alt annet enn den intensjonen Halvorsen bedyrer.

Problemet er ikke at vi som klager over denne «sketsjen» ikke forsto den. Problemet er at Halvorsen – og tilsynelatende andre voksne i NRK – ikke har forstått hva dette dreier seg om. Og at de viser absolutt null interesse for å forstå noe annet enn sin egen rasjonalisering.

Det er ikke vanskelig å forstå at det samme poenget kunne brukes om andre grupper – men jeg ønsker for all del ikke at Halvorsen skal kjøre den samme videoen og sette andre i samme situasjon som han satte jøder og andre anstendige mennesker. Men det er ikke desto mindre påfallende at akkurat jøder ble valgt. Ble det trukket lodd for dette valget?

Utga NRK satire eller noe ganske annet?

Da det kom protester – særlig men kanskje ikke overraskende – fra norske jøder om bruk av begrepet «jødesvin» (et ord som i seg selv automatisk vekker forlystelse – i enkelte kretser) i en amatørmessig etterligning av South Park slags tegnefilm om en Scrabble-match mellom en rabbiner (?) og en annen, fikk de forklart av NRK: dette er satire, nemlig. Og det skal gjøre vondt. Så derfor.

Underforstått: her må NRK på banen og drive folkeopplysning for disse stakkarne som 1) ikke forstår humor, og 2) er så hårsåre at de protesterer. Såpass må de tåle.

Charlo Halvorsen fastslår, uten å grunngi nærmere: antisemittisme er det i hvert fall ikke. (Kjente antisemitter er uenige med Halvorsen om akkurat det, men ellers enige med ham at dette var storartet redaksjonelt stoff).

En kritisk tilnærming til dette, kremt, bidraget bør bygge på tre spørsmål:

  • Er dette i det hele tatt satire?
  • Er det i så fall god satire?
  • Bidrar det til jødefiendtlige holdninger?

Satire?

Ikke overraskende er det ingen allment akseptert definisjon på hva satire er. Mer eller mindre løst plukket via Google, finner vi:

  • «…the use of humour, irony, exaggeration, or ridicule to expose and criticize people’s stupidity or vices, particularly in the context of contemporary politics and other topical issues.» (Lexico)
  • «a literary work holding up human vices and follies to ridicule or scorn» (Merriam-Webster)
  • «chiefly literary and dramatic, in which human or individual vices, follies, abuses, or shortcomings are held up to censure by means of ridicule, derision, burlesque, irony, parody, caricature, or other methods, sometimes with an intent to inspire social reform.» (Britannica)

Den britiske forfatteren Will Self skriver på BBCs meningssider at:

«Whenever I’m presented with a cartoon, a piece of writing or a comic shtick purporting to be satiric I always interrogate it along these lines: Who does it afflict, and who does it comfort? If in either case the work is mis-targeted – so afflicting the already afflicted, or comforting those already well-upholstered – it fails the test, and will need to be re-classified, usually as merely offensive, or egregiously offensive.»

Om en forside i The New Yorker der Obama-familien ble fremstilt som skjulte muslimer, skrev Lee Siegel:

«…satire has always taken as its target conventions, sentiments and injustices that are universally recognizable and complacently accepted, and not at all hidden phenomena that have to be roughly revealed … In satire, absurdity achieves its rationality through moral perspective — or it remains simply incoherent or malign absurdity. The New Yorker represented the right-wing caricature of the Obamas while making the fatal error of not also caricaturing the right wing.. «

Disse tre definisjonene og to synspunktene får være tilstrekkelige til at vi kan formulere noen kriterier for hva som utgjør satire:

  • Satire latterliggjør laster, onder, feil, og andre menneskelige svakheter
  • Satire har et moralsk formål, det bruker altså ufine metoder til et godt formål, og helst skal det anvendes for å utjevne makt: det skal «comfort the afflicted and afflict the comfortable»
  • Feilen skal gjøres åpenlys, det skal ikke være mulig å misforstå poenget

Det er vanskelig å se hvordan tegnefilmen utretter noen av disse.

Antagelig skal filmen vise hvor ubehagelig det er for en Scrabble-spiller å bruke et ord som vil krenke motspilleren. Men det er ikke en last eller et onde, og den offisielle scrabble-ordlisten inneholder heller ikke åpenbart rasistiske begreper.

Det er heller ikke noe oppbyggelig i situasjonen som presenteres; snarere tvert i mot. «Rabbineren» latterliggjør spilleren som sliter.

Til sist er det ikke på noen måte åpenbart hva poenget med denne tegnefilmen er. I beste fall dreier det seg om to personer som finner seg selv i en kinkig sosial situasjon. Men det kan også dreie seg om hårsåre jøder, spillere som ikke kjenner til anagrammer, jeg aner ikke.

God satire?

Så det er tvilsomt at det er en satire i det hele tatt, og den er i hvert fall ikke god: den tar ikke for seg et politisk problem, eller maktmisbruk, eller noe annet som burde oppta oss.

Den er kanskje morsom hvis man synes sosialt vanskelige situasjoner er komiske, eller om man synes «rabbinere» bør holdes til spott og spe.

Jødefiendtlig?

Flere har i omtalen av dette stykket stilt et spisset spørsmål: hadde NRK tillatt seg å lage en video med samme poeng der skjellsordet rettet seg mot en annen gruppe? Jeg håper ikke at NRK tar utfordringen, men det er en øvelse de bør gjøre på kammeret.

I sin første versjon la NRK til oppfordring til å «tagge en jøde» på sosiale media, og den oppfordringen er nå tatt bort. Sett i sammenheng med innholdet ellers, er det nærliggende å tro at selve poenget med videoen var å provosere jøder, å sette ut et agn for å få frem «krenking». Denne nedlatende forklaringen om dette var «satire» som skulle «gjøre vondt» var nettopp hele poenget.

I så fall besto statskringkastingens underholdningsbidrag av å vise frem norske jøder ta seg nær av å bli omtalt som «svin».

Hvilket minner om Borats høyst satiriske innslag om Running of the Jew.

22.07.11

Med tiden kommer dette tallet, denne datoen til å bli mindre gjenkjennbar, mindre av et (negativt ladet) varemerke. Ikke alle kommer til å svare riktig på fremtidige quizer og historieprøver, det kommer til å konkurrere med andre Viktige Datoer, både bak og foran oss i dag.

Det ligger derfor et ekstra ansvar på oss å forvalte betydningen av denne datoen. Til tross for at vi ikke er helt enige – selv om vi så gjerne vil være det – hva denne betydningen er.

For noen – i første rekke de som var i livsfare og overlevde, ble skadd fysisk eller psykisk, pårørende – har dette betydningen av en dyp og skrikende tragedie. De som venter på at ting «skal bli bedre» uten at det egentlig føles slik, de som stirrer ned i avgrunnen altfor ofte, som merker at verden går videre uten at ting blir lyse igjen. Vi andre kan snakke i abstraksjoner, for disse gjør det seg gjeldende et konkret og ubeskrivelig tap.

For oss andre er det dette: vi vil ikke ha, og vi vil motarbeide et samfunn der slikt kan skje igjen.

Jeg er ikke sikker på om vi får det til. Som Øyvind Strømmen fint skriver det: det er for tidlig å si, åtte år etterpå.

22.07-massemorderen anså seg selv om en terrorist, en som brukte vold for å frembringe politiske endringer. Han og hans gjerninger var ikke produkter av annet enn seg selv; vi har frynsete, ekstreme politiske bevegelser i Norge, men han var en ensom ulv.

Likevel oppsøkte morderen støtte til sin forrykte motivasjon og fant det i debattklimaet den gangen. Han skrev sitt såkalte «manifest» i den forestilling om at andre ville kjenne seg igjen i det, kanskje verdsette det han gjorde, bli revet med av hans handlekraft. Han insisterte på, og fikk (!) taletid til vrøvlet sitt i rettsaken, selv om det var helt uvesentlig for skyldsspørsmålet.

Det er nærliggende å legge ansvaret for debattklimaet hos dem morderen mente var enige med ham, og enkelte har gjort mye av at han en gang var medlem av FrP. Derfor: motarbeider man tankegodset til dem som han mente sto ham nærmest, så motarbeider man et nytt 22.07.

Vi – ingen av oss – slipper unna så lett. Det hatet som ga massemorderen sine påskudd ligger ikke i en bestemt politisk retning, det ligger i at vi heller vil vinne en krangel enn finne frem til sannheten.

Det ligger i vår tendens til å polemisere når vi burde nyansere, å velge fakta som er beleilige for poengene vår, å unnskylde dårlige argumenter som tjener vår sak samtidig som vi nekter å se nærmere på gyldige argumenter som går oss i mot.

Det ligger i vår tro på at den som tar feil mesteparten av tiden aldri kan ha rett noen gang, at vi aldri har noe å lære av den som vi oftest er uenig med. Den ligger i å legitimere enkelte former for krenkelser og forargelse, men at vi latterliggjør andres.

Den ligger i å ha et likegyldig forhold til våre egen tendensiøsitet, våre egne bekreftelsesfeller, våre egne tankefeil som lett får støtte blant folk vi gjerne oppsøker fordi de gjør debatten enklere for oss.

Fremfor alt ligger det i at vi beundrer saftige formuleringer fremfor kritisk tenking, at paroler er så enkle og at virkeligheten er så vanskelig.

Og hvis du har lest alt dette og tenker at disse formaningene fremfor alt gjelder andre enn deg selv, så er du en del av problemet og ikke en del av løsningen.

For ekstremisme er fremfor alt enfoldig: det gjennomgående i all ytterliggående polemikk er hvor lite du skal pirke før det fengende detter sammen.

Hva var det i Pittsburgh massemorderen ville til livs?

Robert D. Bowers angrep dem han anså som stammens fiender i går. Det er ytterst få blant oss som ønsker å myrde andre slik han gjorde, men vi har alle et ansvar for å definere stammetilhørighet slik at hans tankegods fremstår som totalt misforstått og ikke bare ekstrem.

Squirrel Hill-området i Pittsburgh – This image was originally posted to Flickr by peterp at https://www.flickr.com/photos/42024379@N00/103902836. It was reviewed on by FlickreviewR and was confirmed to be licensed under the terms of the cc-by-2.0.

Synagogen som under Shabbatsgudstjenesten i går ble angrepet, het Eytz Cahim – Or L’Simcha, et todelt navn. Eytz Chayim betyr «livets tre», og det har gitt opphav til det engelske navnet på menigheten, og Or L’Simcha betyr «gledens lys», der «simcha» betyr en dypsindig glede og brukes gjerne om anledninger der vi feirer livets gang.

Synagogens webside reflekterer i dette øyeblikk (28.10.2018 kl 10:30, 19 Heshvan) ikke hva som er skjedd. Det orienteres om at det i dag søndag skal være et familieprogram med «dobbel chai» kappløp. Man ønsker den nye rabbineren velkommen, det oppmuntres til at man inviterer hverandre til shabbatmiddag. Det er absolutt intet som burde uroe noen.

Den antatte morderen hadde like før angrepet kunngjort på et alt-right alternativ til twitter at han ville hindre HIAS fra å slippe inn «invaderere» som ville «slakte» «hans folk».

HIAS het tidligere Hebrew International Aid Society og er en jødisk veldedig organisasjon som jobber på vegne av flyktninger og innvandrere. De har vært kritiske til Trumps innvandringspolitikk.

Deres motto er:

«Ta i mot den fremmede. Beskytt flyktningen». 

De bistår flyktninger og asylsøkere i USA, Østerrike, Chad, Costa Rica, Ecuador, Hellas, Israel, Kenya, Panama, Uganda, Ukraina, og Venezuela. HIAS er en av et knippe jødiske organisasjoner med et slikt formål på vegne av flyktninger: andre er Joint Distribution Committee, World Jewish Relief, American Jewish World Service, m.fl. De hadde sin opprinnelse i nøden som hersket blant jøder for over 100 år siden og har siden utvidet sitt virkeområde til å hjelpe alle flyktninger, uansett etnisk opprinnelse, religion, e.l. (Det finnes naturligvis mange ikke-jødiske organisasjoner med lignende formål).

Det er slike verdier som føles så truende for ytterfløyene i vestlig politikk; at man har ansvar for noen andre enn sine nærmeste. Tanken om at man skal ønske velkommen og ta vare på mennesker som ikke vil slutte seg til stammen (uansett hvilke kriterier som definerer stammen), anses som svikefull og bør imøtegås med mistenksomhet.

De aller fleste som nærer slike mistanker har ingen morderiske impulser. De kan være drittsekker på online fora, de kan skrive krakilske innlegg i aviser, de kan krangle så bustene fyker – og det har de all rett til å gjøre.

Men det som synes tydelig i avslutningsytringene til denne Robert D. Bowers er at han var blitt oppjaget av retorikken han i hovedsak opplevde i ekkokamrene i Internettets åndelige slummer, men også – og dette bør være et tankekors hos oss alle – i måten vi omtaler meningsmotstandere på.

Det er mye lettere å snakke om raushet enn å vise det. De jødiske organisasjonene som HIAS representerer tok lærdom fra jødenes erfaring og besluttet at de skulle gjøre for andre det de selv trengte i sin tid. Dette angrepet, sett i sammenheng med en generell oppsving i jødefiendtlige ord og handlinger, vekker berettigede bekymringer om at jødene igjen kan trenge spesiell beskyttelse også i vestlige land. Men det viser også at slik jødefiendtlighet ikke bare er en trussel mot jøder, men mot hele vår sivilisasjon.

Ingen burde forundres

Slutt å gi Trump oppmerksomheten han ønsker seg. Det er republikanerne som må utfordres.

Det blir noe melodramatisk ved all denne forskrekkelsen over Trumps opptreden i Helsinki – Trump har nemlig vært helt konsekvent («stabil») i sin servilitet til Putin.

Vi kan spekulere i hva slags pressmidler kunne skape slik kontroll over en så skamløs skikkelse, men det er tabloidstoff: det vesentlige her er hva republikanerne på kort sikt vil gjøre for å beskytte USAs interesser, og hva demokratene gjør på lang sikt for å skape et overbevisende alternativ til den republikanske branntomten.

Republikanerne har stelt seg slik at de enten må legge ned sitt parti i nåværende form (ved å avsette Trump) eller la partiet gå ned sammen med landet.

Nå vil jeg anslå at ca 80% av medias oppmerksomhet går til Trump, men der er det faktisk veldig lite nytt å lære og enda mindre å påvirke. Fokus må flytte seg til republikanske senatorer, representanter, guvernører, o.l., ved å stille konstruktive, kritiske spørsmål – igjen og igjen og igjen.

« Eldre innlegg

© 2024 @Leifern

Tema av Anders NorénOpp ↑